|
Anna Sofia Gramén aka Sofie A. Hansen »
Dette er historien om vår oldemor, Sofia A. Hansen, vår morfars mor som innvandret til Kristiania fra Värmland 10. august 1884. Hennes døpenavn var Anna Sofia Gramén. Den unge svenske jenta fikk arbeid som koldjomfru på Grand Hotel, og i Kristiania møtte og giftet hun seg med turneren, restauratøren og avholdsmannen Karl Gunerius Hansen, "Mjælkehansen".
Det viser seg at flere av hennes forfedre har hatt stor innflytelse på nordisk og europeisk historie. De utgjør tjenere og arbeidere, militære og geistlige, bønder og borgere, aristokrater og fyrster, fattige og rike, helter og syndebukker, og katastrofene har alltid vært tilbakevendende. Noen har død av sykdom, andre i strid, flere har blitt henrettet, og mange har selv drept og myrdet. De fleste har germansk avstamning, men det finnes også de med slavisk, latinsk og arabisk. Anene fører oss til blant annet til den industrielle revolusjon, Køge bukt 4. oktober 1710, Sturemordene 24. mai 1567, reformasjonen, Stockholms blodbad 7.-10. november 1520, Det Hellige Land, Det østromerske riket, Gardarike, vikingtidens endelikt ved Stamford bridge 25. september 1066 og slaget ved Tours 10. oktober 732 hvor muslimsk ekspansjon ble stoppet og grunnlaget for et kristent Europa lagt.
Anna Sofia ble født i Säffle i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren og regimentsskomakeren Nils August Carlsson og hustruen Josephina Fredrika Kock sine åtte barn. Faren Nils var sønn av bondedatteren og tjenestejenta Kajsa Nilsdotter og ett av fire uekte barn som barnefaren, adelsmannen og løytnanten Carl Gustav Löwenhjelm, godseieren på Ström säteri betalte for og fostret opp. Moren Josephina var datter av bruksinspektøren på Säffle gård Emanuel Christian Kock og adelskvinnen Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna. Emanuel var igjen sønn av bruksregnskapsfører Nils-Christian Kock og brukseierdatteren Margareta Elisabeth Poignant. Eleonora var datter av adelsmannen, marineoffiseren og godseieren på Säffle herregård Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna, født Gramén og friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Den assimilerte nordmannen Sofie A. og vår oldefar Karl Gunerius fikk seks barn; Gunnar, født 1897 og som døde kun 14 år gammel, Solveig Opsahl, født 12. juni 1900, Hjørdis Johannesen, født 9. august 1902, vår morfar Asbjørn Oscar Rüno Hansen, født 17. november 1904, Aslaug "Mossa" Ranfeldt, født 6. januar 1907 og Sigurd Gramén, født 26. januar 1910. Da Karls mor Josephine, "Hansa i Vika" døde, overtok Karl og Sofie vertshuset "Den grønne Jæger" i Sjøgaden 14 som lå i Pipervika, der rådhusplassen ligger i dag. Anna Sofia døde 23. august 1950, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund.
(Geir Winnæss - Desember 2011)
 |
Korstogene og militær forfader 1. kvartal 2014 - Jarl Erling Skakke var lendmann, riksstyrer, politiker og korsfarer »
Norske korsfarerforfedre
En rekke av Anna Sofias forfedre og slektninger deltok i religiøse kriger. Flere av dem reiste på korsferd til Det hellige land og Baltikum. De mest kjente av hennes norske korsfarerforfedre er lendmann Skofte Ogmundsson, kong Sigurd Jorsalfare og lendmann, den senere jarlen Erling Skakke. Førstnevnte nådde aldri Det hellige land, men døde i Roma på veien dit. I tillegg ledet oldemors forfader, den senere kong Harald Hardråde Livgarden til den bysantinske keiseren i Konstantinopel (Myklagard).
Kongeriket Jerusalems riksvåpen (wikipedia.no)
Sigurds Jorsalfares reise til Det hellige land startet i 1008 og ble avsluttet i 1011. Det første året overvintret de imidlertid i England. Deretter gikk ferden til det kristne Galicia (Nord-Spania), videre langs den mauriskkontrollerte kysten av Den iberiske halvøy, gjennom Gibraltarstredet (Norvasund) og inn i Middelhavet. «Den kampglade konge» og hans «hengivne mannskap» lovprises av skaldene for sine mange seire over motstandere som omtales som hedenske skarer, djevelens tjenere og liknende. Fienden, hvilket blod fløt i strie strømmer fant nordmennene på land, blant annet ved Lisboa, på øyene Formentera, Ibiza og Menorca og på sarasenske skip som de kom i kamp med ute på havet. Lisboa og Menorca skal ha blitt erobret og overbrakt til lokale kristne ledere. Formidable festningsanlegg skal ha blitt inntatt. I August 1110 nådde Sigurd og hans menn målet for reisen. Da gikk i land ved Jaffa, ble de ærefullt mottatt av kong Balduin I av Jerusalem, den første kongen i korsfarerriket. Balduin ledsaget dem til Jerusalem og Jordan. Skalden Einar Skulesson fremhever at «den gavmilde fyrste, som en lovprist handling, badet i Jordanelvens rene vann». Etter oppholdet i Jerusalem reiset de ut til kysten, hvor nordmennene hjalp kongen med å ta byen Saydai (Sidon) (Sætta). Tilbakereisen fra Det hellige land la Sigurd og hans menn over Konstantinopel og videre over land. De kom hjem i 1111. Kong Sigurd ledet senere et korstog i det hedenske Småland på 1120-tallet, det såkalte Kalmare ledung. Oldemor er etterkommer av Sigurds datter Kristin som giftet seg med jarlen Erling Skakke.
Kart over Kongeriket Jerusalem (wikipedia.no)
Erling Skakke deltok som en av hærførerne i en korsferd som ble ledet av Ragnvald Orkenøyjarl fra 1151 til 1155. De kjempet mot muslimene både på Sicilia og Sardinia. Dette skal ha blitt det store vendepunktet i Erling Skakkes liv. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt «Skakke». På turen lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men på nedreisen også deler av Frankrike og Spania og på veien hjem blant annet Konstantinopel og Roma. Etter hjemkomsten ble han regnet for en mye større mann enn før. Han ble hjulpet av det giftet han kanskje allerede hadde inngått før korsferden gjennom sitt nære forhold til kong Inge Haraldsson. Kristin, Anna Sofias formoder og datter av kong Sigurd Jorsalfare og gjennom moren, dronning Malmfrid, søskenbarn til Anna Sofias forfader, danskekongen Valdemar I. Oldemor er etterkommer etter Erlings datter Ragnhild som giftet seg med lendmann Jon Torbergsson på Randaberg.
Harald Hårdråde flyktet via Gardarike etter sin deltakelse i Slaget på Stiklestad i 1030, hvor hans bror og også en av Anna Sofias forfedre kong Olav den hellige falt. Væringene, den bysantinske keiserens livgarde bestod av skandinaviske leiesoldater. De var kjent for å være spesielt fryktløse, sterke og dristige, og keiseren satte stor pris på dem. Det er grunn til å tro at den unge Harald, som hadde kamperfaring og var av kongelig byrd, ble ønsket hjertelig velkommen og viste gjengjeld for gjestfriheten. I løpet av de sju årene han var i Konstantinopel, fra 1034 til 1041 gjorde han en kometkarriere og ble utnevnt til sjef for livgarden. Til tross for at han kjempet mot muslimske styrker, kan han ikke defineres som korsfarer i ordets forstand.
Ved et sjeldent lykketreff er det bevart et bysantinsk manuskript som forteller om Harald. Det ble oversatt og kommentert av historikeren Gustav Storm i 1884:
Araltes var sønn av kongen i Varangia, og hadde til bror Julavos, som etter sin fars død arvet det fedrene rike og gjorde sin bror Araltes til den annen i riket etter seg. … Men etter at keiser Mikhael og den følgende keiser, hans søstersønn, begge var døde, ville Araltes i keiser Monomakhos’ tid dra hjem til sitt land; men det ble ikke tillatt ham, og man la hindringer i veien for hans reise. Likevel kom han seg unna i hemmelighet og ble konge i sitt land i stedet for broren Julavos; og han hadde vært vel tilfreds med å være utnevnt til manglabites og spatharokandidatos, og også som konge bevarte han troskap og kjærlighet mot romerne.
Sagaene regner opp de militære aksjonene Harald deltok i som skal omfatte i alt 18 større slag rundt om i middelhavslandene, blant annet på Sicilia og i Nord-Afrika. Han skal ha deltatt i erobringen av 80 byer. Dette var for øvrig under regjeringstiden til to av Anna Sofias forfedre, keiser Konstantin IX Monomach og keiserinne Zoë Porphyrogenita. Sagaene forteller at Harald reiste ganske brått fra Konstantinopel. Bysantinerne sier rett ut at han deserterte fra en høyt ansett offiserstilling, og forteller at Harald og mennene var umåtelig rike da de vendte hjem. Skipet deres var søkklastet med gull og kostbarheter, sier Snorre. Etter alt å dømme skal vi ta det bokstavelig. I løpet av Haralds tid i Konstantinopel hadde tre keisere dødd. Bysantinerne hadde den skikken at ved keiserens død hadde gardistene rett til å plyndre palasset og stikke alle de kostbarheter de fant i sin egen lomme. Og selvfølgelig hadde de rett til utbytte ved plyndringer i vellykte felttog. Harald, som høy offiser, hadde krav på den største andelen av byttet. Kort sagt, det er sant at Harald og hans menn var ufattelig rike da de kom hjem. Så rike at de var i stand til å dreie politikken. Dessuten hadde de tilegnet seg en militær kompetanse som overgikk det meste hjemme i Norge.
Det bysantinske riket i 1045 (egrogores.wordpress.com)
Skofte Ogmundsson var norsk lendmann av Giske-ætten på Giske og fetteren til Anna Sofias forfader kong Olav Kyrre. Han var oldebarn til lendmann Erling Skjalgsson, gift med kong Olav den hellige sin merkesmann Tord Foleson sin datter Gudrun og far til Ogmund, Finn, Tord, Tora og Ragnhild. Datteren Tora ble gift med Åsulv Skulesson på Rein. Tora og Åsulv var oldeforeldrene til Anna Sofias forfader Hertug Skule. Etter uoverensstemmelser med Anna Sofias forfader kong Magnus Berrføtt dro Skofte og tre av sønnene høsten 1102 fra Norge på korsferd med fem vel utrustede hærskip. Skofte seilte gjennom Gibraltarstredet, men kom ikke lenger enn til Roma, hvor han døde. I Italia døde også de tre sønnene. Omtrent samtidig, 10. juli 1103 døde Anna Sofias forfader, danskekongen Erik Eiegod på Kypros på vei til Det hellige land. Skoftes menn fullførte ferden, noen til Konstantinopel, andre til Jerusalem, og vendte hjem i god behold.
Reisene som Anna Sofias forfedre la ut på har hatt stor betydning for Norges utvikling. Korsfarerne lærte ikke bare å kjenne Det hellige land og Jerusalem, men også England, Frankrike, Spania, Roma og Konstantinopel. Det ble et møte med religioner, ridderdyder, byplanlegging, arkitektur, hoffkultur, organisasjon, byråkrati og krigskunst, kunnskap som de tok med seg hjem.
Korstog i Finland, Baltikum og Russland
Anna Sofias svenske, danske og tyske forfedre deltok på korstog i Finland, Baltikum og Russland. Blant de som er avdekket er kong Erik IX den hellige av Sverige, formynderregenten Birger jarl, den livlandske lederen Kaupo af Turaida og kong Valdemar II Sejr av Danmark. Erik den hellige og biskop Henrik skal ha ledet det Første svenske korstoget mot det egentlige Finland, et landskap på sydvestre spissen av Finland på 1150-tallet. Dette ledet etter hvert til at landskapet ble innlemmet i det svenske riket. Formynderregenten Birger Magnusson, Birger jarl ledet det Andre svenske korstoget mot tavasterne i Finland i tidsrommet 1238-1239. Etter fremgangen mot tavasterne fortsatte svenskene i 240 sin fremrykning mot øst, hvor de overskred grensen til Republikken Novgorod. Russiske kilder forteller at Alexander af Novgorod (Alexander Nevskij) slo svenskene på Nevas strand den 15. juli 1240. Birger jarl skal imidlertid allerede ha returnert til Sverige da svenskene ledet av biskop Thomas tapte for russerne. Det Andre svenske korstoget fortsatte i 1248-1250. Som et resultat av korstoget ble Finland svensk de neste 550 årene. En annen viktig hærfører og korsfarer var Anna Sofias forfader, den livlandske lederen og kvasikongen Kaupo af Turaida.
Kaupo af Turaida var den første fremtredende livlender som ble kristnet. Han var en ivrig kristen og venn av biskop av Albert av Riga. Albert tok ham i 1203/1204 med til Roma, og presenterte ham for pave Innocens 3. Paven var imponeret over den konverterte hedenske høvdingen, og gav ham en bibel. Da han vendte hjem fra reisen, gjorde stammen opprør mot ham. Kaupo var med å erobre og ødelegge sin tidligere Turaida borg i 1212. Borgen blev genoppbygget i sten to år senere, og er bevart den dag i dag. Kaupo af Turaida deltok i de nordiske korstogene mot de hedenske estere og ble drept i Slaget på Mattheus' Dag i 1217 av tropper tilhørende den estiske lederen Lembitu. Hvilke andre svenske forfedre og slektninger som deltok i de tre svenske korstogene er ikke klart.
Kong Valdemar Sejr ledet den danske hæren i korstoget og Slaget ved Lyndanisse mot esterne ved dagens hovedstad Tallinn. Etter å ha samlet et meget stor hær, dro kongen mot Estland med 1500 langskip i korstog mot det de så på som hedenske estlendere. Flåten nådde Estlands nordlige provins Revele i begynnelsen av juni 1219. Med i flåten var var også erkebiskopen av Lund, Anders Sunesen, og biskop Theoderik av Estland. I hæren deltok flere av kongens vasaller, tyskere under grev Albert og sorbere under Vitslav I av Rügen. Anna Sofias forfader kong Valdemar Sejrs far, danskekongen Valdemar I den store hadde tidligere gjennomførte korstog og underlagt seg Rügen.
Dannebroge faller fra himmelen under Slaget ved Lyndanisse (wikipedia.dk)
Korsfarerne slo seg ned ved Lyndanisse og begynte å oppføre en borg, «Castrum danorum», som senere og på estisk ble til Tallinn, danskeborgen. Under byggingen av borgen kom flere estiske forhandlere på besøk for å trekke ut tiden, mens de selv samlet sin hær. Kvelden 15. juni 1219 angrep esterne danskene og deres allierte fra fem kanter. Biskop Theoderik ble drept av esterne, som trodde de hadde drept kongen. Alt tydet på et katastrofalt nederlag for korsfarerne. Imidlertid ble ikke sorberne oppdaget av den estiske angrepsstyrken. Vitslav gjennomførte et hurtig motangrep som stanset den estiske fremrykningen. Dette ga de øvrige korsfarerne tid til å samle seg og omgruppere, hvoretter de i fellesskap klarte å drive den estiske hær på flukt. Tallinn og store deler av dagens Estland ble etter dette underlagt Danmark.
Ifølge sagnet knelte erkebiskop Anders Sunesen i bønn på en bakketopp under slaget. Når han rakte armene mot himmelen, rykket danskene frem, når armene ble senket på grunn av tretthet, trakk de seg tilbake. Hjelpere kom til for å støtte den gamle erkebiskopens armer. Da kampen var på sitt mest intense, sendte Gud hjelp. Tegnet var et rødt flagg med et hvitt kors som falt ned fra himmelen. Dette oppmuntret de danske soldatene ytterligere, og de vant en stor seier. Kong Valdemar Sejr kunngjorde at det korsflagget som ga danskene seieren heretter skulle være det danske flagget, i dag kjent som Dannebrog.
Kilder: wikipedia, snl.no og nbl.no.
(Geir Winnæss - Mars 2014)
Slaget ved Hastings, Bayeuxteppet og fyrstelig forfader 1. kvartal 2014 - Kong Harold Godwinsson »
Slaget ved Hastings
Slaget ved Hastings fant sted ved Battle nordvest for byen 14. oktober 1066, og var det avgjørende slaget som førte til at normannerne klarte å invadere England. Seierherren og den nye kongen av England, var Anna Sofias slektning hertugen av Normandie, Vilhelm Erobreren, før det kalt Vilhelm Bastard da han var født utenfor ekteskap. Den normanniske Vilhelm hadde landet med en hær for å erobre England. Begge hærene var på mellom 6000 og 8000 mann, og etter en dags harde kamper falt Harald. Vilhelms seier var et viktig skille i engelsk historie. Det skandinaviske innslaget i engelsk samfunnsliv kom i bakgrunnen, landet ble føydalisert og utviklingen de neste århundrer nært knyttet til Frankrike .
Etter Edvard Bekjennerens død var den engelske kronen omstridt. Det ble på den ene side hevdet at Edvard som takk for tidligere tjenester hadde lovet den til hertug Vilhelm av Normandie, og på den annen at det var Anna Sofias forfader Harold Godwinson, sønnen til Godwin, jarl av Wessex som hadde rett til tronen. Harold ble kronet som kong Harald II av England, men hertugen ønsket å kreve riket. Den 28. september 1066 steg han i land, uten å møte motstand, ved Pevensey. Den angelsaksiske kongen Harald II hadde den 25. september nedkjempet en vikinghær under ledelse av Anna Sofias forfader den norske kongen Harald Hardråde støttet av Anna Sofias forfader og kong Harald IIs bror jarlen Toste Godwinsson i Slaget ved Stamford Bridge. Da han fikk vite at hertugen hadde gått i land marsjerte han sørover. På veien mot sørkysten samlet han flere soldater.
Oppstillingen av styrkene (timeref.com)
Da Harald II var fremme i området, stilte han opp sine styrker over veien fra Hastings til London. Bak seg hadde de den store skogen Anderida, og foran en lang, slak bakke som gikk ned til stedet hvor stigningen på Telham Hill begynner. Stedet ligger ved byen Battle, som har navn etter slaget. Alteret i klosterkirken i Battle Abbey skal ha stått på stedet hvor Harald til slutt ble overmannet; det er i dag et minnesmerke på stedet. Den engelske hæren antas å ha vært på 7000–8000 mann. Den bestod utelukkende av infanteri; engelskmennene kunne gjerne ri til et slag, men steg så av for å kjempe. Hæren var sammensatt av medlemmer av det angelsaksiske aristokratiet, særlig thegner, kongens egne styrker inkludert livgarden Housecarls, samt utskrevne bønder. Forrest stod thegnene og kongens garde. Mange av dem må ha vært veteraner som også hadde kjempet ved Stamford bru. De var bevæpnet med sverd, spyd og i noen tilfeller danske stridsøkser. Til beskyttelse bar de ringbrynjer og skjold. Ved å la skjoldene overlappe lagde de en beskyttende mur langs åsryggen. Etterhvert som de i forreste rekke falt var det forventet at de lenger bak rykket frem for å tette hullene i rekken. Bak dem stod bønder med buer og de våpen de måtte ha ellers.
Hertug Vilhelm samlet sin hær nedenfor den engelske posisjonen. Normannernes hær var av samme størrelse, og bestod av hertugens normanniske, bretonske og flamske vasaller med deres underordnede, samt leiesoldater fra flere land, inkludert de normanniske områdene i Italia. Adelsmennene hadde blitt lovet eiendommer i England og ytterligere titler, mens de av lavere rang skulle få betalt i form av plyndring og "kontant" betaling; mange av dem hadde også håp om å få seg eiendom. Hæren ble stilt opp i den klassiske middelalderstilen, men tre avdelinger. Normannerne stod i midten, med bretonere på venstre flanke og fransk-flamske styrker på høyre. Hver avdeling hadde infanteri, kavaleri og bueskyttere. Ut fra Bayeuxteppet kan det se ut til at det også var med armbrøstskyttere. Dersom bildene er tolket riktig, er dette den tidligste dokumenterte bruk av armbrøster, men det er noe uenighet om dette blant militærhistorikere. I motsetning til engelskmennene stod de stilt opp med bueskytterne forrest. Dette gav mulighet til å utveksle pilskurer, uten at hele styrken var utsatt for motstanderens piler.
Ifølge legenden tagg hertugens skald og ridder Ivo Taillefer om å få lov til å slå det første slaget. Han fikk lov til dette, og red frem foran engelskmennene mens han kastet sverdet og spydet sitt opp i luften og tok dem imot igjen mens han sang en tidlig versjon av «Rolands sang». Ifølge den tidligste kilden til denne fortellingen, Carmen de Hastinhae Proelio, kom en engelskmann frem for å møte ham i tvekamp, og Taileffer drepte raskt sin motstander og tok hans hode som trofé. I en kilde fra det 12. århundre hevdes det derimot at Taileffer red rett inn i den engelske slagoppstillingen og drepte en til tre engelskmenn før han selv falt. Uansett om denne historien er korrekt eller ikke startet selve slaget med at normannerne avfyrte piler. Normanniske bueskyttere trakk ikke strengene lenger enn til kjeven, hvilket med den buetypen de brukte ikke gav nok kraft til å trenge gjennom fiendens skjold. Pilregnet gjorde derfor minimal skade.
Slaget ved Hastings skildret i den franske Englandskrøniken fra 1280 (wikipedia.nn)
Normannernes infanteri og kavaleri rykket så frem, ledet av hertugen og hans halvbrødre biskop Odo og grev Robert de Mortain. De kom i nærkamp med engelskmennene, men de kraftige danske stridsøksene og de sterke skjoldene som var klemt fast i hverandre gjorde det umulig å bryte gjennom. Etter forholdsvis store normanniske tap holdt fortsatt skjoldmuren. Engelskmennene skal ha brukt stridsropene «Ollicrosse!» («Hellige kors!») og «Ut, ut» (angelsaksisk, men samme betydning som på norsk). Bretonerne på venstre flanke, hvor bakken er slakest, kom først i kontakt med engelskmennene. De var ikke forberedt på motstanden de møtte, og ble raskt brutt opp. Deler av engelskmennenes høyre flanke, muligens ledet av en av kongens brødre, brøt ut og jaget dem nedover bakken i et vilt og uordnet stormløp. Da de nådde flatmark ble da angrepet av normannisk kavaleri, og uten skjoldmuren hadde de ikke noe forsvar og ble slaktet ned.
Engelskmennenes forhastede offensiv ble lagt merke til, og normannerne organiserte falske flukter. Kavaleriet red flere ganger inn mot skjoldmuren, men trakk seg hver gang tilbake og ble forfulgt. Engelskmennene fulgte etter det de trodde var en panikkslagen fiende, for så å oppleve at kavaleriet igjen snudde og tvang dem vekk fra skjoldmuren. Etter å ha tynnet ut og slitt ned den engelske hæren samlet normannerne seg igjen for et stort angrep. Mot slutten av dagen hadde begge sider lidd store tap. Hertugen var engstelig for at mørkets frembrudd ville tvinge ham til å trekke seg tilbake til skipene, hvor de var utsatt for angrep fra sjøsiden. Han sendte igjen bueskytterne frem, og beordret dem denne gangen til å skyte over skjoldmuren. Pilregnet forårsaket store tap i engelskmennenes bakre rekker. Da normannernes infanteri og kavaleri igjen nærmet seg fikk Harald II banesår. Ut fra bildet på Bayeuxteppet dreide det seg om en pil i øyet, men Carmen de Hastingae Proelio hevder at han ble hugget ned av en gruppe riddere ledet av hertugen. En mulighet en del historikere heller mot er at han først ble alvorlig såret av en pil i ansiktet, og så hugget ned i normannernes siste angrep.
Angrepet nådde engelskmennene først på ytre høyre og venstre flanke. Normannerne begynte så å rulle opp linjen fra flankene, og den allerede sterkt svekkede skjoldmuren begynte å vakle. Normanniske fotsoldater klarte dermed å presse seg inn, slik at engelskmennene mistet fordelen skjoldene gav. Da det ble klart at kongen hadde falt begynte mange engelskmenn å flykte. De siste som holdt stand var Housecarls, som kjempet rundt kongens lik og hans standard. Kongens lik skal ifølge en tolkning av Carmen ha blitt skjendet av normannerne etter slaget. Bare en liten del av engelskmennene nådde skogen. En del normannere fulgte etter dem, men i halvmørket mellom trærne fikk engelskmennene overtaket da de nådde ulendt terreng. I kilder fra det 12. århundre fortelles det at normannerne som gikk inn i skogen falt etter å ha kommet inn i en malfoss, en «ond grøft».
Vilhelm erobreren 1250-59 - Seierherren fra Hastings (wikipedia.simple)
Hertug Vilhelm hvilte gjennom natten, og begynte så på den videre erobringen av England. I to uker rekrutterte han soldater nær Hastings, og ventet på at angelsaksiske aristokrater skulle komme for å underkaste seg. Da han innså at dette ikke kom til å skje, begynte han sin marsj mot London. Første juledag ble han kronet i Westminster Abbey. På slagstedet grunnla Vilhelm Battle Abbey, som ble innviet i 1095. Lite er igjen av klosteret bortsett fra en port i enden av hovedgaten i Battle. Som tidligere nevnt finnes det et monument på stedet hvor høyalteret stod, som regnes for å være stedet hvor Harald II falt.
En tid etter slaget ble Bayeuxteppet laget til minne om hendelsene i 1066. Det er en meget viktig kilde til kunnskap om slaget, fordi det viser utstyr som ble brukt. Sammenholdt med skriftlige kilder gjør dette slaget ved Hastings til et av de slag man vet mest om i denne perioden. Slaget ble viktig for utviklingen av strid med blandede våpenarter. Engelskmennene var overlegne mann mot mann, men ved hjelp av det raske kavaleriet, bueskyttere som kunne desimere de bakre rekkene og infanteri som kunne trenge gjennom skjoldmuren når den begynte å svikte klarte normannerne å sikre seieren. Kombinasjonen gav engelskmennene få andre muligheter enn å kjempe defensivt; deres offensive handlinger ble skjebnesvangre for dem.
Bayeuxteppet
Bayeuxteppet (fransk Tapisserie de Bayeux) eller dronning Mathildes tapet (La Tapisserie de la Reine Mathilde) er et vel 70 meter langt og 0,5 meter bredt brodert veggteppe i lin fra årene omkring 1070. Det fremstiller normannerhertugen Vilhelm Erobrerens invasjon i England og slaget ved Hastings i 1066. Bayeuxteppet var i samtiden opphengt i domkirken i byen Bayeux i Normandie, hvorfra det har fått navnet. Teppet omfatter 72 detaljerte figurscener og utformet i en dekorativ fortellende stil omtrent som veggmalerier og billedvevd tapeter. I øverste kant av hovedfeltene, som er ca. 33 cm brede, beskrives begivenhetene med en tekst på middelalderlatin. Hovedscenene er innrammet av border med fabeldyr, blomster og rankeverk, til dels med figurer som supplerer fortellingen. For å gi et inntrykk av teppets detaljrikdom kan nevnes at det har 626 menneskefigurer, 190 hester, 35 geiter, 506 andre dyr, 37 skip, 33 bygninger, 37 tregrupper osv. Det har sannsynligvis fantes mange liknende, men kortere tepper. Fordi de var så lange og upraktiske, ble de kun brukt ved spesielle anledninger. Bayeuxteppet ble i 2007 tatt opp i UNESCOs verdensminneregister.
Hertug Vilhelm forsyner jarl Harold Godwinsson med våpen i 1064 (wikipedia.en)
Teppet dateres til mellom 1066, tidspunktet for slaget ved Hastings, og ca. 1077, tidspunktet for innvielsen av Bayeuxkatedralen, som ble gjenoppbygd av biskop Odon av Bayeux, Vilhelm Erobrerens halvbror. Teppet beskrives første gang i et inventarium fra Bayeuxkatedralen 1476. Senere har det gjennom alle tider vært gjenstand for forskernes interesse og står i våre dager som et av Europas fineste tekstile monumenter fra romansk tid. I karakter og uttrykk står bayeuxteppet nærmere muralmaleriet og de billedvevde tapeter enn den miniatyrkunst man vanligvis forstår ved broderi. Fargene er brukt unaturalistisk; hestene har for eksempel ofte blå kropper og røde ben. Figurer og ornamentikk glir over i hverandre, trekronene i billedfeltets ytterkanter knyttes sammen til entrelacmotiver. Hele rikdommen av detaljer er underordnet den dekorative helhetsvirkning.
Hertug Vilhelm Bastard invaderer England (wikipedia.en)
Med sin lange smale friseform, sitt episke innhold og sin figurrikdom kan teppet sammenlignes med våre eldste billedvevnader, for eksempel Osebergfunnets billedvev med sitt rike figurmylder og smale refillformat med bredde 16-23 cm, sannsynligvis utført i første halvdel av 900-tallet, eller Øverhogdal- og Skog-tapetene fra en noe senere tid, alle utført i en raffinert billedvevteknikk som kan minne om broderi. Med sitt høye kunstneriske nivå gir bayeuxteppet et fint uttrykk for sin tids stilidealer, og detaljrikdommen gir verdifulle kulturhistoriske opplysninger; om sed og skikk, arkitektur, skipsbygging, krigføring, klesdrakt, våpen, husgeråd osv.
Scene fra Slaget ved Hastings 1066 (wikipedia.en)
Man antok lenge at dronning Matilda av Flandern sto i spissen for arbeidet som ble utført av en større gruppe adelige damer. Det kan stadig se, hvor den enes arbeid slutter og den nestes begynner, for de har ikke vært like nøye med stingene. Historikerne har imidlertid ikke funnet bevis for Matildas innvirkning. Isteden synes det som om teppet ble bestilt av Vilhelms halvbror Odo, biskop av Bayeux, og ble utført av angelsaksere i Kent. Hensikten med den lange billedstørrelsen er klart propagandistisk. Det var simpelthen tidens fornemmeste bildemedium, som især henvendte seg til hertugens, senere kongens, gjester fra nær og fjern. Her kunne de se og lese om hans bedrift: å slå to hærer på én og samme dag og dermed erobre ett helt kongerike, England.
Kong Harold Godwinsson blir drept (wikipedia.en)
Bayeuxteppet er bevart gjennom hungersnød, borgerkrig, pest og to verdenskriger, og kan stadig vekk ses i et eget museum i Bayeux. En kopi i full størrelse ble ferdiggjort i 1886 og henger i dag på museet i Reading i England. Bayeux-teppet gir en viktig dokumentasjon av den tidens stridsutstyr, dekorasjoner og symboler. Blant annet viser fanemerker og skjolddekorasjoner et utviklingsstadium for kjennetegn fra tiden før den systematiske heraldikken oppsto på 1100-tallet. Ryttermotivet på Baldisholteppet som er funnet i Norge, har utstyr som ligner noe på Bayeuxteppet.
Kilder: snl.no og wikipedia.no
(Geir Winnæss - Februar 2014)
Korsfarerforfedre (etter antatt fødselsår) »
-
Rikshovmester Karl Martell (686-741). Les mer
-
Pfalzgreve Heribert von der Wetterau (925-992). Les mer
-
Greve Wilhelm I av Provence (ca. 950-993). Les mer
-
Keiser Otto II av Det hellige tysk-romerske riket (955-983). Les mer
-
Keiser Konstantine VIII av Bysants (960-1028) Les mer
-
Keiserrinne Zoë Porphyrogenita av Bysants (978-1050) Les mer
-
Keiser Konstantin IX Monomach av Bysants (ca. 1000-1055) Les mer
-
Kong Fernando I av León og Castilla (ca. 1015-1065) Les mer
-
Kong Harald Hardråde av Norge (1015-1066) Les mer
-
Hertug Robert Guiscard (ca. 1015-1085). Les mer
-
Greve Ramon Berenguer I den Gamle (1023–1076) av Barcelona. Les mer
-
Greve Robert I av Flandern (ca. 1029-1093). Les mer
-
Fyrste Konstantin I av Armenia (1035/1040-1050/1055). Les mer
-
Lendmann Skofte Ogmundsson (ca. 1040-1103). Les mer
-
Kong Alfonso VI av León and Kastillien (1040-1109). Les mer
-
Konge Sancho Ramírez av Aragon og Navarra (ca.1042-1094). Les mer
-
Keiser Alexios I Komnenos av Bysants (1048-1118). Les mer
-
Fyrste Gabriel av Melitene (død 1102). Les mer
-
Fyrste Bohemond I av Antiokia (ca. 1058-1111). Les mer
-
Greve Henrik av Burgund (1066-1112). Les mer
-
Hertug Vilhelm IX av Akvitania (1071-1126). Les mer
-
Greve Ramon Berenguer III av Barcelona og Provence (1082-1131). Les mer
-
Kong Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare av Norge (ca. 1090-1130). Les mer
-
Greve Amadeus III av Savoy (1095-1148). Les mer
-
Fyrste Bohemond II av Antiokia (ca.1108-1130). Les mer
-
Kong Afonso I av Portugal (1109-1185). Les mer
-
Greve Ramon Berenguer IV av Barcelona (ca. 1113-1162). Les mer
-
Jarl Erling Skakke (ca. 1115-1179). Les mer
-
Keiser Manuel I Komnenos av Bysants (1118-1180). Les mer
-
Fyrste Reynald de Châtillion-sur-Loing (ca. 1125-1187). Les mer
-
Prinsesse Constance av Antiokia (1127-1163). Les mer
-
Valdemar I den store av Danmark (1131-1182) Les mer
-
Kong Sancho I av Portugal (1154-1212). Les mer
-
Keiser Isaak II Angelos av Bysants (1156-1204). Les mer
-
Valdemar II Sejr av Danmark (1170-1241) Les mer
-
Hertug Leopold VI av Østerriket og Steiermark (1176-1230). Les mer
-
Riksmarsk Torgils "Tyrgils" Knutsson (død 1306). Les mer
(Geir Winnæss - April 2014) |
|
|
|
Forfedre »
I første kvartal 2014 presenterer vi erkebiskop Håkon (død 1267), Anna Sofias 17x tippoldefar (mfmmmmmffmmfmffmfmmff) som var Norges siste gifte katolske erkebiskop. Les mer
I andre kvartal 2014 presenterer vi Kajsa Nilsdotter (1811-død), Anna Sofias farmor (fm) som var tjenestepike på Ström säteri og som fikk to uekte barn, deriblant vår tippoldefar Nils August med godseieren, løytnant Carl August Löwenhjelm.
-----
I fjerde kvartal 2013 presenterte vi hoffdame Ebba Magnusdotter Brahe (1596-1674), Anna Sofias 6x tippoldemor (mmmmmmmmm) som var brukspatron, entreprenør og grevinne. Hun var forlovet med og elsket av prinsen, men enkedronning Kristina forhindret ekteskapet med den kommende kong Gustaf II Adolf. Les mer
(Geir Winnæss - April 2014)
Militære forfedre »
I første kvartal 2014 presenterer vi jarlen Erling "Skakke" Ormsson (1115-1179), Anna Sofias 25x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmffmmmf) som var lendemann, norsk riksstyrer, korsfarer, politiker og sin sønn, kong Magnus Vs formynder, og som stupte i slaget på Kalvskinnet. Les mer
I andre kvartal 2014 presenterer vi majoren i flåten Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (1768-1822), Anna Sofias oldefar (mmf) som var godseier, og som ble utnevnt til Ridder av Svärdsorden (RSO) i 1788. Les mer
-----
I fjerde kvartal 2013 presenterte vi feltmarskalk friherre Pontus De la Gardie (1520-85), Anna Sofias 7x tippoldefar (mmmmmmmmff) som ble svensk riksråd og stattholder i Estland. Les mer
(Geir Winnæss - April 2014)
Fyrstelige forfedre »
I første kvartal 2014 presenterer vi Harald II Godwinson av England (ca. 1022-1066), Anna Sofias 25x tippoldefar (mmmmmmmmmmmfffffmffmmmmmfmf) som var den siste anglosaksiske kongen av England. Han bekjempet kong Harald Hardråde i Slaget ved Stamford bridge 25. september 1066, men tapte og falt selv i Slaget ved Hastings 14. oktober s.å. Les mer
I andre kvartal 2014 presenterer vi kong Ferdinand I av León og Kastilien (ca. 1015-1065), Anna Sofias 24x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmffmff) som var spansk keiser og fikk den hellige gral i fredsgave av emiren av Cordoba Les mer
-----
I fjerde kvartal 2013 presenterte vi Fredrik 1. av Danmark og Norge (1471-1533), Anna Sofias 10x tippoldefar (mffmffmfmfmmf) som tilhørte fyrstehuset Oldenborg. Den glückburgske linjen av slekten er i dag i monarker i Danmark og Norge. Les mer
(Geir Winnæss - April 2014)
Fyrstelig forfader 1. kvartal 2014 - Kong Harald Godwinson av England »
Anna Sofias 25x tippoldefar Harald Godwinson av England (mmmmmmmmmmmfffffmffmmmmmfmf) var sønn av jarl Godwine av Wessex og Gyda Thorkilsdatter, og ble konge av England i januar til oktober 1066. Harald var født i 1022 og hadde ved farens død i 1053 blitt jarl av Wessex. Det tidligere monarkiet dekket en tredjedel av England, og som jarl av Wessex var han Englands mektigste mann etter kong Edvard Bekjenneren. Kong Harald Godwinson var barnebarn til den legendariske svenske vikingen Styrbjørn Sterke og tippoldebarn til danskekongen Harald Blåtann, kongen som hadde innført kristendommen som statsreligion i Danmark.
Han ble valgt til konge etter Edvard i januar 1066. Tronfølgen ble imidlertid utfordret av to menn, Anna Sofias forfader, kong Harald Hardråde av Norge og Anna Sofias slektning, hertug Guillaume av Normandie. Guillaume var kjent som Wilhelm Bastard og senere som Wilhelm Erobreren. Hardråde krevde England som arv etter Hardeknut, mens Wilhelm som gjennom en inngiftet grandtante var beslektet med kong Edvard Bekjenneren, blant annet hevdet at kongen hadde lovet ham tronen.
Ulikt flere andre angelsaksiske kongedømmer, er ikke Wessex bevart som et administrativt område i dagens England. Etter at Harald døde ved Hastings var ikke jarletittelen i bruk før i 1999. Da ble prins Edward utnevnt til jarl av Wessex i forbindelse med at han giftet seg med Sophie Rhys-Jones.
Harald fortsette farens rolle som samlingspunkt for motstandskampen mot økende normannisk innflytelse i England. Han gikk også i strid mot Gruffydd ap Llywelyn, som hadde erobret hele Wales. Han seiret over Gruffydd, som deretter ble drept av sine egne menn i 1063. Noe senere giftet Harald seg med enken hans, Edith, som var datter av jarlen av Mercia. De fikk to sønner, Harald og Ulf. Harald fikk også flere barn med sin elskerinne, Anna Sofias formoder Ealdgyth (Edith) Svanehals.
Kong Harold IIs kroning fra Bayeux-teppet (wikipedia.en)
I 1065 gav Harald sin støtte til opprørere fra Northumbria mot sin bror Toste, som på grunn av dette allierte seg med Harald Hardråde. Da Edvard bekjenneren døde den 5. januar 1066, hevdet Harald at han var blitt lovet tronen på dødsleiet. Han fikk witenagemotet, rådet fra kongen til å godkjenne ham, og ble kronet allerede neste dag. Hardråde, Toste og de norske styrkene gikk i land i Yorkshire, og Hardråde nedkjempet de to brødrene, jarl Edwin av Wessex og jarl Morcar av Northumbria i Slaget ved Fulford den 20. september 1066. Nordmennene ble imidlertid slått av kong Harald Godwinson fem dager senere i Slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Anna Sofias forfedre Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept sammen med Anna Sofias slektning, høvding Øystein Orre. Slaget ved Stamford Bridge er nærmere beskrevet i Historie 3. kvartal 2012.
Men en ny fare truet i sør. Den 28. september landet hertug Wilhelm av Normandie sør i England, ved Pevensey. Etter å ha seiret over den norske invasjonen måtte Harald avverge den normanniske. Han tvang hæren sin til å marsjere til Sussex, der Wilhelm og en hær på rundt sju hundre var gått i land. Hertug Wilhelm mente han hadde blitt lovet tronen av både Edvard Bekjenneren og Harald Godwinson. Sistnevnte skal ha sverget at den engelske kronen skulle gå til Wilhelm da skipet hans grunnstøtte i Normandie i 1064 eller 1065. De to hærene møttes ved Hastings den 14. oktober 1066. Etter en hard kamp ble kong Harald drept. Tradisjonen og Bayeuxteppet sier han fikk en pil i øyet. Det var en vanlig straff for de som begikk mened. Ansiktet hans var så skadet at Edit Svanehals måtte identifisere kroppen hans. Normannerne hadde seiret, og Englands siste anglosaksiske konge hadde falt.
Portrett på sølvmynt fra 1066
(National Portrait Gallery)
En normannisk kilde hevder at Harald ble gravlagt med utsyn over sakserkysten, men det er mer sannsynlig at han ble stedt til hvile i kirken sin i Waltham i Essex. Anna Sofias formoder, Haralds datter Gytha av Wessex er stammor til flere østeuropeiske dynastier. På grunn av dette blir Harald regnet som martyr av den russiske ortodokse kirken med minnedag den 14. oktober.
Den drepte kongen ble også heltedyrket i hjemlandet. En legende fra 1100-tallet sier at han ikke ble drept, men bodde i Winchester i to år til han var blitt frisk fra skadene sine, og at han deretter vandret rundt i Tyskland som en pilegrim ved navn Kristian. Da han ble gammel kom han tilbake til England, og ble eneboer i en hule ved Dover. På dødsleiet forklarte han at navnet hans ikke var Kristian, men Harald Godwinson. På 1800-tallet blomstret interessen for dens saksiske kongen opp igjen. Han ble emnet for et skuespill, Harold, av Alfred Tennyson, og romanen Last of the Saxon Kings av Edward Bulwer-Lytton. I The tree of justice skriver Rudyard Kipling om en gammel mann som kommer til Henry I og viser seg å være Harald Godwinson. Og i sitt historieverk History of the Norman Conquest of England gjorde E. A. Freeman kongen til den store engelske helten.
|
Forfader/-moder |
|
Kong Harold Godwinsson av England Les mer |
|
Prinsesse Gytha av Wessex (av England) Les mer |
|
Storfyrste Mstislav I Vladimirovitj den store av Kiev Les mer |
|
Prinsesse Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev Les mer |
|
Prinsesse Kristin Sigurdsdatter av Norge Les mer |
|
Fru Ragnhild Erlingsdatter Les mer |
|
Fru Ragnhild Jonsdatter Les mer |
|
Fru Margrete Skulesdatter Les mer |
|
Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge Les mer |
|
Kong Håkon V Magnusson Hålegg av Norge Les mer |
|
Kongsdatter Agnes Håkonsdatter av Norge Les mer |
|
Ridder, opprørsleder, høvedsmann og riksråd Jon Havtoresson til Borregård Les mer |
|
Herredshøvding, høvedsmann, riksråd og ridder Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) Les mer |
|
Feltkommandant, ridder og riksråd Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer |
|
Herredshøvding, ridder og riksråd Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) Les mer |
|
Ridder Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer |
|
Fru Britta Jönsdotter (Roos af Ervalla) Les mer |
|
Fru Ebba Månsdotter (Lilliehöök af Kolbäck) Les mer/Les mer |
|
Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud Les mer |
|
Grevinne, entreprenør og brukseier Ebba Magnusdotter Brahe Les mer |
|
Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdatter De la Gardie Les mer |
|
Grevinne Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre Les mer |
|
Fru Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp Les mer |
|
Fru Ebba Christina Gadde Les mer |
|
Friherrinne (baronesse) Maria Beata Uggla Les mer |
|
Friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin Les mer |
|
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna Les mer |
|
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch |
|
Fru Anna Sofia Gramén (oldemor) |
(Geir Winnæss - April 2014)
Säffle herrgård »
Anna Sofias mormor frøken Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, oldemor friherrinne Eleonora Christina von Rajalin og tippoldemor friherrinne Maria Beata Uggla vokste alle opp på Säffle herrgård.
(Foto: Barbro Gramén)
Hovedbygningen består fremdeles, og er i dag gymnas. Tettstedet Säffle ble bygget opp på markene til gården. Skorsteinene er laget av kanonrør.
Siden Eiendom inneholder informasjon om noen av forfedrenes gårder og bruk.
(Geir Winnæss - Februar 2012)
Våpenskjold »
Siden Våpenskjold gir en så langt oversikt over de nærmeste forfedrenes våpen. Et eksempel er våpenskjoldet til slekten til Anna Sofias oldemor (mmm), friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Våpenskjold for friherreslekten von Rajalin, nr 317. Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmfff), landshøvding og viseadmiral Johan von Rajalin (KmSO) som levde fra 1715 til 1786. Han ble opphøyet til friherre (baron) 15. oktober 1771.
Kilde: adelsvapen.com. Les mer
Viseadmiral, friherre Johan von Rajalin
(Gustaf Lundberg. marinmuseum.se)
(Geir Winnæss - November 2012)
Anna Sofias slektstre/forfedre »
Sidene Morssiden og Farssiden gir raske presentasjoner av Anna Sofias røtter og ca. 2000 forfedre. Herunder er det lenker til detaljinformasjon om en rekke av dem. Det er utarbeidet 84 sider med røtter og informasjon om hver fire generasjoner. Sidene er ennå ikke lagt ut da formatet er under vurdering. Listen over forfedre er imidlertid ikke uttømt, og søk avdekker mulighet til å gå enda lenger tilbake i tid enn det som allerede er presentert.
(Geir Winnæss - Februar 2013)
Musikk »
Jerusalem er en patriotisk engelsk hymne etter et dikt av William Blake (1757–1827) fra 1804 og tonsatt av Hubert Parry (1848–1918) i 1916. Diktet er også kjent fra den innledende strofen: And Did Those Feet in Ancient Time.
Teksten stammer fra forordet til hans det episke dikt Milton, a Poem fra 1804, og etterfulgte denne teksten som begynte med «The Stolen and Perverted Writings of Homer & Ovid: of Plato & Cicero, which all Men ought to contemn: ...»
Diktet er inspirert av den apokryfe historien om den unge Jesus som fulgte med Josef fra Arimatea til Glastonbury i det sørvestre England via en nærliggende romersk havn. Denne historien knytter seg også tilJohannes' åpenbaring 3:12 og 21:2 som beskriver Jesu gjenkomst og etableringen av Det himmelske Jerusalem.
Blakes tekst
And did those feet in ancient time.
Walk upon Englands mountains green:
And was the holy Lamb of God,
On Englands pleasant pastures seen!
And did the Countenance Divine,
Shine forth upon our clouded hills?
And was Jerusalem builded here,
Among these dark Satanic Mills?
Bring me my Bow of burning gold;
Bring me my Arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold!
Bring me my Chariot of fire!
I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my Sword sleep in my hand:
Till we have built Jerusalem,
In Englands green & pleasant Land
Under teksten skrev Blake et bibelsitat: «Would to God that all the Lord's people were Prophets, Numbers chapter 11, verse 29». («Om bare alt Herrens folk var profeter!, Fjerde Mosebok 11:29».
Jerusalem fremføres av Cadet Glee Club fra den amerikanske hærens krigsskole West Point. Hør hymnen
Kilder: wikipedia.no og youtube.com.
(Geir Winnæss - April 2014)
Forfader 1. kvartal 2014 - Erkebiskop Håkon av Nidaros »
Anna Sofias 16x tippoldefar erkebiskop Håkon av Nidaros (mmmmmfmmfmffmfmmmff) var Norges siste gifte erkebiskop. Han ble vigslet til erkebiskop 14. april 1267, og var det til han døde i Trondheim 18. august samme år. Han skildres som en god og klok mann. Håkon hadde vært biskop i Oslo fra 1948 da han etterfulgte biskop Torkjell, og før det rektor ved Oslo katedralskole (Schola Osloensis) og medlem av domkapitlet ved Hallvardskirken i Oslo. Verken foreldrene eller ektefellen er kjente. Det som er klart er at han var ektefødt og gift. Det antas at hustruen var fra Lekum i Eidsberg da sønnen, en av landets fremste menn, kansleren og baronen Tore Håkonsen arvet denne eiendommen.
De viktigste kirkelige embetene, som biskop og prest, ble innført samtidig med kristningen. Uten dem var en kristen kultus og menighet utenkelig. Noe senere, fra siste halvdel av 1000-tallet, ble faste bispedømmer opprettet. Etter opprettelsen av erkesetet i 1152/53 fantes det fem. Bispedømmene ble i sin tur inndelt i sogn. Over bispedømmenivået var de fem norske bispedømmene sammen med seks andre på øyene i vest samlet i en kirkeprovins, ledet av erkebiskopen av Nidaros, som selv var biskop over Trøndelag, Romsdal, Nordmøre og Nord-Norge. Kirkeprovinsen sto direkte under paven.
Ruinene av Sankt Hallvardskirken (wikipedia.no)
Biskopen var hovedleddet i systemet og i prinsippet bispedømmets suverene leder. Det var stor avstand mellom biskopen og vanlige prester. De sto under biskopens kontroll, og kunne innsettes og avsettes av ham, mens det skulle svært mye til for å avsette en biskop. Vanlige presters sjanse for å bli biskoper eller i det hele tatt stige i gradene var minimal. Fordelingen av jordegods gir en visst inntrykk av maktforholdene i den kirkelige organisasjonen. Erkebiskopen var den suverent rikeste, fulgt av biskopene. Domkapitler og enkelte klostre hadde også mye gods. En svært stor andel tilhørte toppen i organisasjonen. Mens biskopene tilhørte samfunnets absolutte toppskikt, hevet sogneprestene seg ikke over jevnt velstående bønder.
Biskopene var for det meste rekruttert fra domkapitlene, til dels fra ordensgeistligheten. Å bli biskop var normalt slutten på karrieren. Det var ideologiske sperrer mot å forflytte biskopen fra bispedømmet. Forholdet ble sammenlignet med et ekteskap, som var uoppløselig. Forflytninger forekom likevel i en viss utstrekning i praksis. Over biskopens nivå var erkebiskopen snarere primus inter pares. Hans myndighet var uklart avgrenset i forhold til biskopene. Biskopenes myndighet var dessuten delvis uthult av eksempsjoner, det vil si at organisasjoner i bispedømmet, særlig klostre og ordensgeistlige, sto direkte under paven. Biskopenes kontroll over sognegeistligheten var også ofte begrenset av at «kirkeeiere» eller patroner kontrollerte lokalkirker.
Nidarosdomen grunnplan (wikipedia.no)
I begynnelsen var biskopene særlig verdslige stormenn. Etterhvert fikk de et betydelig apparat i sin tjeneste utover den vanlige sogneorganisasjonen. Sentralt hadde biskopen sitt råd, domkapitlet, som deltok i styret av bispedømmet og etterhvert tilegnet seg betydelig makt. Dels knyttet til domkapitlet og dels plassert lokalt fantes ombudsmenn som proster og erkediakoner, som hadde ansvar for den kirkelige rettshåndhevelsen. Dessuten hadde biskopene et stort antall verdslige tjenestemenn, de såkalte setesveinene.
Da Nidaros erkebispestol ble ledig ved Einar Smjørbaks død i 1263, foreslo kannikene abbeden for Tautra kloster, Birger, som ny erkebiskop. Han kunne som klostergeistlig kun foreslås, ikke velges. Birger tilfredsstilte imidlertid ikke de kanoniske krav da han var født utenfor ekteskap, kanskje endog prestesønn. Dette valget var tydeligvis heller ikke i tråd med Anna Sofias forfader kong Magnus Lagabøtes ønske. Sagaen forteller at da kongen og abbeden møttes i Bergen, «talte de ikke stort med hverandre». Trolig har kongen søkt å øve innflytelse på utvelgelsen av den nye erkebiskopen. Valget var egentlig nå tilfalt paven, men da paven, som han selv uttrykte det, ikke hadde kjennskap til en som egnet seg og som var fra de strøk, og da han ønsket at erkestolen snarest mulig skulle bli besatt, overdro han valget til fire klosterledere som befant seg i Norge. Med pavelig fullmakt valgte og providerte de i 1265 Oslobispen Håkon. Dette var tydeligvis også et valg kongen var fornøyd med.
Håkon var den eldste innenlandske biskop i ansiennitet, blant biskopene var han følgelig den som rangerte høyest. Ettersom han var biskop på forhånd, var det ikke nødvendig med ny ordinasjon i Roma. En katolsk erkebiskop skal iføres et pallium, et verdighetstegn, noe som helst skal gjøres i Roma. Paven gav 1266 sin tillatelse til at biskopene i Bergen og Stavanger kunne iføre Håkon palliet og avkreve ham eden. Det ble hentet i Roma av korsbror Jon, hans etterfølger, da Håkon selv var for syk og etter ansøkning ble fritatt for å dra til kurien for å hente sitt pallium. Den høytidelige innvielsen fant sted i domkirken i Nidaros skjærtorsdag 1267. Den nye erkebiskopen innviet selv to islandske biskoper ved samme anledning.
Pallium (katolsk.no)
Håkon var antakelig en eldre mann, Det kan ha betydd noe for de fire velgerne, idet det da etter alminnelig menneskelig beregning ikke kunne bli så lenge til domkapitlet igjen kunne utføre sin valgfunksjon på vanlig vis. Det var ellers ikke stort erkebiskop Håkon rakk å utrette før han døde 18. august samme år. To dager før sin død gav han imidlertid domkapitlets kommune inntektene av fylkeskirken på Haug i Verdal med tilliggende gods til deres kommunebord, og han begrunnet gaven med at prebendene ikke var tilstrekkelig store til livsopphold for korbrødrene.
Kildene viser ellers at Håkon som biskop i Oslo tilførte sitt domkapittel et betydelig jordegods. Et felles bordhold for kannikene i Oslo ble trolig opprettet like før 1268. Ifølge et gavebrev fra 1264 donerte biskopen flere store eiendommer til kannikene ved domkirken mot at de i sin tur forpliktet seg til å lese sjelemesser for biskopen og hans mor og dele ut mat til 30 fattige og gaver til kirkene i Oslo på biskopens dødsdag. Han grunnla sannsynligvis Laurentiuskirken og et hospital i Oslo.
Erkebispegården (foto Olve Utne
Håkon stod tydeligvis også på god fot med kongen. Han var for eksempel formann for det gesandtskapet som i 1261 ble sendt til Danmark for å hente Ingeborg, Erik Plovpennings datter, som den unge Magnus Lagabøtes brud. Ifølge Håkon Håkonssons saga var det langt på vei biskop Håkons fortjeneste at Ingeborg etter mange forviklinger kom til Norge. Det ser også ut til at biskopens råd ble tillagt stor vekt da kongen avgjorde at Magnus skulle krones i forbindelse med bryllupet.
Kilder: snl.no, lokalhistoriewiki.no, wikipedia.de, katolsk.no og sv.uio.no.
(Geir Winnæss - Januar 2014)
Tidligere forsider »
• 1. kvartal 2012. Les
• 2. kvartal 2012. Les
• 3. kvartal 2012. Les
• 4. kvartal 2012. Les
• 1. kvartal 2013. Les
• 2. kvartal 2013. Les
• 3. kvartal 2013. Les
• 4. kvartal 2013. Les
(Geir Winnæss - April 2014)
| |
|
