|
Anna Sofia Gramén aka Sofie A. Hansen »
Dette er historien om vår oldemor, Sofia A. Hansen, vår morfars mor som innvandret til Kristiania fra Värmland 10. august 1884. Hennes døpenavn var Anna Sofia Gramén. Den unge svenske jenta fikk arbeid som koldjomfru på Grand Hotel, og i Kristiania møtte og giftet hun seg med turneren, restauratøren og avholdsmannen Karl Gunerius Hansen, "Mjælkehansen".
Det viser seg at flere av hennes forfedre har hatt stor innflytelse på nordisk og europeisk historie. De utgjør tjenere og arbeidere, militære og geistlige, bønder og borgere, aristokrater og fyrster, fattige og rike, helter og syndebukker, og katastrofene har alltid vært tilbakevendende. Noen har død av sykdom, andre i strid, flere har blitt henrettet, og mange har selv drept og myrdet. De fleste har germansk avstamning, men det finnes også de med slavisk, latinsk og arabisk. Anene fører oss til blant annet til den industrielle revolusjon, Køge bukt 4. oktober 1710, Sturemordene 24. mai 1567, reformasjonen, Stockholms blodbad 7.-10. november 1520, Det Hellige Land, Det østromerske riket, Gardarike, vikingtidens endelikt ved Stamford bridge 25. september 1066 og slaget ved Tours 10. oktober 732 hvor muslimsk ekspansjon ble stoppet og grunnlaget for et kristent Europa lagt.
Anna Sofia ble født i Säffle i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren og regimentsskomakeren Nils August Carlsson og hustruen Josephina Fredrika Kock sine åtte barn. Faren Nils var sønn av bondedatteren og tjenestejenta Kajsa Nilsdotter og ett av fire uekte barn som barnefaren, adelsmannen og løytnanten Carl Gustav Löwenhjelm, godseieren på Ström säteri betalte for og fostret opp. Moren Josephina var datter av bruksinspektøren på Säffle gård Emanuel Christian Kock og adelskvinnen Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna. Emanuel var igjen sønn av bruksregnskapsfører Nils-Christian Kock og brukseierdatteren Margareta Elisabeth Poignant. Eleonora var datter av adelsmannen, marineoffiseren og godseieren på Säffle herregård Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna, født Gramén og friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Den assimilerte nordmannen Sofie A. og vår oldefar Karl Gunerius fikk seks barn; Gunnar, født 1897 og som døde kun 14 år gammel, Solveig Opsahl, født 12. juni 1900, Hjørdis Johannesen, født 9. august 1902, vår morfar Asbjørn Oscar Rüno Hansen, født 17. november 1904, Aslaug "Mossa" Ranfeldt, født 6. januar 1907 og Sigurd Gramén, født 26. januar 1910. Da Karls mor Josephine, "Hansa i Vika" døde, overtok Karl og Sofie vertshuset "Den grønne Jæger" i Sjøgaden 14 som lå i Pipervika, der rådhusplassen ligger i dag. Anna Sofia døde 23. august 1950, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund.
(Geir Winnæss - Desember 2011)
 |
Militær forfader 2. kvartal 2014 - Major og godseier Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (RSO) »
Anna Sofias oldefar major Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (RSO) (mmf), født Gramén og adlet og adoptert von Krusenstjerna i 1805, ble født i Karlskrona 3. januar 1768. Foreldrene var marineoffiseren, oberst Nils Gramén (RSO) og hans hustru Johanna Maria von Krusenstjerna. Faren var sønn av arklimester Petter Gramén og hustruen Ingrid Bokelund. Moren var datter av viseadmiralen Mauritz Adolf von Krusenstierna (RSO) og admiralsdatteren Anna Maria von Gertten. Fredrik Wilhelm ble kadett i 1776, kun åtte år gammel. Tre år senere, i 1779, ble han tatt opp som kadett i admiralitetskorpset. Han ble utnevnt til fenrik ved admiralitetet 3. juni 1781, løytnant 17. juli 1788, kaptein 26. februar 1793, major i Armeen 17. april 1796, major i orlogsflåten i 1803 og igjen 9. november 1808. Han ble da beordret som sjef for et båtsmannskompani. I 1812, ble han innvilget avskjed. Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna deltok sjøoperasjonene i kong Gustav IIIs russiske krig, og ble utnevnt til Ridder av Kungliga Svärdsorden (RSO) 17. juli 1788 for svært heltemodig innsats under Slaget ved Hogland.
Våpenskjold von Krusenstierna nr. 460 (adelsvapen.com)
Den 5. mai 1805 giftet han seg i Säffle i By sokn i Värmland med sin kusine, friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin. Hun var født 30. mars 1784 som datter av major friherre (baron) Johan Wilhelm von Rajalin (RSO) og friherrinnen Maria Beata Uggla. De nygifte bosatte seg på gården Norra Skane, men flyttet til Säffle herrgård da svigerfaren døde. Fredrik Wilhelm og Eleonora Christina fikk barna Johanna Maria, Johan Wilhelm, vår formoder Eleonora Wilhelmina, Mauritz, Adolf Sebastian, Nils Vilhelm Alexander og Beata Fredrika. Vår forfader døde i Åmål 23. juni 1822, antagelig av et hjerteinfarkt. Han hadde kjent seg dårlig, og hadde reist til Åmål som den gang var nærmeste by for å drikke helsebringende brønnvann. På Säffle gård satt enken, friherrinnen Eleonora Christina von Rajalin igjen med fem mindreårige barn og gravid med det sjette, en datter som ble født i februar året etter.
Norra Skane (skordefestvnas.se)
Det var et imponerende godskompleks major von Krusenstjerna hersket over. Hovedgården Säffle og 1/4 mantal Billerud frälsegods og 1/6 mantal Smärsbol hadde tilfalt ham gjennom ekteskapet. Ytterligere jord hadde han senere ervervet; Norra Skane 1 mantal frälse, Norra Sunsa 1 mantal frälse, Norra Borgene 1 mantal frälse, Kråkerud 1/3 mantal, Söndra Sunsa 1/2 mantal og i 1822, samma året som han døde, kjøpte han Herrestad. Det er uklart om økonomien allerede ved hans bortfall var undergravet. Den var antagelig ikke sunn, og hans enke manglet tydeligvis evnen til å gjøre noe med det. Knappe ti år etter Fredrik Wilhelms død var hun tvunget til å avhende sine eiendommer. Hun slo seg ned på en liten gård i Smärsbol, like nord for Säffle, den eneste eiendommen hun hadde evnet å beholde. Bedre ble det ikke at hun hadde kausjonert for 1200 riksdaler for sin avdøde svigersønn, løytnanten Baltzar Nils Adolf von Krusenstjerna, og i 1834 ble dømt til å betale disse. Sønnene hadde på dette tidspunktet gitt seg ut i verden, og husforhörslängd viser at det var de som eide Smärsbol. Mye taler for at slektninger med bedre økonomi rakk dem en hjelpende hånd, og alle fikk etter hvert gode posisjoner i samfunnet. Den eldste ble brukseier, den neste kaptein i orlogsflåten og den yngste bruksforvalter. Døtrene skulle imidlertid volde sin mor store bekymringer.
Kart over kolonien svensk St. Barthélemy (wikipedia.se)
Den 14. mars 1797 tilskriver vår forfader kongen, kong Gustav IV Adolf, og anmoder om opprykk til major i orlogsflåten. Han benytter anledningen til å klage på at han er forbigått, at han fremdeles kjenner smertene fra skadene fra krigen og at han har dårlig råd. Brevet inneholder hans CV, og gir god innsikt i grads- og tjenestebakgrunn. I 1780 ble den tolv år gamle kadetten Fredrik Wilhelm Gramén beordret om bord i linjeskipet Prins Fredrik Adolf på 62 kanoner som opererte i Nordsjøen. Året etter tjenestegjorde tretten år gamle fenrik Gramén på linjeskipet Gustav III på 70 kanoner som opererte i Nordsjøen. I 1783 tjenestegjorde han på fregatten Postiljon på 22 kanoner. Samme år bestod han offiserseksamen.
HMS Konung Gustav III. (Jacob Hägg. wikipedia.se)
I 1784 og 85 tjenestegjorde han på fregatten Sprengtporten på 12 kanoner. Det var det første svenske fartøyet som besøkte kolonien svensk St. Barthélemy etter besittelsen. Hensikten med reisen var å besette øya, herunder eskortere øyas første guvernør og hans stab. Guvernøren var friherre Salomon Mauritz von Rajalin, Fredrik Wilhelm Graméns fremtidige hustru sin onkel. Han ble senere landshøvding og admiral. Skipssjef var den senere generaladmiralen Johan Puke. Etter å ha gått ut fra Göteborg 4. desember 1784 møtte de sterk vind, grov sjø og kulde samt startet å ta inn vann. Det ble derfor nødvendig å anløpe Portsmouth for reparasjoner. Den påtroppende guvernøren utnyttet anledningen til å reise til London for å få mer informasjon om St. Barthélemy som Sverige hadde få kunnskaper om. Først i januar 1785 forlot HMS Sprengtporten Portsmouth, og møtte igjen uvær. Den 15. februar anløper hun Fort Royal, Martinique. På veien videre er fregatten innom Saint Pierre for å bunkre vann, Guadeloupe og Sint Eustatius før hun ankommer St. Barthélemy 6. mars 1785. Hun returnerer 4. juli 1785, og er innom Vinga før hun anløper Stockholm 9. august 1785.
Ridderkors Sverdorden innført 1748 (wikipedia.se)
I 1787 ble fenrik Fredrik Wilhelm Gramén beordret om bord på linjeskipet dronning Sofia Magdalena på 68 kanoner, hvor han deltok på tokt i Nordsjøen og til Holland. Året etter ble han beordret om bord på linjeskipet Försiktigheten på 62 kanoner, hvor han den 17. juli deltok i Slaget ved Hogland, fikk opprykk til løytnant og mottok Svärdordenen. I 1789 tjenestegjorde han på linjeskipet Prins Karl på 68 kanoner, hvor han deltok i Slaget ved Ölands södra udde 26. juli. Året etter, i 1790 var han tilbake på linjeskipet Försiktigheten, og deltok i Sjøslaget ved Reval 13. mai, Sjøslaget ved Kronstadt 3.-4. juni og Viborgska gatloppet 3. juli 1790.
HMS Försiktigheten. (Jacob Hägg. wikipedia.se)
I 1793 og 1794 tjenestegjorde kaptein Fredrik Wilhelm Gramén på linjeskipet Tapperheten på 64 kanoner på konvoifart i Middelhavet. Fartøyet var flaggskip for den svenske eskadren på tre fartøyer som bestod av linjeskipet Tapperheten, fregatten Eurydice på 40 kanoner og kutterbriggen Dragon på 20. Sjef for eskadren og på Tapperheten var oberst friherre Magnus Palmqvist, mens kaptein greve Baltzar Bogislav von Platen og kaptein Carl Ullner var sjefer på henholdsvis Eurydice og Dragon. Greve von Platen bygde senere både Säffle og Göta kanal, og det er visstnok det eneste gode som kan sies om ham. Det er grunn til å tro at Fredrik Wilhelm var nestkommanderende på Tapperheten. Eskadrens oppdrag var å eskortere en konvoi med svenske handelsfartøy til vest- og søreuropeiske havner for deretter å beskytte svenske fartøyer i Gibraltar og Middelhavet. Eskorteringen og oppholdet i Middelhavet omfatter også fordekte møter med den landsforviste og dødsdømte greve Gustaf Mauritz Armfeldt i Napoli. Hvorvidt vår forfader var kjent med alt som fant sted er uklart.
I 1795 tjenestegjorde Fredrik Wilhelm på fregatten Galatea på 40 kanoner som opererte i Nordsjøen. Året etter ble han overført til hæren. Det var han særdeles lite fornøyd med. Vår forfaders karriere i hæren er fremdeles ikke avdekket, men i 1805 både gifter han seg rikt og blir adlet inn i sin mors familie. Det synes som om alle økonomiske sorger skulle være slukket. Men det var de selvfølgelig ikke.
Kilder: svenske adelns ättetavlor, adelsvapen.com, VärmlandsAnor 1999:4, VärmlandsAnor 2000:3, Fredrik Vilhelm Graméns skriv til kongen datert 14. mars 1797 og wikipedia.se.
(Geir Winnæss - April 2014)
Gustav IIIs russiske krig og militær forfader 2. kvartal 2014 - Major, godseier og ridder (RSO) Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna »
Den russisk-svenske krig, også kjent som Gustav IIIs russiske krig i Sverige og som Katarina IIs svenske krig i Russland, ble utkjempet mellom Sverige og Russland fra juni 1788 til august 1790. Krigen endte uten grensejusteringer eller med noen klar seierherre (status quo ante bellum).
Anna Sofias tippoldefar Fredrik Vilhelm Gramén (mmf) deltok i sjøoperasjonene i Gustav IIIs russiske krig. I 1788 ble fenrik Gramén beordret om bord på linjeskipet HMS Försiktigheten på 62 kanoner. Han deltok med bravur i Sjøslaget ved Hogland. Etter slaget fikk han opprykk til løytnant og mottok Svärdordenen for utvist heltemot. I 1789 tjenestegjorde han på linjeskipet HMS Prins Karl på 68 kanoner, og deltok i Slaget ved Ølands søndre odde. HMS Prins Karl gikk for øvrig tapt i 1790 i Sjøslaget ved Reval. I 1790 var løytnant Gramén tilbake på HMS Försiktigheten, og deltok i Sjøslaget ved Reval, Sjøslaget ved Kronstadt og Viborgska gatloppet.
Sjøslaget ved Hogland 17. juli 1788. (wikipedia.se)
Konflikten ble startet av Gustav III av Sverige, og var sannsynligvis motivert av innenrikspolitiske årsaker. Den kan imidlertid også ha vært motivert av et ønske om å erobre tilbake områder som ble tapt til Peter den store. Krigen startet mens Russland var opptatt med Den russisk-tyrkiske krig (1787–1792) på sørflanken. Vestmaktene, det vil si Storbritannia, Nederland og Preussen var engstelige etter en rekke russiske seire i den russisk-tyrkiske krigen, og arbeidet for krigen i nord, slik at Katarina II av Russland og den russiske oppmerksomheten ble avledet fra krigen i sør. Dette var bakgrunnen for at Gustav opprettet en allianse med Det osmanske rike sommeren 1788. Samtidig fikk sjefsskredderen ved Stockholmsoperaen bestilling på en rekke russiske militæruniformer. Disse ble senere brukt ved skuddvekslingen 27. juni 1788 ved Puumala som var en svensk utpost ved grensen til Russland. Det arrangerte angrepet skapte oppstandelse i Stockholm, og overbeviste den svenske riksdagen til å gi kongen tillatelse til å erklære en «forsvarskrig» mot Russland.
Slaget ved Ølands søndre odde 26. juli 1789. J.P. Cumlin. (kmb.raa.se)
Svenskene planla opprinnelig et anslag fra sjøen mot St. Petersburg. En svensk armé skulle gå gjennom Finland, en annen, ledsaget av den svenske kystflåten skulle rykke fram langs finskekysten og inn i Finskebukten, mens en tredje skulle seile med den svenske flåten og gå i land ved Oranienbaum. Den tredje arméen skulle deretter å rykke mot St. Petersburg. Den 17. juli 1788 møtte den russiske østersjøflåten den svenske flåten i Sjøslaget ved Hogland utenfor øya i Finskebukta med samme navn. Slaget fikk ingen avgjørende utgang, men russerne greide å hindre en svensk landgang. Da krigen var svært upopulær i Sverige og de finske offiserene opprørske, utløste nyhetene om et nederlag ved Hogland et opprør blant noen av de adelige hæroffiserene, kjent som Anjalaforbundet. Det svenske angrepet mot Russland fikk i tillegg Danmark-Norge til å erklære krig mot Sverige i august i overensstemmelse med landets traktatforpliktelser. En norsk hæravdeling rykket inn i Sverige, og vant 29. september 1788 Slaget ved Kvistrum før en fredsavtale ble inngått 9. juli 1789 etter diplomatisk innsats fra Storbritannia og Preussen. Tyttebærkrigen var over, og Danmark-Norge erklærte seg nøytrale i konflikten.
Utseilingen fra Reval etter angrepet 13. mai 1790. J. Hägg (sjohistoriska.se)
De svenske og russiske flåtene møttes på nytt i Slaget ved Ølands søndre odde 25. juli 1789. Heller ikke dette slaget endte med en klar vinner. En måned senere, den 24. august 1789, slo den russiske flåten den svenske kystflåten i det avgjørende Slaget ved Svensksund, også kalt Det første slaget ved Svensksund. I 1790, bestemte kong Gustav seg igjen for å gå i land i nærheten av St. Petersburg, denne gangen ved Viborg. Planen gikk imidlertid i vasken etter et katastrofalt angrep på den russiske flåten i Slaget ved Reval den 13. mai 1790. Et nytt angrep på den russiske flåten ved Kronstadt 3.-4. juni 1790 slo også feil. Det endte med at både den svenske flåten og kystflåten måtte trekke seg tilbake til Viborgbukta, hvor de svenske flåtestyrkene på 400 fartøy ble blokkert og sperret inne av den russiske østersjøflåten en hel måned. Den 3. juli 1790 tvang svenskene seg ut i det dyrekjøpte Viborgska gatloppet. Under utbrytningen fra Viborg mistet svenskene sju linjeskip og tre fregatter.
Sjøslaget ved Kronstadt 3.-4. juni 1790. Aleksej Bogoljubov. (wikipedia.se)
Den svenske flåten trakk seg tilbake til Sveaborg for å utføre reparasjoner, mens den svenske kystflåten satt opp en sterk forsvarsstilling ved Svensksund. Et kraftig russisk angrep på den svenske kystflåten den 9. juli 1790 i Det andre slaget ved Svensksund ble en katastrofe for russerne som tapte ca. 9.500 av 14.000 mann og en tredjedel av sin kystflåte. Det var den største seieren Sverige noen gang oppnådde på sjøen, og banet vei for fred. Russerne gikk med på forhandlinger, og krigen sluttet med freden i Värälä den 14. august 1790.
Viborgska gatloppet 3. juli 1790. J.T. Schoultz. (sjohistoriska.se)
Den russisk-svenske krigen 1788–1790 var i hovedsak uviktig for partene som var involvert. Katarina II regnet krigen mot det svenske søskenbarnet for en mindre distraksjon, siden landstyrkene hennes var opptatte i krigen mot Tyrkia. Hun var i det hele mer urolig over opprørene som fant sted i Polen og i Frankrike. Krigen løste de nasjonale problemene til Gustav III, men i 1792 ble han snikmyrdet i operaen i Stockholm. Etter nederlaget i den finske krigen og freden i Fredrikshamn i 1809, hvor Sverige avstod Finland til Russland, gikk Sverige gjennom store reformer.
Kilde: wikipedia, adelsvapen.com og Fredrik Vilhelm Graméns skriv til kongen datert 14. mars 1797.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Major Fredrik Vilhelm Graméns brev til kongen »
Stormägtigske Aller Nådigste Konung
Eders Kongelige Maijestet
Den mildhet Nåd och Rättvisa varmed Eders Majestät omfattar alla Sina trogne Tjenste Män och befrämjar varje redlig Undersåtes enskilda väl, i den mån förtjänst och Nådigast stadgad ordning det kan medgiva, lämnar mig gladaste förhoppningar att icke förgäves inför Eders Maij:ts tron bönfalla om Nådig upprättelse för oskyldigt iråkat lidande.
Av underdånigst bifogade tjänsteförteckning, värdes Eders Maij:t Allernådigst inhämta, såväl min tjänstetid, som de förrättningar mig under densamma varit anbefallda, att de oförvitligen, till förmäns nöje och ändamålens vinnande blivit verkställde därom vågar jag underdånigast åberopa mig De Befälhavares vittnesbörd under vars lydno jag stått.
Med möda liv och blod ospart att så före som under och efter Kriget tjena min Kung och mitt Fosterland. Med erhållen blessyr under 1788 Års för Svenska Flaggan så hedrande sjöslag, av vilken jag ännu esom oftast känner smärtande följder, hade jag trott mig förtjäna lika Nådig uppmuntran och belöning, med vad en del mine öfrige Camerader tillfallit. Det oaktat, blev jag vid krigets slut icke allenast förbigången av då till Capitainer befordrade Lieutenanterne Kjöhrling, Baron Kurz, G.Klint, Johannes Pettersson, G.K. Ekholm, vilka alla stodo efter mig på lieutenants rullan, utan ävenoch vid År 1793 allmänna befordran av lieutenanterna L.G. Silfversvärd, F. Allers, Baron G. Flemming, F.G. Huppenfeldt, vilka änskönt varande yngre lieutenanter erhölle en dags äldre capitainefullmakt än den varmed jag vid samma tillfälle i Nåder blev hugnad.
Sedan jag förledet År varit lycklig att inför Eders Maj:ts dåvarande Höga Förmyndare, Regenten, Hans Kunglig Höghet Hertig Carl i underdånighet få föredraga detta mitt lidande, hugnades jag med Nådigt löfte om upprättelse, och benådades kort därefter med fullmakt att vara Major i Armeen; men då denna Nådiga befordran, såsom ingen gemenskap ägande varken med mitt yrke eller med den Corps inom vilken jag tjänar, icke medförde ringaste förmån, icke återförde mig till den tour jag inom Amiralitetet tillförne haft, ännu mindre ersatte vad jag genom yngre Cameraders befordran framför mig under snart förflutne sju år förlorat, så vågar jag hos Eders Majestät i djupaste underdånighet bönfalla om Nådig transport ifrån Armeen till Major vid Amiralitetet, vilket bleve en Nådebevisning med vilken jag vore hulpen.
Aller Nådigste Konung! För den tid jag uti Eders Majest. Höga tjänst uppoffrat, för det blod jag till Fäderneslandets försvar låtit oförskräckt rinna, njuter jag, sedan skatt och bevillning blivit afdragne, cirka sjuttiofem Riksdaler (??) årligt underhåll; blott för att kunna leva, måste jag sålunda anlita Wänners hjälp, åsamka mig skuld, som bliver allt mer och mer betydlig, och lämnar mig en bekymmersam utsikt för framtiden, så samt icke Eders Majestät aller Nådigst täckes, med bifall till vad jag i underdånighet anhållit, öppna den enda utväg till min framtida bärgning.
Under tryggaste förhoppning att Eders Majestät med Nåd och Mildhet behjärtar vad jag här aller underdånigst vågat anföra, framlever jag med djupaste Underdånigste Vördnad, Nit och trohet till dödsstunden.
Stormäktigste Aller Nådigste Konung
Eder Kunglige Majestäts
Aller underdånigste och
tropliktigaste tjänare
F.W. Grameen
Aller Underdånigste Tjänste Förteckning för Undertecknade Major
Gjorda tjänster
År 1776 Antagen som Cadett vid Andra Wolontair Regementet och Contre Amiralen Grubbes Compagnie
År 1779 Antagen som Cadett vid Kongl Amiralitetets Cadette Corpsen
År 1780 Comenderad på Örlogs Skeppet Prints Fredrick Adolph som med flottan gjorde kryssning åt Nordsjön
År 1781 Comenderad på Örlogs Skeppet Konung Gustaf den III under expedition åt Nordsjön
År 1783 Comenderad på Örlogs Fregatten Postillion, samma År stod Officers Examina
År 1784 och 85. Comenderad på Örlogs Fregatten Sprengporten åt Svenska Westindiska Öen S:t Bartholomeij
År 1787 Comenderad på Örlogs Skeppet Sophia Magdalena under Expedition åt Holland (?) och Nordsjön
År 1788 Comenderad på Örlogs Skeppet Försigtigheten, bevistade Bataillen vid Hogland den 17 julii emot Keyserlig Ryska flottan
År 1789 Comenderad på Örlogs Skeppet Prins Carlbevistadt Bataillen vid Ölands Södra Udde den 26 Julii
År 1790 Comenderad på Örlogs Skeppet Försigtigheten bevistat Bataillerne vid Revell, Cronstad och Wiborg
År 1793 och 1794. Comenderad på Örlogs Skeppet Tapperheten under Convoy Expedition åt Medelhafvet
År 1795 Comenderad på Örlogsfregattan Galathie under Expedition åt Nordsjön
Den 3:e Juni År 1781.Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Fendrieck vid Kongl. Amiralitetet
Den 17 julii År 1788. Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Lieutenant vid Kongl. Amiralitetet
Den 26 februari År 1793. Unfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Capitain
År 1796. Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Major
År 1788 den 17 julii utnämnd till Riddare af Kongl Swärds Orden
Stockholm den 14:e Martsij 1797
F.W. Grameen
(Barbro Gramén - Mai 2014)
Den hellige gral og fyrstelig forfader 2. kvartal 2014 - Keiser av Spania, Ferdinand I av León og Castilla »
Anna Sofias 24x tippoldefar kong Ferdinand I den store av León (1017-1065) i León, var konge av León og Castilla og keiser av Spania. Ferdinand var den nest eldste sønnen til kong Sancho III av Pamplona, og etterfulgte i 1035 faren som greve av Castilla. Da han i 1037 beseiret svogeren kong Bermudo av León i Slaget ved Carrion, erobret han León, Asturia og Galicia, og etablerte derigjennom kongeriket Castilla. Fra sin bror Garcia IV erobret han den delen av Navarra som ligger på østsiden av Ebro. I henhold til to spanske forskere skal han ha fått den hellige gral i fredsgave av emiren av Codoba. Gralen er i kristen mytologi en skål, kopp eller kalk som ble brukt av Jesus ved hans siste måltid. Ifølge legenden brukte Josef av Arimatea den også til å fange opp noe av Kristi blod mens han hang på korset, noe som gav den mirakuløse egenskaper. Ordet gral kommer fra latin gradalis, som er navnet på en skål med flere trinn, som ble brukt når man serverte flere småretter på en gang. Senere har gralen først og fremst blitt identifisert med kalken fra den siste nattverd.
To spanske historikere tilknyttet Universitetet i León mener å ha funnet bevis for at den hellige gral befinner seg i byen i Nord-Spania. Den sagnomsuste relikvien etter Jesus Kristus skal ifølge deres teori være identisk med et kongelig drikkebeger som inntil nylig har stått på utstilling i byens basilika San Isidoro. Teorien som er presentert i boken «Los reyes del Grial» (Kongene av Gralen), er skrevet av de to historikerne. I boken som ble lansert i slutten av mars 2014, argumenterer Margarita Torres og José Miguel Ortega del Río for at begeret som Jesus ifølge legenden drakk av ved det siste måltidet, i årevis skal ha stått på utstilling i kirken San Isidoro i León. Undersøkelsene som ledet frem til teorien skal ha begynt med funnet av pergamenter fra det 14. århundre i Egypt. De gamle skriftstykkene beviser angivelig at begeret ble gitt i gave til kongeparet Doña Sancha og Ferdinand I av León på 1000-tallet. Gralen har frem til nå båret navnet til kongeparets datter; El Cáliz de doña Urraca. Doña Urraca var i sin tid en av Europas mest ettertraktede kvinner på grunn av den hellige gralen. Anna Sofia er imidlertid etterkommer etter henne bror kong Alfonso VI, den modige (1040-1109) av León.
Det siste måltidet (Leonardo da Vinci - wikipedia.en)
Kong Alfonso VI, den modige (1040-1109) av León. Alfonso var den nest eldste sønnen til kong Ferdinand I av León og Castilla. I samsvar med Ferdinands siste vilje, ble riket delt mellom hans tre sønner. Den eldste Sancho fikk Castilla, mens Alfonso fikk León. Fra León ble det utskilt en del, Galicia for å opprette en egen stat for sønnen Garcia. Ferdinands to døtre mottok på sin side hver sin by, Elvira fikk Toro og Urraca fikk Zamora. Umiddelbart etter farens død, slo Sancho og Alfonso seg sammen og beseiret lillebroren Garcia. Deretter startet de å krige med hverandre, og den seirende Sancho gjenforente sin fars territorier under sin kontroll i 1072. Han ble imidlertid snikmyrdet av da han beleiret Zamora, og riket ble overtatt av Alfonso som hadde vært i eksil i Toledo. Alfonso omtalte seg som keiser av Spania, og erobret Toledo fra maurerne i 1085, men kunne ikke hindre Almoravidene fra å forene de muslimske statene i Spania året etter. Kong Alfonso ble etterfulgt av datteren Urraca. Anna Sofia er imidlertid etterkommer av søsteren Theresa som ble grevinne av Portugal.
Begeret til prinsesse, senere dronning Urraca av Zamora består av to deler, lagd av forskjellige typer halvedelstener. Det opprinnelige begeret etter Jesus består ifølge historikerne bare av den øvre delen. Begeret i León er satt sammen av to drikkebegre, det nederste er snudd opp ned. Begeret i León er innsatt med gull og dekket med agater, perler, smaragder, ametyster og safirer, slik datidens egyptiske konger pleide å utsmykke gaver for å hedre andre. Ifølge overleveringene var de to begrene allerede satt sammen til ett da det ankom det kristne samfunn i Kairo. Trolig har begeret blitt ekstra utsmykket før det ble sendt til León. I pergamentene er det i tillegg beskrevet hvordan begeret så ut, at det manglet en bit i toppen. Beskrivelsen stemmer nøyaktig med begeret i León.
Basilika de San Isidoro de León (wikipedia.en)
Den hellige gral har stor symbolverdi i kristen sammenheng og regnes som begeret Jesus drakk av under sitt siste måltid med disiplene før han ble korsfestet. Den nye teorien fra León baserer seg på det kristne grupper i Jerusalem på 300- og 400-tallet mente var den hellige gral. Det ble kalt Kristi beger, og var blitt tatt vare på av det kristne samfunnet i Jerusalem i mange hundre år etter Kristus. De kristne skjulte og oppbevarte det som en helligdom. Gralen skal ha blitt oppbevart i den hellige gravs kirke. Kirken ble etter sigende bygget på Golgata der det hevdes at Jesus ble korsfestet og døde, og hvor graven hans skal befinne seg. Ifølge to egyptiske pergamentruller, skal begeret ha blitt stjålet rundt år 500 og brakt videre til Egypt hvor det først ble gitt det kristne samfunnet og senere havnet i eie hos Fatima-dynastiet. På 1100-tallet kom begeret til Spania som en gave til emiren av Cordoba for hans bistand under hungersnøden i Egypt. Han gav det rundt 1050 til kong Ferdinand I som symbol på respekt og for å opprettholde en fredelig relasjon til kongeriket i León. Kong Ferdinand I av León styrte ett av de rikeste kongedømmene på den tiden. Man er sikre på at han visste at begeret stammet fra Jerusalem og det siste måltidet til Jesus. Det står i pergamentene at kalifen i Kairo forespurte via Emiren i Cordoba om kong Fernando I var interessert i Kristi beger.
Gralens reise (elnortedecastilla.es)
Dersom denne fortellingen om den hellige gral stemmer, betyr det at det autentiske begeret befinner seg i León. Etter at teorien ble kjent skal San Isidoro kirke ha sett seg nødt til å fjerne klenodiet fra sin vante plass på grunn av stor pågang av besøkende. Kirken vil nå finne et mer egnet sted der begeret kan stilles ut slik at alle kan få se det. Det er noen uklare forhold i historien. Var begeret innom de kristne i Egypt, og hvordan endte det til slutt hos kalifen? Var begeret en gave fra kalifen til kong Ferdinand eller fra emiren av Cordoba?
Kilde: wikipedia.no, spaniaguiden.no og news.com.au og tv2.no.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
|
|
|
|
Forfedre »
I andre kvartal 2014 presenterer vi Kajsa Nilsdotter (1811-død), Anna Sofias farmor (fm) som var tjenestepike på Ström säteri og som fikk to uekte barn, deriblant vår tippoldefar Nils August med godseieren, løytnant Carl August Löwenhjelm.
I tredje kvartal 2014 presenterer vi prosten Michaël Christiani Koch (1661-1733), Anna Sofias 3x tippoldefar (mfmmfffff) som var huspredikant, kontraktsprost og kyrkoherde i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn samt riksdagsmann, men som ble utvist fra riksdagen etter å ha vært involvert i vrakplyndring. Les mer
-----
I første kvartal 2014 presenterte vi erkebiskop Håkon (død 1267), Anna Sofias 17x tippoldefar (mfmmmmmffmmfmffmfmmff) som var Norges siste gifte katolske erkebiskop. Les mer
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Militære forfedre »
I andre kvartal 2014 presenterer vi majoren i flåten Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (1768-1822), Anna Sofias oldefar (mmf) som var godseier, og som ble utnevnt til Ridder av Svärdsorden (RSO) i 1788. Les mer
I tredje kvartal 2014 presenterer vi den mecklenburgske adelsmannen Arnd Stuke (avdød), Anna Sofias 12x tippoldefar (fffmmmffmmmfmf) som var sjørøver og en av lederne for vitaliebrødrene. Han terroriserte Sverige, men ble senere assimilert svensk adelsmann. Les mer/Les mer
-----
I første kvartal 2014 presenterte vi jarlen Erling "Skakke" Ormsson (1115-1179), Anna Sofias 25x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmffmmmf) som var lendemann, norsk riksstyrer, korsfarer, politiker og sin sønn, kong Magnus Vs formynder, og som stupte i Slaget på Kalvskinnet. Les mer
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Fyrstelige forfedre »
I andre kvartal 2014 presenterer vi kong Ferdinand I av León og Castilla (ca. 1015-1065), Anna Sofias 24x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmffmff) som var spansk keiser og fikk den hellige gral i fredsgave av emiren av Cordoba Les mer
I tredje kvartal 2014 presenterer vil Vilhelm IX (1071-1126), kalt for «Trubaduren», Anna Sofias 23x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmmmf). Han var var hertug av Akvitania og Gascogne og greve av Poitou, en av lederne av korstoget i 1101, en elendig hærfører den, første kjente trubadur, det vil si en lyrisk poet som diktet på landsmålet, det oksitanske språket og en libertiner med en forkjærlighet for andres ektefelle. Les mer
-----
I første kvartal 2014 presenterte vi Harald II Godwinson av England (ca. 1022-1066), Anna Sofias 25x tippoldefar (mmmmmmmmmmmfffffmffmmmmmfmf) som var den siste anglosaksiske kongen av England. Han bekjempet kong Harald Hardråde i Slaget ved Stamford bridge 25. september 1066, men tapte og falt selv i Slaget ved Hastings 14. oktober s.å. Les mer
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Fyrstelig forfader 2. kvartal 2014 - Keiser av Spania, kong Ferdinand I av León og Castilla »
Anna Sofias 24x tippoldefar Ferdinand I (ca. 1015-1065) den Store (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmffmff) var greve, senere konge av Castilla og konge av León. Han var i tenårene da onkelen, greve García Sánchez av Castilla ble myrdet av en gruppe eksilkastiljanske adelsmenn da han gikk inn i kirken av Johanneskirken i León for å gifte seg med Sancha, søsteren til kong Bermudo III. Som føydalherre innsatte kong Sancho III av Navarra sønnen Ferdinand han hadde med avdøde dronning Muniadonna av Castilla. Selv om Sancho ble ansett som hersker frem til sin død, var Ferdinand den utpekte til å arve riket. Ferdinand skal også ha vært den første som ble kronet til keiser av Spania (1056), og hans arvinger videreførte denne tradisjonen.
Ferdinand I den store av Castilla og León
Ferdinand skal ha vært innehaver av den hellige gral. Den befinner seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania. Og der har den vært i tusen år. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt. Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.
I tråd med sin fars siste vilje underkastet han seg sin bror, kong García Sánchez III av Navarra. Ferdinand innførte Navarrese-Jiménez-dynastiet i Vest-Spania, og hans reise til de fremste av de kristne herskerne av halvøya skiftet fokus av makt og kultur vestover etter mer enn ett århundre med nedgang i León. Likevel, den interne konsolideringen av León-Castilla under Ferdinand er en historie som gjenstår å bli undersøkt og skrevet.
Den hellige gral (wikipedia.en)
Sancho III arrangerte ekteskap for Ferdinand med Sancha av León i 1032. Landskapet mellom elvene Cea og Pisuerga fulgte med til Castilla som medgift. Etter farens død fortsatte Ferdinand å herske i grevskapet Castilla. I en tvist over den tidligere nevnte medgiften, beseiret og drepte han sin svoger, kong Bermudo III av León i Slaget ved Tamaron i 1037. Ferdinand tok da over León gjennom sin kone, og kronet og salvet seg til konge av riket. I 1054 beseiret han sin eldre bror García i Slaget ved Atapuerca, og reduserte Navarre til en vasallstat under sin unge nevø, Sancho García IV.
I henhold til Historia silense, invaderte Ferdinand det muslimske emiratet Zaragoza ved å rykke gjennom den østre delen av Duerodalen og høylandet rundt Soria. Han inntok fortene San Estaban de Gormaz, Berlanga og Vadorray, og rykket deretter gjennom Santiuste, Huermeces og Santamara frem til den romerske veien mellom Toledo og Zaragoza. Kampanjens positive utfall var mulig fordi emiren av Zaragoza, Ahmed al-Muqtadir var opptatt med å angripe det muslimske emiratet Tortosa og forsvare sin nordøstre grense mot Anna Sofias forfedre kong Ramiro I av Aragon og greve Raymond Berengar I av Barcelona. Emiren som inntil da hadde betalt skatt til Sancho IV av Navarra, underkastet seg Ferdinand og aksepterte å betale skatt til ham. Dette var trolig ment å være en midlertidig ordning, men han evnet å tiltvinge seg skatten frem til sin død.
 Al-Andalus 1031 (filaha.org)
Da trusselen fra al-Muqtadir var fjernet, dreide Ferdinand oppmerksomheten mot Yahya ibn Ismail al-Mamun, emiren av Toledo. Det er mulig at Ferdinand allerede pleiet nær kontakt med den kristne minoritetsadministrasjonen i Toledo, kanskje var han beskytteren av det mozarabiske samfunnet. I 1058, ble den siste mozarabiske biskopen, Pascual, innviet i León. I 1062, invaderte Ferdinand den østre delen av al-Mamuns emirat, inntok Talamanca og beleiret Alcalá de Henares. Etter å ha sett landet sitt bli plyndret, aksepterte al-Mamun å betale skatt, og Ferdinand trakk seg ut.
I 1063, og ved å benytte seg av sine nye skatteinntekter, iverksatte Ferdinand større raid eller razziar inn i emiratene Sevilla og Badajoz. Sevilla, og muligens også Badajoz betalte løsepenger for at Ferdinand skulle trekke seg tilbake. Angrepet var muligens også gjennomført for fjerne Badajoz som trussel mot beleiringen av Coimbra det påfølgende året.
"Harvest of grain and grapes” fra Beatus de Facundus, bestilt av Ferdinand og Sancha i 1047 (wikipedia.en)
Til tross for at kildene er usikre, er det sannsynlig at Ferdinand angrep emiratet i Badajoz allerede i 1055. Hans første viktige kampanje for å frigjøre den iberiske halvøya omfattet å besette den nedre delen av Duero, mellom kysten, som lenge hadde blitt holdt av León, og fjellene. I 1057 erobret hæren hans Lamego og rikets daler. Etter å ha sikret seg Duero, startet Ferdinand med å legge Mondegodalen under sin kontroll. Han erobrer først den midtre delen Viseu, og dreier deretter ned mot havet. Etter en lang og utmattende kamp, ble Coimbra ved utløpet av Mondegodalen inntatt etter en seks måneder lang beleiring.
I 1065, la Ferdinand ut på sin siste militære kampanje. Han invaderte emiratet i Valencia, og kom til utkanten av byen, hvor han nedkjempet emiren Abd al-Malik al-Muzaffar senhøsten. Emirens svigerfar, al-Mamun i Toledo, tok kontroll over Valencia, noe som skremte emiren av Zaragoza til på ny å betale skatt til León. I november ble Ferdinand syk, og returnerte til sitt eget kongedømme.
Statue av Ferdinand I utenfor de kongelig slott i Madrid (wikipedia.se)
Etter å ha blitt syk under beleiringen av Valencia og Slaget ved Paterna, døde Ferdinand 24. desember 1065 i León med en rekke manifestasjoner av brennende fromhet. Hans krone og kongekappe ble lagt til side, og han ble kledd i en munkekappe og lagt på en båre dekket av aske som ble plassert foran alteret i basilikaen San Isidore. I samsvar med han siste vilje, ble riket delt mellom hans tre sønner. Den eldste Sancho fikk Castilla, og den andre Alfonso og Anna Sofias forfader fikk León. Fra León ble det utskilt en del Galicia for å opprette en egen stat for sønnen Garcia. De to døtrene mottok hver sin by, Elvira Toro og Urraca Zamora. Umiddelbart etter Ferdinands død, slo Sancho og Alfonso seg sammen og beseiret Garcia. Deretter startet de å krige med hverandre, og den seirende Sancheo gjenforente sin fars territorier under sin kontroll i 1072. Men, han ble myrdet av da han beleiret søsterens by, Zamora, og territoriene ble overtatt av broren Alfonso som hadde vært i eksil i Toledo.
Kilde: wikipedia og tv2.no.
|
Forfader/-moder |
|
Kong Ferdinand I av León og Castilla (keiser av Spania) (ca. 1015-1065) Les mer |
|
Kong Alfonso VI av León og Castilla (keiser av Spania) (før 1040-1109) Les mer |
|
Grevedatter Theresa av León (dronning av Portugal) (ca. 1080-1130)) Les mer |
|
Kong Afonso I av Portugal (ca. 1109-1185) Les mer |
|
Kong Sancho I av Portugal (1154-1211) Les mer |
|
Prinsesse Berengária av Portugal (ca. 1197-1221) Les mer |
|
Kong Erik 4 Plovpenning av Danmark (1216-1250) Les mer |
|
Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark (ca. 1244-1287) Les mer |
|
Kong Håkon V Magnusson Hålegg av Norge (1270-1319) Les mer |
|
Kongsdatter Agnes Håkonsdatter av Norge (ca. 1292-1319) Les mer |
|
Norsk ridder og riksråd Jon Havtoresson (født-1390) Les mer |
|
Svensk ridder, høvedsmann og riksråd Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) (1369-ca. 1415) Les mer |
|
Svensk ridder, høvedsmann og riksråd Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) (1375-1442) Les mer |
|
Ridder og riksråd Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) (født- død etter 1479) Les mer |
|
Svensk ekstremt rik ridder og riksråd Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) (1458-1505) Les mer |
|
Fru Brita Jönsdotter (Roos af Ervalla) (født-død ca. 1580) Les mer |
|
Grevinne Ebba Månsdotter Lilliehöök af Kolbäck (1529-1609) Les mer/Les mer |
|
Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud (1567-1611) Les mer |
|
Hoffdame, godseier, verkseier, entrepenør og bygrunnlegger, grevinne Ebba Magnusdotter Brahe (1596-1674) Les mer |
|
Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdatter De la Gardie (1638-1696) Les mer |
|
Fransk grevinne og svensk friherrinne (baronesse) Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre (ca. 1670-1715) Les mer |
|
Fru Ebba MagdalenaFalkenberg af Trystorp (1684-1741) Les mer |
|
Fru Ebba Christina Gadde (1718-1781) Les mer |
|
Friherrinne (baronesse) Maria Beata Uggla (1743-1812) Les mer |
|
Friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin (1784-1862) Les mer |
|
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (1809-1866) Les mer |
|
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1831-1904) Les mer |
|
Restauratør Anna Sofia Gramén (1867-1950) Les mer |
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Säffle herrgård »
Anna Sofias mormor frøken Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, oldemor friherrinne Eleonora Christina von Rajalin og tippoldemor friherrinne Maria Beata Uggla vokste alle opp på Säffle herrgård.
(Foto: Barbro Gramén)
Hovedbygningen består fremdeles, og er i dag gymnas. Tettstedet Säffle ble bygget opp på markene til gården. Skorsteinene er laget av kanonrør.
Siden Eiendom inneholder informasjon om noen av forfedrenes gårder og bruk.
(Geir Winnæss - Februar 2012)
Våpenskjold »
Siden Våpenskjold gir en så langt oversikt over de nærmeste forfedrenes våpen. Et eksempel er våpenskjoldet til slekten til Anna Sofias oldemor (mmm), friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Våpenskjold for friherreslekten von Rajalin, nr 317. Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmfff), landshøvding og viseadmiral Johan von Rajalin (KmSO) som levde fra 1715 til 1786. Han ble opphøyet til friherre (baron) 15. oktober 1771.
Kilde: adelsvapen.com. Les mer
Viseadmiral, friherre Johan von Rajalin
(foto Gustaf Lundberg. marinmuseum.se)
(Geir Winnæss - November 2012)
Anna Sofias slektstre/forfedre »
Sidene Morssiden og Farssiden gir raske presentasjoner av Anna Sofias røtter og ca. 2000 forfedre. Herunder er det lenker til detaljinformasjon om en rekke av dem. Det er utarbeidet 84 sider med røtter og informasjon om hver fire generasjoner. Sidene er ennå ikke lagt ut da formatet er under vurdering. Listen over forfedre er imidlertid ikke uttømt, og søk avdekker mulighet til å gå enda lenger tilbake i tid enn det som allerede er presentert.
(Geir Winnæss - Februar 2013)
Formoder 2. kvartal 2014 - Tjenestepike Kajsa Nilsdotter »
Anna Sofias farmor Kajsa Nilsdotter (fm) ble født den 13. januar 1811 i Gillberga i Värmland som datter av husmannen Nils Nilsson og hustruen Katarina Olsdotter. I 1829 flyttet Kajsa til Ström säteri i Kila, hvor hun arbeidet som tjenestepike. Godseieren er den som skal bli Anna Sofias farfar, den 44 år gamle tidligere løytnanten, Carl Gustaf Löwenhjelm (ff). Han er født på Bynsberg gård i Bro sokn, og var militær før han tok avskjed i 1824 og overtok Ström etter sin far Fredrik Löwenhjelm som har gått bort to år tidligere. Carl Gustaf har en forkjærlighet for tjenestepikene, og i løpet av tiden på gården gjør han tre unge kvinner gravide. Han påtar seg farskapet for fire av barna. Den første er Stina Jonasdotter. Carl Gustaf får to barn med henne, Gustava Carlsdotter, født 1817, og Jonas Carlsson Blom, født 1821. Stina flytter senere til Nästerudskogen i Bro sokn, som på den tiden var i Löwenhjelms eie, mens Gustava og Jonas blir boende på Ström.
I 1827 skjer det store endringer på Ström. Carl Gustafs mor Hedvig Maria Hülphers flytter til Åmål sammen med to ugifte døtre. Når Hedvig Maria flytter tar hun med seg Carl Gustafs uekte datter, Gustava Carlsdotter, som har rukket å bli ti år. Gustava blir hos sin farmor og tanter i ti år, men flytter i 1837 til Foss i Bohuslän. Carl Gustaf og sønnen Jonas er alene igjen på Ström, og året etter, 1828 kommer til å bli et tragisk år. Året før har han startet et forhold med en ny pike på gården, Maria Nilsdotter, og også hun har blitt med barn. Den 21. mai 1827 føder hun en datter som hun dreper. En uke senere hentes den ulykkelige Maria av Kronobetjäningen, og i oktober dømmes hun til 22 dagers fengsel på vann og brød, åpen kirkeplikt (hun må sitte i skammekroken utenfor Kila kirke til allmenn skue), to år i tukthus og 32 daler til Kila kirke. I henhold til datidens holdninger må ikke barnefaren stå til ansvar, spesielt ikke om han er en standsperson. Men hendelsen kan neppe ha passert ubemerket.
I 1832 får Carl Gustaf Löwenhjelm igjen et barn med en av tjenestepikene. Denne gangen er det med Anna Sofias farmor Kajsa Nilsdotter, fra Närbyn i Gillberga. Den 25. juni 1832 fødes Anna Sofias far, Nils August Carlsson (1832-1890). To år senere, i 1834 reiser Kajsa til Åmål hvor hun føder enda ett av Löwenhielms uekte barn, Leander Gustaf Carlsson. Hvorvidt «svigermor» Hedvig Maria har noe med at hun reiser til nettopp Åmål for å føde er uklart. Anna Sofias forfader Nils August settes samtidig bort (inhyses) på nabogården Bänterud. Fem år senere, i 1839, returnerer imidlertid både 7 år gamle Nils August og 5 år gamle Leander Gustaf til Ström. I husförhörslängdene blir etter hvert guttene plassert rett under sin biologiske far. I 1845 selger Carl Gustaf Löwenhjelm Ström. Han flytter først til Vidön i Karlstad, men senere videre til Stockholm, hvor han har to barnløse ekteskap før han dør i 29. mai 1857. Den 13 år gamle Nils August og broren, 11 år gamle Leander Gustaf settes bort (inhyses) på torpet Bjurkärn, en husmannsplass lengst oppe i Ströms skogsmark.
Kajsa har imidlertid giftet seg 18. april 1838 med bonden og enkemannen Johannes Olsson på gården Stora Backa. Dit hadde hun flyttet som tjenestepike i 1836. Kajsa og Johannes får fem barn; Carl Fredrik, 1838, Anders, 1841, Sofia 1843, Britta Stina, 1847 og Carolina, 1850. I 1851 dør Kajsas ektemann Johannes Olsson. Kajsa blir boende igjen med to døtre og en sønn. I tillegg dukker de to sønnene Nils August og Leander Gustaf opp hos enken og hennes nye familie på Stora Backa. I 1852 flytter imidlertid Kajsa fra Stora Backa. Nils August flytter også, muligens til Återslöp. Han flytter senere til sin eldre halvbror Jonas Carlsson i Smärsbol. Leander Gustaf flytter også, til Gunnarsbol og Återslöp.
I 1856 gifter feltjeger nr. 95 i Värmlands regiment Nils August Carlsson seg med Josephina Maria Fredrika Kock och bosätter sig hos henne i Smärsbol. Kajsas sønn, halvbroren Carl Fredrik Johannesson flytter inn hos Nils og Josephina, og Kajsa flytter til By socken sammen med de to døtrene på 9 og 13 år. Det betyr i praksis at hun har flyttet inn mot Säffle, hvor Säffle kanal ble åpnet i 1837. Kajsa har nok vært på jakt etter arbeid for å kunne underholde seg selv og sine døtre. Hvordan livet til Kajsa var på dette tidspunktet, hvordan det utviklet seg videre, og når hun gikk bort er fremdeles ukjent. Det vil kanskje bli kjent senere.
Kilder: adelsvapen.com, husförhörslängd, Claes Åkerblom, Barbro Gramén og skrift fra Södra Kilas hembygdsförening.
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Musikk »
Musikken inneværende kvartal er knyttet til Gustav III av Sverige fordi han fikk en viktig plass i Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna sitt liv. Vi har derfor valgt å presentere kongens hoffkomponist Joseph Martin Kraus.
Joseph Martin Kraus var en tysk-svensk komponist som ofte omtales ofte «Den svenske Mozart». Kraus ble født i 1756 i Miltenberg am Main i Tyskland. Han døde 15. desember 1792 i Stockholm. Joseph Martin Kraus kom til Sverige i 1778. I 1780 ble han innvalgt som styremedlem 76 i det Kungliga Musikaliska Akademien.
Da Kraus som en lovende ung komponist på 21 år flyttet han til Stockholm i 1778 var Gustav IIIs musikalske hoffliv allerede berømt. Stockholm tiltrakk seg mange komponister, de fleste av dem tyske. De første årene ble imidlertid tunge, og det var ikke før operaen Proserpine ble en suksess i 1781 at Kraus kunne se frem til en karriere ved hoffet. Proserpin med libretto av Kellgren basert på et utkast av kongen, hadde blitt oppført på Ulriksdals slottsteater og falt i smak hos hoffet. Gustav III utnevnte ham til visekapellmester, og sendte ham på en Grand tour i Europa for å ytterligere utvikle seg musikalsk. Han skulle lære av de største. I fem år reiste han rundt. Ikke før i 1787 vendte han tilbake til Stockholm, men da hadde han sett, hørt, lært av og møtt noen av Europas største som Gluck, Haydn og Salieri. Det er mulig at han også traff Mozart siden de begge var frimurere. Kraus var medlem av frimurerlogen Zur gekrönte Hoffnung i Wien.
Da Kraus returnerte til Stockholm ble han ansatt som hoffkapellmester ved den Kungliga operaen. Han ble en god venn av Carl Michael Bellman. Sammen skrev de blant annet kantaten Fiskarstugan (1792) og hyllingssangen Mozarts död (1792). Verket Dido og Aeneas, basert på Kellgrens Aeneas i Carthago, som ble skrevet for åpningen av det nye operahuset, og først ble fremført sju år etter hans død, betraktes som hans største verk. Det varer uavbrutt i ca. 5 timer, og er gigantisk med arier, duetter, ensembler, marsjer, kor og balletter i ett. Det kan ses på som en forwagnersk opera, og har blant annet blitt oppført på byteateret i Stuttgart i 2006.
I Stockholm komponerte han en rekke av sine største komposisjoner, og musikken er strålende. Den står på sitt beste lite tilbake for selveste Mozart. Riksdagsmusiken fra 1789, Olympieovertyren, en rekke fantastiske kantater som La Primavera eller La Gelosia. Kraus komponerte ikke mange operaer, men de er virkelig noen av 1700-tallets bedre. Proserpine eller tyrker-operaen Soliman II. Men den største av dem alle, Aeneas i Carthago, fikk han aldri sett oppført. Den 16. mars 1792 ble operakongen, Gustav III, skutt på et maskeradeball - i operaen. Musikklivet i Stockholm ble aldri det samme.
Kilde: wikipedia.se og fradengamleby.blogspot.no
Hør stykket
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Tidligere forsider »
• 1. kvartal 2012. Les
• 2. kvartal 2012. Les
• 3. kvartal 2012. Les
• 4. kvartal 2012. Les
• 1. kvartal 2013. Les
• 2. kvartal 2013. Les
• 3. kvartal 2013. Les
• 4. kvartal 2013. Les
• 1. kvartal 2014. Les
(Geir Winnæss - Mai 2014)
| |
|
