von Krusenstiernas döttrar »
(basert på en artikkel av Gunnar Högborn, Ulricehamn)
På midsommarafton 1822 avled i Åmål riddaren och majoren Fredrik Vilhelm von Krusenstierna, född Gramén (Anna Sofias oldefar (mmf)). Han hade känt sig sjuklig och åkt från sin gård Säffle till den närbelägna staden för att dricka brunn. På Säffle gård satt nu hans änka, friherrinnan Eleonora Christina von Rajalin (Anna Sofias oldemor (mmm)) med fem minderåriga barn och havande med det sjätte, en dotter som föddes i februari påföljande år.
Det var ett ganska imponerande godskomplex majoren von Krusenstierna härskade över. Huvudgården Säffle och en del andra egendomar, 1/4 mantal Billerud frälse samt 1/6 mantal Smärsbol hade tillfallit honom genom giftet. Ytterligare jord hade han sedan förvärvat; N. Skane, 1 mantal frälse, N. Sunsa 1 mantal frälse, N. Borgene, 1 mantal frälse, Kråkerud, 1/3 mantal, S. Sunsa 1/2 mantal och i 1822 (dödsåret) köpte han Herrestad. Om nu ekonomin redan vid hans frånfälle var undergrävd är inte lätt att få någon klarhet i, förmodligen var den inte i bästa stånd, och hans änka saknade tydligen förutsättningar att göra något åt saken. Knappa tio år efter makens död tvangs hon avyttra sina egendomar och slog sig ned på en liten gård i Smärsbol, strax söder om Säffle, den enda som räddades undan vid försäljningen. Hennes tre söner hade vid det laget givit sig ut i världen. Mycket talar för att bättre lottade släktingar räckte dem hjälpande händer, och alla tre nådde goda positioner i samhället. Den äldste blev bruksägare, den följande kapten vid flottan och bruksförvaltare. Döttrarna vållade däremot sin mor större bekymmer, som den följande skildringen skall visa.
Den äldsta dottern Johanna Maria som var född 1806 gifte sig två år efter faderns död med sin kusin Baltzar Nils Adolf von Krusenstierna, som emellertid avled redan följande år. Tre år senare gifte hon om sig med löjtnant Carl Gustav Freidenfelt men det äktenskapet blev olyckligt och slutade med skilsmässa. I By sockens husförhörslängd åren 1831-36 har prästen antecknat för Johanna Maria, som då åter bodde hos sin mor i Smärsbol: ”Gift med en Freidenfeldt från vilken hon lärer vara skild, ehuru Pastor därom sacknar lagligt intyg”. Freidenfeldt avled 1846. I äktenskapen med sin kusin hade Johanna Maria en dotter, Charlotta Christina, född 1824 i Skattmora i Fröstad. I augusti 1836 flyttade mor och dotter till Stockholm. Johanna Maria dog i Strömstad 1884.
Näst äldsta dottern, Eleonora Wilhelmina (Anna Sofias mormor), bör emellertid ha varit den som vållat friherrinan von Rajalin de största bekymren. Hon var född 1809 och gifte sig första gången 19-årig med inspektøren på Säffle gård, Emanuel Christian Kock (Anna Sofias morfar). Hon hade då xx xxx xx xx Kock mögligen xxx far xxxx. Äktenskapet varade emellertid inte så länge, redan i början av april 1831 avled Emanuel, även han efterlämnande en havande hustru. Barnet, dottern Josephina Maria Fredrica (Anna Sofias mor (mfmm)), föddes den 28 september samma år. Modern var då tillfälligt bosatt i Lidköping, dit hon flyttat tre månader efter makens död. Anledningen till denna flytt är oklar, hennes släktrelationer tycks i varje fall inte ha inverkat. Lidköpingvistelsen blev också av kort varaktighet, redan nästa år var Eleonora Wilhelmina tillbaka i Värmland och finns skriven hos modern i Smärsbol tilsammans med dottern Josephina Maria Fredrica Kock. Emellertid måste hon tänka på sin försörjning och intet annat tycks ha återstått henne än att ta plats som piga. Det skedde hos bonden Sven Bryngelsson på en gård i Gunnarsbol, en grannby til Smärsbol. Här inledde hon ett förhållande med sonen på gården, Sven Svensson, och det vållade en del komplikationer. Sven var nämligen redan trolovad med Stina Nilsdotter i Karud och genom sin halvbroder Olof Svensson lät hon göra klart för prästen att hon förbjöd lysning mellan Sven Svensson och den adliga pigan. Det hela redde emellertid upp sig så småningom. I husförhörslängden finner vi antecknat att Stina Nilsdotter den 6 februari 1835 genom skriftlig överenskommelse avstått från sina anspråk på Sven Svensson och lämnat honom fri att utan hinder från hennes sida äkta annan person. Det var också på hög tid. På våren gifte sig Sven Svensson och Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, och den 19 juli samma år föddes dottern Gustafva Eleonora.
År 1841 dog Sven Bryngelsson och sonen Sven övertog gården, Eleonora Wilhelmina Krusenstierna hade blivit bondhustru. Flera barn hade också tilkommit. Sonen Adolph Wilhelm föddes 1838 och dottern Carolina Lovisa 1840. År 1844 utökades barnskaran med sonen Gustaf Mauritz (Krusenstiernska förnamn går med förkärlek i arv vid namngivningen). Redan år 1849 dog emellertid Sven Svensson, 51 år gammal, och hans änka återvände än en gång med sina barn till Smärsbol, där modern fortfarande bodde. Dottern i första äktenskapet, Josefina Maria Fredrica Kock, hade redan under ett par år haft anställning som barnflicka hos major Carl Fredrik Uggla, den nye ägaren till Säffle gård. Som tjänesteflicka fick hon alltså vistas i den stora, vackra herrgårdsbyggnaden, där hennes mor lekt som barn, förmodligen uppassad av någon barnflicka! Hon arbetade sedan på gårdar i Botilsäter och Bro under några år, men 1854 återkom hon till Smärsbol, och därmed följde nya bekymmer för den redan hårt drabbade friherrinnan Rajalin. Det befanns nämligen att dotterdottern väntade barn. Den 29 september 1854 föddes dottern Beata Maria Eleonora (Anna Sofias søster) och på nyårsdagen 1855 vigdes Josephina Maria Fredrica Kock med fältjägaren vid Livkompaniet, skomakaren Nils August Carlsson (Anna Sofias far), dock först sedan denne inhämtat vederbörligt tillstånd av sin kompanichef, som seden var på den tiden. Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna gift Svensson, fick emellertid aldrig se sitt förstfödda barnbarn, hon hade då följt sin make i graven.
Friherrinnan von Rajalin hade ytterligare en dotter, Beata Fredrika, som redan nämnts född efter faderns död. Hon tycks ha varit sjuklig från barndomen, och under det hon vistades hos modern i Smärsbol uppbar hon tidvis fattighjälp av socknen. I början av 1840-talet flyttade hon till Stockholm för att söka lindring för sin sjukdom, men 1848 avled hon i Klara församling. Under sina sista år fick den av livet hårt prövade friherrinnan en fristad hos sonen Mauritz, som efter att ha arbetat som bruksförvaltare i Dalsland kunde förvärva Häljebodafors bruk i Eda socken i Värmland. Här avled Eleonora Christina von Rajalin den 2 januari 1862.
Fotografiet av hovedbygningen på Säffle herrgård er hentet fra hjemmesiden til AB Säffle anläggningsarbeten. Våpenskjoldene fra toppen den friherrlige ætten von Rajalin og von Krusenstierna er hentet fra adelsvapen.com.
(Barbro Gramén - Januar 2012)
Forfader 4. kvartal 2014 - Friherre Salomon von Otter »
Oldemor Anna Sofias 4x tippoldefar, friherre (baron) Salomon von Otter ble født i Örebro den 11. oktober 1647. Foreldrene var den nordtyske innvandreren og bedriftslederen Casten Otter og hustruen Christina Schemmelkorn. Han døde i Karlskrona 23. november 1732, 85 år gammel. Salomon Otter giftet seg 3. september 1682 med Barbara Schaeij, datteren til rådmannen i Arboga Peter Schaeij og hustruen Margaretha Heijdrath. De fikk seks barn, fire døtre og to sønner som med unntak av en sønn vokste opp. Datteren Anna Maria er oldemors formoder. Hun var gift med admiral og admiralsråd Gustaf Wilhelm von Gertten, og de fikk til sammen ni barn. To av deres døtre ble oldemors formødre. Salomon von Otter var svensk embetsmann, krigsråd, riksdagsmann og landshøvding i Blekinge. Han er kjent som svensk militærvesens store tallknuser, og ryddet opp i flåtens økonomi ved inngangen til Den store nordiske krigen. Han gjorde seg bemerket som en dyktig saksbehandler og feltkommisær i tidsrommet 1669 til 1680, og ble utnevnt til overkommisær ved Admiralitetet i 1693. I 1712 ble han utnevnt til krigsråd, i perioden 1713 til 1714 fungerte han som landshøvding, i 1714 ble Salomon von Otter direktør i Riddarhuset, og fra 1719 til 1729 var han landshøvding i Blekinge. Han ble adlet i 1691, og opphøyet til friherre i 1719. Det er grunn til å anta at han kan ha vært forespeilet grevelig status, da eiendeler er påført en grevelig krone. Salomon Otter la frem en plan for et eget finansverk i Admiralitetet, og ryddet opp i flåtens katastrofale økonomi slik at den ved hans fratreden både var likvid og hadde ytterligere 400.000,- sølvdaler i kassen.
Friherre Salomon von Otter (riksarkivet.se)
Etter studier i hjembyen Örebro og hos privatlærer gikk Salomon Otter i tjeneste i lensadministrasjonen. Med egne hender førte han alle landsböcker (regnskapsbøker) for Örebro len i tidsrommet 1662-65. Etter seks år ble han overført til Kammarkollegiet i Stockholm, datidens finansdepartement, hvor han innehadde en rekke ulike funksjoner. Erfaringen han opparbeidet der skulle bli meget nyttig i hans senere arbeid. På slutten av 1670-tallet var Otter feltbokholder ved armeen i Jemtland, og fulgte denne over fjellet og inn i Norge under Den skånske krig (Gyldenløvefeiden) i tidsrommet 1675-79. Etter utvalgsarbeid og utredning av klager mot kollegiet, returnerte han til tjeneste i Kammarkollegiet. Her viet von Otter seg hovedsakelig til utredningsarbeid, både Stockholm og provinsene. En annen oppgave i tidsrommet 1691-94 var en gjennomgang og avvikling av forretningene til sin venn og kollega Joel Griepenstierna som hadde opparbeidet seg en stor formue, men som senere falt i kongens unåde og gikk konkurs etter reduksjonen. Det for kronen gunstige utfallet ble en suksessfull og en meritterende periode.
Friherreslekten von Otter når sitt våpenskjold (adelsvapen.com)
Salomon Otter ble som en dyktig og erfaren finansbyråkrat ansatt i tjeneste ved Admiralitetet i Karlskrona i 1689. Hans viktigste oppgave ble å bringe orden i Admiralitetets prosedyrer og økonomi. I nært samarbeid med sin nærmeste foresatte Magnus Lagercrantz utviklet han regler og instrukser for virksomheten på alle nivåer. Han presenterte disse i rådet for kong Karl XI som godkjente forslagene. Dette skal i henhold til hans selvbiografi vært den direkte foranledningen til at han ble adlet 18. april 1691. Han ble belønnet med 3.000,- riksdaler for jobben. Omorganiseringen av Admiralitetet var ikke sluttført, og Lagercrantz og von Otter fikk i oppdrag å se på organiseringen av økonomiforvaltningen. I mai 1692 presenterte de sine forslag for Kammarkollegiet. Dette ledet til at økonomiforvaltningsfunksjonen ble skilt ut fra Admiralitetet, og det ble etablert et eget verk, Amiralitetsstats- och kammarkontoret, flåtens finansielle ledelse, som startet sitt arbeid 1. juli så. Forbindelsen til Admiralitetet ble ivaretatt ved at kontoret ble underlagt admiralgeneralen og presidenten Hans Wachtmeister. Salomon von Otter fikk utvidet sin stab, og var året etter selvskreven til den ledige stillingen som overkommisær. Han overtok en betydelig arbeidsmengde, og organisasjon og prosesser var ennå ikke på plass samtidig som byggingen av fartøyer akselererte med lange kontrakter som resultat. Det inngikk også i hans ansvar å reise til Vorpommern og gjøre avtaler om eiketømmer. Allerede som finansbyråkrat hadde von Otter tatt ansvar for Admiralitetets krigskasse, hvilket hadde medført god orden og en styrking av inntjeningen. Han deltok ofte i Admiralitetets møter, og var tilnærmet egenrådende i økonomiske spørsmål.
HMS Göta Lejon - linjeskip på 90 kanoner sjøsatt 1702 - flaggfartøy i Köge bukt i 1710 og ved Rügen i 1715 (tjelvar.se)
I 1697 ble det besluttet å øke antall utrustede fartøyer. For von Otter og Wachtmeister som allerede hadde et godt og nært samarbeid, innebar dette nye oppgaver. Disse ble ikke redusert ved utbruddet av Den store nordiske krigen i 1700 eller i de påfølgende årene, hvor von Otters organisasjonsevne og arbeidskapasitet ble satt på harde prøver. Av de hovedansvarlige for mobiliseringen, Salomon von Otter, Hans Wachtmeister og finansministeren Fabian Wrede, sies det at Salomon von Otter skal ha vært den største drivkraften. Han fikk hovedansvaret for at nye fartøyer ble utrustet hvert år, og at det fantes tilgjengelig transportfartøyer til troppene. Etter at russerne hadde inntatt Nöteborg i 1704, ble hvert år sendt en eskadre til Finskebukten, noe som ytterligere økte arbeidsbyrden han måtte påta seg. I begynnelsen av 1710 bad von Otter rådet om avskjed under henvisning til alder og helse, invalidiserende benbrudd. De økte utfordringene med å skaffe inntekter og den anstrengte stemningen i Admiralitetet skal også ha vært faktorer, men Wachtmeister avslo og påpekte at hele økonomiforvaltningen ville gå under dersom von Otter forlot tjenesten. Han ble vurdert som uerstattelig. Kong Karl XII valgte imidlertid å forflyttet ham til Kammarkollegiet og i 1712 til Krigsfinanskontoret.
Salomon von Otter om svenska flottans ledning i juli 1711
P.S
Sålunda är tillståndet nu här wijd Ammiralitetet att hans Excell:e H. Ammiral Generalen fuller kommer hwar dagh på Wärfwet och i Collegio, men är doch eij af serdeles kraffter, Ammiralen Ankarstierna som för några åhr seedan blef rörd af Slagh, kan hwarken gå eller stå, han manquerar och mycket på sitt måhl och Språåk så att den som intet är waan att höra honom, omöijeligen kan förstået. Han låter lijkwäll hwar dagh bära sigh från sitt logemente i Collegio i een drag-stoohl af 4. man, har elliest tämmelig godh hälsa, kan wäll äta och sofwa och till förståndet fattas honom intet, han praetenderar att komma till Siöss medh om Flottan går uth. Ammiralen de Prou är dödelig illa Siuk, han har nu 3 weckor leegat till Sängs, des Siukdomb beståår af guhlsothen, Medici förklara att ingen restitution är att förwänta fast än medh Siukdommen kan dragas någre weckor uth. Dett är skada om honom ty han förde med godh försichtigheet des commando.
Ammiralen Ruth är esom oftast Siukligh i sina been, och der hoos mycket timid i sina resolutioner. Af vice Ammiralerne äre Wattrang och Sparre hemma och Warnfelt wijdh Nyen. Detta är nu tillståndet wijdh commandowäsendet.
Hwadh Flottan eller Skeppen wijdkommer, så äre 14 st. uthlagde och på dee andras klargiöörande arbetas, dee uthlagde liggia wijdh Skantzarne medh eem tämmelig Stark Besättningh.
Enrolleringz Folcket och dett i Smålandh sampt på Öhland inqwarterade manskappet är ännu inte upbådat förr än dee öfrige Skeppen blifwa Klare, doch underhållas här dageligen till 4000 man på Skeppen och i Landh som temmeligen consumera den tillsammanbrachte Siöprovisionen.
Aff discourser förnimmer iagh att man detta åhret intet wijdare lärer tentera än defensive här i hambnen sampt stadigdt Creutzande.
Nu i morgonstunden medan iagh detta skrifwer afsomnade H. Ammiralen de Prou i herranom, och lärer nu blifwa fächtande om Ammirals-tiensten. Der wijd tienar till een wählmeent underrättelsse att Staten intet har bestådt mehr än 2 Ammiraler förr än åhr 1700, som kom aff dett tillfället att när vice Ammiralen Rosenholm 1699 i Decemb. blef dödh som förestodh Equipagen och commenderade på Wärfwet blef samma förrättningh Sahl. Ammiralen Rosenfelt injungerad, och således een annan Ammiral i des ställe, aldenstundh den som commendera Holmen intet gåår till Siöss eller förer Flaga när Flottan gåår, dett meriterar att låta see i Ammiralitetz Staterne huru dett finnes upfördt seedan åhr 1685. Då skall man see sammanhanget, derföre enär een vice Ammiral har commenderat Wärfwet, så har dett heetat. /: som giör vice Holm Ammirals tienst : / Staterne lärer alt uthwijsa, Instructionen för den som Commenderar Wärfwet lyder sålunda nembl /: Instruction för Vice Holm Ammiralen som nu är eller hädan efter warder förordnadt :/
Dett är altså ett förseende i H. Claes Sparres Fullmacht att han skall wara Vice Ammiral wijdh Flottan och Holm Ammiral wijdh wärfwet, hwarföre och Wattrang i sessionerne tager företrädet.
Monne dett icke wara bäst, att låta Ammirals-beställningen efter de Prou stå så länge i vacance till thes deeras Excellencer skrifwa Hans Kongl. Maij:t till om sammanhanget? Iagh kan i wijdrigh händelse see jalousierne föruth.
Noter
· Amiralgeneralen Hans Wachtmeister hade i början av 1711 vält med sin släde och i samband med detta drabbats av ett slaganfall.
· Cornelius Ankarstierna begärde avsked i september 1712.
· Jakob de Prou (1651-1711). Franskfödd sjöfficer som förlorat sin högra hand och bar en protes av stål. Tjänstgjorde på 1690-talet i de allierade flottorna. 1704 ledde han svenska flottans första angrepp på de nya ryska anläggningarna utanför Nevamynningen och sände efter detta ett profetiskt brev till Karl XII vari han varnade för en rysk sjömakts uppväxande. De Prou dog den 19 juli 1711, varför von Otters skrivelse måste härstamma från samma dag. (1)
· Carl Ruuth (1662-1736). Hade studerat sjöväsendet under en vistelse i Holland och tjänstgjort på de allierades flotta 1691. Under 1690-talet gjorde han ett par konvojresor till Portugal. Gustaf Wattrang och Claes Sparre hade också gjort konvojresor under 1690-talet. Båda hade dessutom tjänstgjort i den holländska flottan.
· De Prou avled den 19 juli 1711
· Petter (Per) Rosenholm (1646-1699). Han hade under början av 1670-talet varit i engelsk tjänst och sedan deltagit i sjöstriderna under skånska kriget. Vice holmamiral 1688.
· Werner von Rosenfeldt (1639-1710). Tjänstgjorde i holländska flottan på 1660-talet och deltog i sjöstriderna under skånska kriget. Gjorde stora insatser bland annat inom sjökarteväsendet. Rosenfeldt var också poet och författade diverse bröllops- och begravningsverser. Han ligger begraven i Kalmar domkyrka.
· De stora förändringarna dröjde ännu ett drygt år. I ett brev från Bender, daterat 31/12 1712 meddelade Karl XII att de avgångna amiralerna Ankarstierna och Ruuth skull ersättas av Wattrang och Sparre. Samtidigt blev Erik Johan Lillie ny viceamiral och en rad nya schoutbynachter utnämndes, däribland den nyligen adlade holm-majoren Gustaf von Psilander. Betecknande för tidens postförbindelser är det faktum att fullmakterna anlände först i augusti 1713.
(1). I Amiralitetskollegiets historia, del II s. 129, not 11, sägs endast juni eller juli 1711. Allt är förstås avhängigt av att de Prous dödsdag verkligen var 19/7.
Salomon von Otter var ofte tvunget til å inngripe i sin tidligere virksomhet, blant annet mens han i perioder ivaretok landshøvdingembetet i Karlskrona, men også flere ganger etter dette. På grunn av etterfølgeren J.E. Lagerbielkes dårlige forvaltning, ble Admiralitetsstats- og kammarkontoret i 1715 direkte underlagt Admiralitetet. I juli 1716 fikk von Otter i oppdrag å utarbeidet et forslag til hvordan den allerede fra 1711 vanstyrte økonomiforvaltningen kunne reorganiseres. Arbeidet førte til at kongen i juli 1717 gav ordre til å opprette en ny selvstendig myndighet, Admiralitetskommissariatet som skulle overta for Admiralitetsstats- og kammarkontoret. I januar så hadde det også blitt startet en undersøkelse av regnskapet. Det viste seg blant annet at det ikke hadde blitt opprettet en eneste hovedbok etter 1710, hvilket ledet til at Lagerbielke som forsøkte å legge skylden på von Otter ble avskjediget. von Otters forvaltning ble omtalt å ha fungert uten anmerkninger.
Etter at kongen falt ved Fredriksten, skjedde de nye endringer, og von Otter som da var nytilsatt som landshøvding, ble i september 1719 bedt om forslag til hvordan Admiralitetets økonomi kunne saneres. Dette sammen med en rapport fra riksrådet H.H. von Liewen til riksdagens hemmelige komité resulterte i komiteens krav om at flåtens økonomi måtte reorganiseres. I påvente av en avgjørelse i saken, fikk Salomon von Otter og rådgiver C. Sparre i september 1720 i oppdrag å ivareta administrasjon og regnskapsføring av midlene for eskadrene som skulle sendes ut i 1721. Oppdraget medførte at en kommisjon som allerede var i gang med å se på flåtens manglende ivaretakelse fra 1719 og 1720, fikk i oppdrag også å se på den økonomiske tilstanden. Det førte til at von Otter på anmodning fra Kammerkollegiet og Statskontoret høsten 1721 ble satt til å lede arbeidet. De ønsket å sikre seg hans inngående kunnskap og erfaring i alt som omhandlet flåtestyring og finanser. Undersøkelseskommisjonens arbeid førte til en ny omorganisering av økonomiforvaltningen, som ble enda mer uavhengig av Admiralitetet enn før, og et forslag til et omfattende nybyggingsprogram for flåten.
Familievåpenet (wikipedia.se)
Da von Otter returnerte til Krigskollegiet våren 1714 etter å ha fungert i guvernørembetet i Blekinge hadde han regnet med å få vie seg til kollegiets arbeidsoppgaver, men hans engasjement i flåterelaterte oppgaver forhindret dette. Et enda mer tyngende og følsomt oppdrag ble medlemskapet i Upphandlingsdeputationen. Allerede et par måneder før Salomon von Otter ble formelt utnevnt i mai 1716 hadde H.H. von Goertz utpekt ham. Goertz hadde i et brev til Karl XII poengtert at von Otter hadde "'viele Kredit und grosses Vertrauen bei allén", spesielt blant forretningsmenn. Goertz la stor vekt på von Otter var en av rikets revisorer fordi deputasjonens kredittvurdering ville øke med en slik ledelse. Dette hadde tidligere brakte ham i konflikt med Goertz, som presset en uvillig riksbank for lån, og situasjonen som oppstod satt von Otter i en vanskelig dobbeltrolle. På grunn av hans krevende ekstraoppgaver mistet i praksis Krigskollegiet ett av sine dyktigste medlemmer. Deputasjon ble snart, i praksis, den "autoritet" som mottok og nektet riket inntekter eller utgifter, og fungerte som et slags generalkrigskommissariat. Deputasjonen og de gamle kollegiene kom snart på kollisjonskurs. Sannsynligvis fordi von Otter tilhørte deputasjonen, han ivaretok primært sjømilitære anliggende og var ofte i Karlskrona, klarte man å unngå fullstendig kaos i forholdet mellom denne og Admiralitetet. Etter kongens død ble deputasjon raskt avviklet. Kommisjonen som ble oppnevnt for å se på Goertz og hans virksomhet utsette selv medlemmene for en besværlig etterforskning, hvilket de synes å ha vært forberedt på. Salomon von Otters navn forekommer i imidlertid sjelden i denne forbindelse, da han hevdet at han at han mot sin vilje ble inntatt i deputasjon og kunne akkurat som andre henvise til sin underordnet stilling i forhold til den under kongen allenerådende Goertz.
Den 3. september 1732 feiret Barbara Schaeij og Salomon von Otter gullbryllup i nærvær av av 23 barn, barnebarn og barnebarns barn. Deres første sønn Salomon døde ved fødselen i 1683. Datteren Eva Christina som ble født året etter var først gift med admiralitetstøymester Johan Fredrik von Heinen, og senere med schoutbynacht Erland Scherna, adlad Hederstierna. Oldemors formoder Anna Maria ble født 20. mars 1786 og døde 17. juni 1754. Hun er begravet i Kristianopels kyrka. Den 17. desember 1707 giftet Anna Maria seg med den senere admiral og admiralsråd Gustaf Wilhelm von Gertten. Den neste datteren, Barbara ble født i 1688. Hun var gift med justitiarius Carl Rosenström. Datteren Petronella døde ved fødselen i 1690, mens sønnen og kansellirådet Salomon ble født i 1693. Han var gift med sin brors svigerinne Johanna Christina Tham. Det yngste barnet, sønnen Carl ble født i 1696. Han ble generalmajor, og var gift første gang med grevinne Magdalena Sibilla Cronhielm af Flosta. Hun døde imidlertid i 1727, og på vei hjem fra bryllupet. Carl giftet seg to år senere med Catharina Tham.
|
Slektsledd |
Forfader og -moder |
|
7x tippoldeforeldre |
Friherre Salomon von Otter Les mer gm Fru Barbara Schaeij |
|
6x tippoldeforeldre |
Friherrinne Anna Maria von Otter Les mer gm admiral og admiralsråd Gustaf Wilhelm von Gertten (KSO) Les mer |
|
5x tippoldeforeldre |
Fru Anna Maria von Gertten Les mer gm admiral og admiralsråd Mauritz Adolf von Krusenstierna (RSO) Les mer |
Fru Barbara Eleonora von Gertten Les mer gm landshøvding og viseadmiral, friherre Johan von Rajalin (KSO) Les mer |
|
4x tippoldeforeldre |
Fru Johanna Maria von Krusenstjerna Les mer gm oberst Nils Grameen (RSO) Les mer |
Godseier og major, friherre Johan Vilhelm von Rajalin Les mer gm friherrinne Maria Beata Uggla Les mer |
|
3x tippoldeforeldre |
Godseier, major Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (født Grameen) (RSO) Les mer |
Friherrinne Eleonora Christina von Rajalin Les mer |
|
Tipptippoldeforeldre |
Fru Eleonora Vilhelmina von Krusenstjerna Les mer gm inspektør Emanuel Christian Koch |
|
Tippoldeforeldre |
Fru Josephina Maria Fredrika Koch gm feltjeger Nils August Karlsson |
|
Oldemor |
Restaurantør, fru Anna Sofia Gramén |
Salomon von Otter utførte en betydelig innsats for den svenske flåtens finanser og organisasjonsstruktur i 1690-årene. Det førte til at den i krigen som fulgte kunne oppfylle sine oppgaver, herunder å støtte armeens operasjoner på en tilfredsstillende måte. Han fungerte i lang tid som en kontinuitet for kompetanse for flåtens finanser og utrustning. von Otter fremstår å ha vært en pådriver, men samtidig enkel å samarbeide, og skal dersom hans selvbiografi gir et riktig bilde ha hatt god sans for humor. I den siste delen av sitt liv var han halt. Dette var forårsaket av et beinbrudd under en reise i i 1702, hvor han måtte kaste seg ut av vognen da hestene løp ut. Salomon von Otter var kirkeråd i Stockholms storkyrka. I sin selvbiografi skriver han om hvordan han mottok et kall til dette vervet; «Då kunde jag inte annat än driva skämt om mig själv …. Mitt öde skall vara att bli så många slags råd, varför inte skogsråd? Men allra längst har jag varit sjöråd». I et brev fra 1716 skrev han følgende; «Om Gud unnar mig lifvet ännu i två månader, då träder jag i mitt 70:de ålders år och besitter roligt sinne, att jag i all min lifvstid aldrig ännu haft någon privat eller enskild träta, för hvilken jag varit stämd för någon rätt eller sjelv låtit stämma någon annan. Andra händelser och öden som mig äro hände, de äro många nog, och dels löjliga, hvilka tjena bättre att förtäljas vid ett glas vin, än släppa dem i en ostyrig penna.» Salomon von Otter skulle imidlertid bli 87 år.
Kilde: Svenskt biografiskt lexikon (Salomon Otter, von, http://sok.riksarkivet.se/sbl/artikel/7861, Svenskt biografiskt lexikon (art av Lars-Olof Skoglund), hämtad 2014-10-23), adelsvapen.com, fredriknorberg.se, tjelvar.se, members.tripod.com/Bengt_Nilsson/Marinhistoria/otter.htm og Lunds UB, De la Gardiska arkivet: Brev til Fabian Wrede,
(Geir Winnæss - Desember 2014)
Militær forfader 4. kvartal 2014 - Oberst Adolf Fredrik II von Krusenstierna »
Oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar oberst Adolf Fredrik II von Krusenstierna ble født i 1679 som sønn av den tysk-baltiske kapteinen Adolf Fredrik von Krusenstiern og hustruen, den baltiske adelskvinnen Johanna Catharina Taube. Adolf Fredrik II stupte i Slaget ved Pälkäne 6. november 1713 under Dens store nordiske krigen. Han startet sin militære karriere i den svenske flåten i 1699 som frivillig ved 3. admiralitetsregiment og grev Claes Sparres kompani. Året etter ble han arklimester, men senere samme å ble Adolf Fredrik konstabel og deretter underløytnant ved admiralitetet. Den store nordiske krigen brøt ut i 1700. Adolf Fredrik von Krusenstierna tjenestegjorde på linjeskipet Wrede, hvor han deltok i kryssingen av Øresund og senere samme år overføringen av karolinerhæren til Livland. I 1701 fikk han avskjed fra flåten.
Våpenskjold for von Krusenstjerna nr 460 (krusenstierna.se)
Han ble i 1701 utnevnt til kaptein ved oppsettingsbataljonen til Åbo lens infanteriregiment. De neste årene avanserte Adolf Fredrik først til major og deretter til oberstløytnant og sjef for oppsettingsbataljonen. Han deltok i Slaget ved Neva og Lybeckers mislykkede angrep på St. Petersburg. Oberstløytnant Adolf Fredrik II von Krusenstierna ble såret da han som første bataljonssjef krysset elven Neva, og angrep fienden 30. august 1708. I 1710 ble han utnevnt til oberstløytnant ved Åbo lens ordinære infanteriregiment, og førte kommandoen over de deler av regimentet som ikke var garnisonsavdeling i Riga. Allerede i 1708 hadde bataljonen som inngikk i general Adam Ludwig Lewenhaupt sitt russiske felttog og unnsetting av Karl XII og hovedarmeen lidd store tap. Restene av bataljonen gikk i russisk fangeskap etter Slaget ved Poltava. Bataljon som var garnisonsavdeling i Riga gikk på sin side i russisk krigsfangenskap i 1710. Adolf Fredrik II von Krusenstierna ble i november 1710 utnevnt til oberst og sjef for regimentet som ble en del av den finske armeen. Broren, kaptein Ewert Philip von Krusenstierna ble tatt til fange i Slaget ved Erastfer 9. januar 1702. Han var russisk krigsfange til 1722, og fikk ved hjemkomsten avskjed i nåde med oberstløytnants grad.
Kompanifane fra Åbo lens infanteriregiment (tacticus.nu)
Den 10. oktober 1711 ble han utnevnt til sjef for Viborgs lens infanteriregiment, men stupte under ledelse av regimentet høsten 1713. Slaget ved Pälkäne er interessant i den forstand at den svensk-finske hæren under ledelse av generalmajor Carl Gustaf Armfeldt hadde gått i forsvarsstilling ved elven Kostianvirta i et trangt eid som lå mellom de to store sjøene Pälkänevesi og Mallasvesi. Det var for øvrig generalløytnant Armfeldt som i 1717 ledet karolinerhærens tilbaketog og dødsmarsj over Tydalsfjellene. Generaladmiral Fjodor Apraksin innledet et frontalangrep over den mellomliggende elven for å binde finnene i forsvarsstilling, og foretok deretter en flankerende amfibieoperasjon for å slå finnene i ryggen. Finnene klarte imidlertid å blokkere flankeangrepet. Etter pågående russisk press, startet den finske fronten å rakne, og de måtte forlate linjen og falle tilbake. Mye av skylden for tapet er lagt på kavaleriet som ikke iverksatte et planlagt motangrep i tide. Dette resulterte i at russiske enheter støttet av artilleri tok seg over elven og fikk det finske forsvaret til å falle sammen.
Skisse av Slaget ved Pälkäne 6. oktober 1713. (wikipedia.de)
Adolf Fredrik II von Krusenstierna giftet seg i Reval (Tallinn) den 5. oktober 1706 med Johanna Sidoina Wrangel, datteren til godseieren Mauritz Wrangel, till Sag og Christina Vellingk. Sidoina ble døpt 8. juni 1683 og døde 12. januar 1714. De fikk fem barn, tre døtre Christina Johanna, Fredrika Sidonia og Anna Elisabet og to sønner, Mauritz Adolf og Philip Otto. Oldemors 2x tippoldefar er Mauritz Adolf som var eldste barn og født i 1707. Han ble admiral og admiralsråd. Da både Adolf Fredrik og Sidoina var døde og hennes andre sønn krigsfange, tok moren og enken Johanna Catharina Taube med seg barnebarna, og flyktet til Sverige.
Slaget ved Pälkäne. Les mer
Kilde: wikipedia.se, wikipedia.de, wikipedia.nn, tacticus.nu, krusenstierna.se, adelsvapen.com, Svenska adelns ättartavlor (1858-1864), Svenskt biografiskt handlelexicon (1906), Svenskt biografiskt lexicon og Poltava. Berättelsen om en armés undergång av Peter Englund (1988).
(Geir Winnæss – November 2014)
Fyrstelig formoder 4. kvartal 2014 - Dronning Petronella av Aragón »
Oldemor Anna Sofias 21x tippoldemor dronning Petronella av Aragón (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmm) ble født i Huesca i kongeriket Aragón den 29. juni 1136, og døde i Barcelona i Catalonia den 15. oktober 1173, kun 37 år gammel. Hun skulle bli dronning av Aragón under helt spesielle omstendigheter, og ble født som prinsesse og datter av kong Ramiro II «munken» av Aragón og hertuginne Agnes av Akvitania. Faren, kong Ramiro var biskop av Barbastro-Roda da han arvet tronen etter sin barnløse bror, kong Alfonso I. Da Alfonso døde overlot han tronen til de tre militære ordnene. Hans siste vilje ble imidlertid ikke respektert. Aristokratiet i Navarra brøt ut av riket, valgte sin egen konge, og gjenopprettet sin uavhengighet. Adelen i Aragón valgte da å innsette Ramiro som konge på landets trone.
Dronning Petronella av Aragón, og greve Ramon Berenguer IV av Barcelona (wikipedia.no)
Ramiro fikk pavens tillatelse til å forlate klosteret og sine religiøse plikter, bestige tronen, gifte seg og produsere en arving. I 1135 giftet han seg med enken Agnes av Akvitania som allerede hadde vist at hun var fruktbar. Da deres første og eneste barn Petronella ble født i 1136, returnerte moren til hjemlandet Frankrike. Da Petronella kun var ett år gammel, den 11. august 1137 i Barbastro, forlovet faren henne bort til greve Ramon Berenguer IV av Barcelona (Catalonia), Ramon var 23 år eldre enn Petronella. Kong Ramon hadde før dette avvist et tilbud fra kong Alfonso VII av Castilla om ett ekteskap mellom dennes sønn Sancho og Petronella, herunder at hun fikk utdanning ved Castillas hoff. Først i 1479 skulle Spania bli et forent land da kong Ferdinand II av Aragón og dronning Isabella I av Castilla etablerte en personalunion. Sammenslutningen førte til den spanske inkvisisjonen og utdrivelsen av jødene i 1492.
I El Castellar den 13. november, overførte kong Ramiro sin autoritet til den kommende svigersønnen, abdiserte til fordel for Petronella som ble dronning, men beholdt kongetittelen og returnerte til klosterlivet. Ramon Berenguer styrte de facto riket med tittelen prinsregent av Aragón. Kongeriket og hertugdømmet ble forent i en konføderasjon, Aragons krone, et rike som skulle bli en stormakt og bestå helt frem til kongedømmet Spania ble dannet i 1479. I august 1151, da Petronella var fjorten år gammel, giftet hun seg med Ramon Berenguer i byen Lleida. Ekteskapet ble fullbyrdet da hun ble femten år gammel. Da hun var gravid med sitt første barn, den 4. april 1152, skrev Petronella en siste vilje som overførte riket til mannen i tilfelle hun ikke overleve svangerskapet. De to skulle imidlertid få fem barn; Peter (1152–57), Ramon Berenguer (1157–96), Peter (1158–81), oldemors formoder Dulce (1160–98) og Sancho (1161–1223). Da faren døde i 1157, ble hun den eneste monarken i Aragón.
Mannen Ramon Berenguer bar aldri tittelen konge, men var i praksis regent. Under hans styre, startet Aragón ferden mot en stormakt. Mens mannen oppholdt seg i Provence i året 1156 til 1157, hvor han fra 1144 hadde vært regent for den unge grev Ramon Berenguer II, oppholdt Petronella seg i Barcelona. Dokumenter viser at hun ferdes mellom Barcelona, Vilamajor og Sant Celoni som leder for rådet i mannens fravær. Da Ramon Berenguer dør i Italia i 1162 arver hun det velstående grevskapet Besalú og Val de Ribes på livstid. Hun får større politisk innflytelse, og søker nærmere kontakt med Henrik II av England som var en nabo til det spanske fastland gjennom sine franske besittelser. Hun evner å skape en fred med kongedømmet Navarra som skal vare i tretten år, men mangler nødvendig skolering og støtte fra adelen til nødvendig politisk innflytelse.
Den 18. juli 1164 abdiserer Petronella, og gir tronen til Aragón til sin eldste sønn som skifter navn til Alfonso av hensyn til Aragón. Den nest eldste sønnen Peter skifter navn til Ramon Berenguer. Alfonso II ble ble monark og konge over Aragón og Aragóns krone samt hertug av Barcelona. Overtakelsen avslutter dynastiet Jiménez sin tid på tronen. Denne går nå over til Huset Barcelona. Petronilla dør i Barcelona i oktober 1173, og blir begravet ved katedralen i Barcelona. Graven har imidlertid gått tapt.
Våpenskjold for kongeriket Aragón (wikipedia.de)
Huset Barcelona utgikk på sverdlinjen i 1410, da kong Martin døde uten legitime etterkommere. Ved kompromisset i Caspe to år senere ble prins Fernando av Trastamara innsatt på tronen. Selv om Fernando i praksis overtok av politiske og militære grunner, var kandidaturet begrunnet i arv på spinnesiden. Og det var var Petronella som hadde etablert presedens. Fernando var den nærmeste slektningen til den avdøde kongen, men de var i slekt gjennom kvinner. Hans viktigste motstander, greve Jakob II av Urgell, var beslektet til kong Martin på sverdsiden, men lengre ute. I Catalonia kunne ikke kvinner arve tronen, men i Aragón var det ingen lovgivning om emnet. Begge steder finnes det kvinner som har videreført sin rett til sine sønner, den viktigste av disse er Petronella.
Det har foregått en debatt om Petronilla var den virkelige herskeren av Aragón. Enkelte har hevdet at Ramiro II gav Aragón til sin svigersønn og at Petronellas eksistens var sekundær. I henhold til Jerónimo de Zurita, fantes det en klausul i pakten med Ramon Berenguer som sa at dersom Petronella døde, ville Aragon gå videre til Ramon Berenguers barn i et fremtidig ekteskap. Det finnes imidlertid ikke nødvendig dokumentasjon til å kunne påstå dette, og kompromisset i Caspe bekreftet legitimiteten til kvinnelig arverekkefølge.
Kilde: wikipedia.se, wikipedia.en og wikipedia.de.
(Geir Winnæss - Desember 2014)
Forfader 3. kvartal 2014 - Prost Michäel Christiani Koch »
Prost over Älvsyssels kontrakt, Michaël Christiani Koch, oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar (mfffff) ble født 29. september 1661. Han døde 26. april 1733 i Sibräcka prästgård i Stenkyrka socken, Göteborgs och Bohus län. I løpet av karrieren var huspredikant hos feltmarskalk Rutger von Ascheberg, kyrkoherde i 1687 og kontraktsprost i 1714 og 1720 i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn, Göteborgs stift og riksdagsmann. Michaël var sønn av borger og fremtredende handelsmann i Kungälv under dansketiden, Christen Koch som skal ha avstammet fra Livland og fru Anna Andersdotter som antas å ha tilhørt den norske adelsslekten Månesköld. Den norske slekten Månesköld skal ha tilknytning til den Hvitfeldske. Michaël Christiani Koch giftet seg i 1688 med frøken Ingeborg Holst, datteren til råd- og handelsmannen i Kungälv Jens Holst og fru Trina Hansdotter. Fru Ingeborg Holst var født 6. september 1670, og døde 6. desember 1747. Ingeborg og Michaël hadde eleve sønner og fire døtre. En av sønnene var Anna Sofias forfader, kavalerioffiseren i Uddevalla, Rutger Michaelsson Koch.
Stenkyrka kyrka på Tjörn (wikipedia.se)
Både pastor Koch og hustruen var ble involvert i et vrakrøveri som fant sted ved Herrön på Tjørn en stormfull høstnatt i 1720.
"Under en stormig höstnatt wid pass 1720 strandade wid Herrön i Klöfwedals socken ett skepp, som till en del war lastadt med åtskilliga konung Fredrik I:s tillhörigheter, dem han låtit hämta ifrån Hessen, och hwaribland det dyrbaraste war en liten wagga af guld, besatt med ädla stenar, den en Tysk furstinna ernat såsom, present sända drottning Ulrica Eleonora. Wid fartygets strandning mördade Tjörboarne besättningen och utplundrade lasten. Fartyget sjönk, så att ingen sedan fick weta hwart det tagit wägen. Dåwarande prosten på ön, Michael Koch, war äfwen medwetande om brottet, men förteg det, troligen af fruktan. Sjelf hade han erhållit utaf en fiskare en skönt arbetad spatserkäpp, hwilken tillhört den röfwade lasten. Denna käpp begagnade Koch sig af i Stockholm, då han kom dit upp såsom herredagsman. Händelsewis fick konung Fredrik en gång se käppen och igenkände den såsom sin, samt styrkte sin rätt dertill genom att wisa en för presten okänd gömma i densamma, hwaruti låg instucken en dukatrulle. Koch måste nu bekänna förhållandet med skeppets plundring, men undslapp med att blifwa förwisad riksdagen. Af hans berättelse inhämtades widare, att ofwannämnda guldwagga, hwilken lär warit en toilettsmöbel, fanns hos en bonde på gården Stordal. Till följe deraf sändes till Tjörn en truppafdelning för att arrestera wederbörande och framförallt att skaffa reda." Källa: berättelse av Axel Emanuel Holmberg.
En fortelling angir at hendelsen skal ha funnet sted Lucia-natten 1717. Skipet kom fra Hamburg, og var på vei til Stockholm. Lasten skal blant annet ha bestått av dyrbare eiendeler tilhørende daværende prins Fredrik av Hessen, den senere kong Fredrik I av Sverige som var gift med prinsesse Ulrika Eleonora, Karl IIs søster. Stormen skal ha vært den kraftigste i sin tid, hvilket er dokumentert i tallrike almanakker. Den skal blant annet ha medført store skader på hus i Göteborg. Jungfru Elisabet drev hjelpeløst inn mot kysten, og strandet til slutt ved Räbbehuvud på Härön. Besättningen skal ha forsvunnet sporløst, og fartøyet blitt slått til fillebiter mot svabergene. Da desembermorgenen kom var den lille viken innenfor Räbbehuvud fylt med vrakgods, og i stuene langs stranden skal gleden ha stått i taket. I lasten befant seg den tidligere nevnte gullvekten som skal ha vært en gave til prinsesse Ulrika Eleonora fra et tyskt fyrstehus. Gullvekten skal ha vært særdeles kostbar og besatt med edelstener. Øyboerne skal ha tatt grovt for seg av godene havariet medførte. En ransakingskommisjon skal ha blitt satt ned, og alle som hadde tilegnet seg verdier for mer enn 60 riksdaler fra vraket ble dømt til å miste livet gjenom halshugging på Karlsten festning i Marstrand. De dødsdømte ble imidlertid benådet, og ingen dødsdom ble derfor iverksatt.
Guldkryckan (pixabay.com)
I tillegg til å bli forvist fra riksdagen mister Michaël Christiani Koch i 1718 prosteembetet ved Tjörns pastorat. Det er antydet at utnevnelsen til prost skyldes morens gode avstamning og slektsforbindelser. Når han i 1720 anmoder om å få gjeninntre i prosteembetet får han det, men biskop Poppelman finner det betenkelig; «hälst han är angifven för det gods som vid Miören är bergat vordet.» Foran en kommisjon, som ble satt delvis i Sundby, delvis i Marstrand, delvis i Sibräcka, og hvor det finnes en protokoll i konsistoriets arkiv, måtte prosten redegjøre for det strandvrakgodset som ble funnet i hans hus. Ved rettegangen om strandvrakskjøpet i 1724 ble Koch imidlertid ikke dømt. Hans hustru, sønnen Hans og en av døtrene som i henhold til vitner hadde kjøpt vrakgods ble kompromittert. Ved en brann i 1730 mistet Koch både sin viktigste eiendom og mest betydelige eiendeler. Sønnen Michael etterfulgte ham som prest, men ble på grunn av regelverket ikke utnevt til prost. Det vil si han ble titulær prost i 1737 for sine gode studier. Sønnen Nils ble brukspatron, og dennes sønnesønn Nils ble adlet von Koch till Blomsholm i Skee (von Koch nr 2244).
Kilder: adelsvapen.com, geni.com, berättelse av Axel Emanuel Holmberg, bohusgillet.se, tjsf.org og flashback.org.
Slektslinjen:
|
Slektsledd |
Formoder/-fader |
Ektefelle |
|
6x tippoldefar |
Huspredikant, kyrkoherde, kontraktsprost og riksdagsmann Michaël Christiani Koch (1661-1733) Les mer |
Fru Ingeborg Jönsdotter Holst (1670-1747) |
|
5x tippoldefar |
Kavalerioffiser Rutger Michaelsson Koch (ble far i 1725, 1726 og 1728) |
Fru Judith Shortland (ble mor i 1725, 1726 og 1728) |
|
4x tippoldefar |
Bruksforvalter og brukseier Christian Rutgersson Koch (1726-1792) |
Madam Anna Christina Robsahm (1739-1826) |
|
3x tippoldefar |
Bruksregnskapsfører Nils Christian Koch (1764-1813) |
Madam Margareta Elisabeth Poignant (1761-1841) |
|
Tipptippoldefar |
Inspektør Emanuel Christian Koch (1795-1831) |
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (1809-1866) Les mer |
|
Tippoldemor |
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1831-1904) |
Feltjeger Nils August Carlsson (1832-1890) |
|
Oldemor |
Restaurantør Anna Sofia Gramén (1867-1950) |
|
(Geir Winnæss - August 2014)
Militær forfader 3. kvartal 2014 - Sjørøverleder Arendt Stüke »
Ridderen Arendt Stüke, oldemor Anna Sofias 11x tippoldefar (fffmmmffmmmfmf) var sjørøverleder, og tilhørte den mechlenburgske lavadelen. Han var på 1390-tallet en av de fremste lederne av Vitaliebrødrene, et mechlenburgsk piratbroderskap som kjempet for å holde Albrekt III av Mechlenburg på den svenske tronen. Fienden var dronning Margrete av Danmark, Norge og Sverige. Piratene drev en logistikkrig mot vitale forsyninger, og angrep skipsfarten til og fra det svenske riket. Stüke var først involvert på mecklenburgsk, og deretter på dansk side i kampene i Nordsjøen og Østersjøen.
Statue av Klaus Störtebeker i Hamburg (kulturkarte.de)
Anna Sofias forfader stammet fra en schwerinsk adelsslekt. Denne var nevnt første gang i 1171, men er utdødd i det 15. århundre. Familiesetet var borgen Kützin ved Camin i nærheten av Wittenburg. Denne ble jevnet med jorden i 1379 under et krigstog hansabyen Lübeck gjennomførte mot såkalte aristokratiske fredsbrytere. I 1380 innehar han rollen som lederen for sjørøverne utenfor kysten av Livland. Stüke skal ha deltatt på mechlenburgsk side med å bringe inn forsyninger og soldater til Stockholm som var beleiret av danskene. Fra 1392 var han sammen med Nicholaus Milies de to topplederne.
Nyköpingshus (wikipedia.se)
Sammen med vitaliebrødrene Nicholaus Milies, Hartwig Seedorp, Klaus Blok, Martin von Preen og Schiffer Bulle tok han biskop Tord Gunnarsson i Strängnäs til fange da denne i 1392 var på vei til et forhandlingsmøte i Vordingborg med dronning Margrete. Fangen ble brakt til Stockholm, og overlevert til hertug Johann IV av Mechlenburg og sønnen Albrekt. Kidnappingen skal ha skjedd på oppdrag fra hertugen. I en melding fra Johann Stoltevoit til rådet i Reval (Tallinn) 3. mars 1394 ble blant annet navnet Arend Stüke nevnt. Han skal ha vært involvert i kapringen av en rekke livlandske fartøyer. Høsten 1395 kapret han fra sitt støttepunkt i den svenske skjærgården et skip fra skipsrederen Claus Oem i Riga. Landmesteren i Den tyske Orden i Livland forsøkte gjennom to fremtredende menn fra den pro-mechlenburgske opposisjonen i Sverige, Anna Sofias forfader Knut Bosson (Grip) og Jacob Deckenen å få frigitt skipet. Arend Stüke forsøkte å unngå megling gjennom Albrekt av Mechlenburg som oppholdt seg i Dorpat (Tartu) samtidig som han utleverte varene som tilhørte Boosson i Reval. Han ble således antatt å stå nært og være på parti med de to.
Østersjøstatene 1100-1400 (conficts.rem33.com)
I 1395 inngikk han i de mechlenburgske troppene på Gotland som dro til Stockholm. Dronning Margrete hadde satt Anna Sofias forfader, den hallandske ridderen Sven Sture som befalhaver på Gotland, men Sture skiftet side etter at kong Albrechts sønn Erik hadde angrepet øya. Da Erik døde året etter, gjorde enken Sofia han til høvedsmann på Gotland. Høvedsmann Sven Sture avtalte i 1396 med Arend Stüke at vitaliebrødrene kunne operere fritt ut fra Gotland mot levere fra seg halve byttet. Øya ble deretter piratenes base i Østersjøen. På grunn av Den tyske Ordens inngripen i 1398, ble Sven Sture og vitaliebrødrene tvunget til å forlate Gotland. De etablerte seg lenger inn i Bottenviken, hvor piratene hadde borger på begge sider, herunder på Korsholm i Österbotten, Faxeholm i Hälsingeland som ble Stükes base og Styresholm på en øy i Ångermanälven. Fra disse fortsatte de sin kaprervirksomhet. Samme år ble det innledet forhandlinger mellom dronning Margarethe og Sven Sture, og inngått en ett-årig fredsavtale mellom byene og Stüke. Dronningen benådet Sven Sture og Arendt Stüke mot at de overleverte borgene til henne. Året etter inngikk Stüke også et forlik med Hanseatene.
Vadstena klosterkyrka (foto Bjørg Elin Holter)
Arend Stüke ble tildelt eiendommer i Sverige for sine tjenester for dronning Margrete. Stüke og hans sønner assimileres som svenske adelsmenn, Arend Stüke for Nyköpingshus i forlening og sønnene Henrik og Albrekt blir fogder. I et brev datert 17. januar 1416 til den livlandske ordensmesteren i Reval fremgår det at han er høvedsmann på Nyköpingshus. Vid utbrottet av Engelbrekts opprør innehas Nyköpings slott av hans sønn Albrekt og Ringstadaholm av sønnen Henrik. Anna Sofias formoder, datteren Birgitta ble inngiftet i den gamle svenske Ulfslekten. Arendt Stüke er gravlagt sammen med sønnen Albrekt under gravstein nr. 28 inne i Vadstena klosterkyrka.
Kilde: wikipedia.de, wikipedia.se, de.prosopographie.wikia.com og Nordisk familjebok/Uggleupplagan. 27. Stockholm-Nynäs järnväg - Syrsor / 535-536 (1918)
Slektslinjen:
|
Slektsledd |
Formoder/-fader |
Ektefelle |
|
14x tippoldefar |
Leder for Vitaliebrødrene, høvedsmann på Nyköpinghus og lensherre Arend Stüke (død etter 1416) Les mer |
Fru Metta (Mette) Knutsdotter (Lillie af Ökna) (død ca 1450) |
|
13x tippoldemor |
Fru Birgitta Arendsdotter Stüke (død før 1454) |
Herredshøvding, væpner, ridder og riksråd Bengt Gotskalksson (Ulv) (død 1440) |
|
12x tippoldefar |
Høvedsmann på Stockholm slott, ridder og riksråd Arend Bengtsson (Ulv) (1415-ca. 1475) |
Fru Hebla Albrektsdotter Bydelsbak (1424-1484) |
|
11x tippoldemor |
Fru Ebba Arendsdotter (Ulv) (død 1524) |
Riksråd Nils Claesson (Stolaätten), till Stola (1470-1532) |
|
10x tippoldemor |
Fru Agneta Nilsdotter (Stolaätten) (1508-1546) |
Herredshøvding, riksråd Göran Lindormsson (Forstenasläkten), till Bronäs (1509-1529) Les mer |
|
9x tippoldemor |
Fru Anna Göransdotter (Forstenasläkten) (ca. 1511-1591) Les mer |
Lensherre og fogd i Dal Mauritz Olofsson Stake (1547-1566) Les mer |
|
8x tippoldefar |
Fogd i Dalsland Olof Mauritzson Stake (død 1621) Les mer |
Fru Brita Gustafsdotter (Båt av Billa) (død etter 1621) |
|
7x tippoldefar |
Godseier, rittmester Gustaf Olofsson Stake (født før 1622-død mellom 1664 og 1679) Les mer |
Elsa Magdalena Turesdotter (Silfversparre) (avdød) Les mer |
|
6x tippoldemor |
Fru Elsa Stake (død 1715) Les mer |
Herredshøvding Johan Plenningsköld (ca. 1610-1684) Les mer |
|
5x tippoldemor |
Fru Elsa Catharina Plenningsköld (1674-1738) Les mer |
Godseier og brukspatron, admiralitetskaptein Carl Uggla, till Hammarsten (1655-1744) Les mer |
|
4x tippoldemor |
Fru Birgitta Elisabeth Uggla (1711-1803) Les mer |
Lagmann, assessor og hovrettsråd i Göta hovrätt, Gudmund Erik Löwenhielm (1706-1759) Les mer |
|
3x tippoldefar |
Godseier, major Fredrik Löwenhielm (1750-1822) Les mer |
Fru Hedvig Maria Hülphers (1767-1842) |
|
Tipptippoldefar |
Godseier, løytnant Carl Gustav Löwenhielm (1794-1857) Les mer |
Tjenestepike Kajsa Nilsdotter (født 1811-avdød) |
|
Tippoldefar |
Feltjeger Nils August Carlsson (1832-1890) |
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1831-1904) |
|
Oldemor |
Restaurantør Anna Sofia Gramén (1867-1950) |
|
(Geir Winnæss – August 2014)
Fyrstelig forfader 3. kvartal 2014 - Hertug Vilhelm IX av Akvitania »
Oldemor Anna Sofias 23x tippoldefar, hertug Vilhelm IX av Akvitania (1071-1126) (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmmmf), også kalt for «den unge» eller «Trubaduren», tilhørte slekten Ramnulfidene eller Huset Poitiers. Dette var det franske dynastiet som hersket over grevskapet Poitou og hertugdømmet Akvitania. Vilhelm var hertug av Akvitania (Aquitaine) og Gascogne og greve av Poitou, en av lederne av korstoget i 1101, en elendig hærfører, den første kjente trubadur, det vil si en lyrisk poet som diktet på landsmålet, det oksitanske språket og en libertiner med forkjærlighet for andres ektefeller. Han var sønn av Vilhelm VIII av Akvitania og dennes tredje hustru Hildegarde av Burgund. Fødselen burde ha vært en god grunn til å feire ved hoffet i Akvitania, men kirken betraktet barnet i første omgang som illegitimt på grunn av farens tidligere skilsmisser og foreldrenes blodsslektskap. På bakgrunn av dette krevde kirken at Vilhelm VIII gjorde en pilegrimsreise til Roma kort etter sønnens fødsel for søke pavens godkjennelse av sitt tredje ekteskap og derav gjøre sin unge arving legitim .
Hertug Vilhelm IX av Akvitania (albacarma.com)
Da Vilhelm var femten år gammel døde faren, og han arvet hertugdømmet Akvitania. I 1089, giftet han seg med Irmgard, datteren til greve Fulko III av Anjou. Hun var vakker og velutdannet, men led av tunge humørsvingninger, og vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Irmgard skal ha vært ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake til et kloster i raseri etter en krangel, og nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om intet hadde skjedd. Denne oppførselen, i tillegg til at hun ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt å sende henne tilbake til hennes far. I 1091 fikk han ekteskapet oppløst. I 1094 giftet han seg med Anna Sofias formoder Filippa av Toulouse, datter og arving til Vilhelm IV av Toulouse. Heller ikke dette ekteskapet skulle bli lykkelig, men de fikk to sønner og fem døtre, inkludert hans etterfølger, Vilhelm X av Akvitania. Hans andre sønn Raymond ble fyrste av fyrstedømmet Antiokia i Det hellige land. Hans datter Agnes, Anna Sofias formoder var først gift med Aimery V av Thouars og deretter med Anna Sofias forfader Ramiro II av Aragon, og etablerte dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.
I 1095 inviterte Vilhelm pave Urban II til å tilbringe julefeiringen ved sitt hoff. I løpet av jula overtalte imidlertid paven ham til «å ta korset», det vil si gi sin korsfarered og dra til Det hellige land. Vilhelm var imidlertid mer interessert i å utnytte fraværet til andre fyrster som var dratt på korstog, særlig Raymond IV av Toulouse, hans hustrus onkel, ved å kreve Toulouse. Sammen med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i 1098, en handling som de ble truet med bannlysing for ettersom de dro fordel av en korsfarer, noe kirken betraktet som en helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske å se verden, deltok Vilhelm på korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen til det første korstoget i 1099. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse, sønnen til Raymond IV, for en stor sum penger. Hustruen Filippa ble rasende over måten han behandlet hennes arv.
Forsiden av en bok om hertug Vilhelm IX av Akvitania (wikipedia.no)
Vilhelm kom til Det hellige land i 1101. Her kjempet han sammen med Welf II av Bayern. Det førte han først til Konstantinopel og deretter til Heracleia. Rullebladet som militær leder er ikke særlig imponerende. Han utkjempet hovedsakelig små trefninger i Anatolia, og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ved flere anledninger ble tatt i bakhold med store tap. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av seldsjukkene ved Heracleia i dagens Tyrkia. Vilhelm klarte selv med nød og neppe å unnslippe. I henhold til krønikeskribenten Orderic Vitalis nådde han fram til Antiokia ledsaget av kun seks overlevne. I 1102 returnerte han til Frankrike.
I 1103 støttet Vilhelm sin tidligere svigerfar grev Fulko IV av Anjou, kalt «Bråkmakeren», i tvisten denne hadde med sin sønn Gotfred Martell. Dette var mislykket da far og sønn ble gjenforent. Vilhelm måtte oppgi en rekke av sine borger i Saintonge, men fikk disse tilbake da han tok greven til fange i 1107. Da nevøen Bertrand av Toulouse falt i Det hellige land i 1112, fornyet Vilhelm sitt krav på Toulouse. I 1113 tok han byen for andre gang. Han kunne denne gangen med støtte fra Bernhard Attons IV av Beziers, greve Centulle av Bigorre, Pons av Montpezat og innbyggerne av Toulouse, innbyggerne stormet selv byens slott Chateau-Narbonnais, holde byen frem til 1123.
Vilhelm hadde som sin far og mange andre magnater på denne tiden et skrøpelig og skjørt forhold til kirken. Han ble bannlyst to ganger, første gang i 1114 for en påstått krenkelse eller overtredelse av kirkens skatteprivilegier. Hans svar på dette var å kreve syndsforlatelse fra Pierre, biskopen av Poitiers. Da biskopen var klar til offentlig å utrope bannlysing truet hertug Vilhelm ham med sverdet, sverget på å drepe ham om han ikke ga ham syndsforlatelse. Biskopen lot som han gikk med på dette, og da hertugen lettet slapp ham fullførte biskopen lesningen av bannlysningen før han bøyde seg og tilbød hertugen sin nakke. I henhold til samtidens skribenter skal Vilhelm ha nølt et øyeblikk for han stakk sverdet i skjeden og sa: «Jeg elsker deg ikke nok til å sende deg til paradiset!»
Vilhelm ble bannlyst for andre gang da han «bortrøvet» vicomtesse Dangereuse de L' Isle Bouchard (1079–1153), hustru av hans vasall Aimery I av Châtellerault. Fruen synes å ha vært et villig «offer» i denne hendelsen. Vilhelm installerte henne i Maubergeonnetårnet i sin festning i Poitiers, noe som ga henne tilnavnet La Maubergeonne, og i henhold til den engelske krønikeskribenten og historikeren William av Malmesbury skal han også ha fått malt hennes bilde på sitt skjold.
Da hustruen Filippa kom tilbake til Poitiers fra Toulouse ble hun rasende over å oppdage en rivaliserende kvinne som levde i hennes palass. Hun appellerte til sin venner ved hoffet og til kirken, men ingen adel våget å støtte henne mot deres føydale overherre. Pavens skallede legat Giraud klagde til Vilhelm og krevde at han leverte Dangereuse tilbake til hennes ektemann. Hertugen svarte da at «Krøller vil vokse på din skalle før jeg skiller meg fra henne!»
Ydmyk valgte Filippa i 1116 å trekke seg tilbake til Fontevraud-klosteret hvor hun ironisk nok ble venner med Ermengarde av Anjou, Vilhelms første hustru. I klosteret skal hun hatt mange samtaler eller brevvekslinger med grevinne Adela av Blois, som var i konstant kontakt med Fontevraud fra Marcigney-klosteret. Filippa skal uansett ikke ha blitt lenge ved klosteret da nedtegnelser viser at hun døde den 28. november 1118.
Forholdet mellom hertugen og hans eldste sønn Vilhelm X ble også anstrengt, skjønt det er usannsynlig at han noen gang begynte på et opprør som varte i syv år som den engelske presten og krønikeskribenten Ralph de Diceto har påstått, kun for å bli tatt til fange av sin far. Andre nedtegnelser motsier likefrem at noe opprør noen gang skjedde. Ralph påsto at opprøret begynte i 1113, men på den tiden var unge Vilhelm kun 13 år og farens amorøse eventyr med Dangereuse hadde ennå ikke startet. Far og sønn ble uansett forsont da sønnen i 1121ble gift med Aenor de Châtellerault, datteren til Dangereuse med hennes lovlige ektemann.
Kong Vilhelm IX av Akvitania i en sangbok fra det 13-århundre (cdiscount.com)
Vilhelm ble tatt inn i kirken igjen en gang rundt 1120 etter å ha kommet med innrømmelser. Imidlertid ble han etter 1118 konfrontert med sin første hustru Ermengarde. Da Filippa døde skal Ermengarde ha stormet ned fra Fontevraud og til hoffet i Poitou og krevde å bli reinstallert som hertuginne av Aquitaine, muligens et forsøk på hevne den dårlige behandlingen av Filippa. I oktober 1119 dukket hun brått opp for kirkerådet i Reims som ble holdt av pave Calixtus II, og krevde at paven bannlyste Vilhelm IX, forviste Dangereuse fra hertugdømmets palass og gjeninnsatte henne på hennes rettmessige posisjon. Paven avslo å hjelpe henne, men hun fortsatte å skaffe Vilhelm bråk og vanskeligheter i årene etter, og sørget indirekte for at han deltok i Reconquista, gjenerobringen av Spania fra maurerne.
Mellom 1120 og 1123 slo Vilhelm sine styrker sammen med hæren til kongedømmene i Castilla og León. De franske soldatene fra Akvitania kjempet side ved side ved spanjolene i et forsøk på å ta Córdoba. I løpet av hans tid i Spania fikk Vilhelm IX et vase av bergkrystall av en muslimsk alliert som han senere trolovet til sønnedatter Eleanora av Akvitania, et forhold som det aldri ble noe av. Vasen har antagelig sin opprinnelse fra Sasanide-dynastiets Persia på 600-tallet. I 1122 tapte han kontrollen over Toulouse, Filippas medgift, til Alfonso Jordan, sønn og arving av Raymond IV, som hadde tatt Toulouse etter at Vilhelm IV døde. Han gjorde ikke noe forsøk på å kreve det tilbake, og døde den 10. februar 1126, 56 år gammel, etter en kort sykdom.
Vilhelm IXs største arv til historien er ikke som kriger, men som poet. For Vilhelm IX var diktningen et tidsfordriv, ikke hans viktigste oppgave. Det sies at; «Den fortrolighet som denne poeten har vist med sin kunst, og av visse antydninger i hans dikt, viser at han var ikke den eneste trubaduren i sin tid, men det kan bli trygt antatt at han ikke hadde noen forgjenger i denne kunsten, da ingen antyder til noen tidligere trubadur er blitt funnet noe sted.». En anonym vida fra 1200-tallet husker ham noe overdrevet som:
«Greven av Poitiers var en av de mest høviske menn i verden og en av de største forførere av kvinner. Han var en fremragende ridder, liberal i hans jag etter kvinner, og en fremragende komponist og sanger av sanger. Han reiste mye rundt i verden og forførte kvinner.»
Orderic Vitalis referer til Vilhelm IX som en som komponerte sanger (ca. 1102) da han kom tilbake fra korstog i 1101. Disse sangene kan således være de første «korstogssanger». Han var uansett den første kjente trubadur, eller lyriske poet som benyttet det romanske morsmålet kalt provencalsk eller oksitansk. Elleve av hans sanger har blitt bevart for ettertiden. De er alle tilskrevet ham under hans tittel som greve av Poitou (lo coms de Peitieus). Emnene varierer og omhandler seksualitet, kjærlighet, kvinner, hans egen seksuelle manndom og føydal politikk. Hans oppriktighet, vidd og livlighet skapte skandale og vant samtidig beundring. Han var blant de første romanske morsmålspoeter i middelalderen, en av grunnleggerne av en tradisjon som skulle ende med Dante, Petrarca og Villon. Ezra Pound nevner ham i sitt dikt Canto VIII:
And Poictiers, you know, Guillaume Poictiers,
had brought the song up out of Spain
with the singers and viels...
Blant de elleve sanger som er bevart kan en del vanskelig bli sett på som eksempler på trubadurdiktning da deres uttalte seksuelle grovhet antyder heller en inspirasjon fra eldre populære sanger enn av de kyske idealene om høviskhet. Nå er han ikke alene om det. Den norske kong Sverre var 50 år senere en dyktig skald. Også han lagde noe poesi med et klart seksuelt uttrykk. Vilhelm har etterlatt fire kjærlighetssanger som sjarmerende enkle og ærlige. Disse uttrykker en langt mindre konvensjonell og kunstferdig følelse enn som vanligvis finnes i trubadurdiktning. Andre av hans vers er enigma eller nonsensvers, en form for poesi som var populære blant trubadurer, benyttet for å uttrykke det drømmeaktige og et forvirret sinn som er frambrakt av heit kjærlighet. Det er uklart hvem han adresserte sine sanger til, men noen synes å være rettet til viss grevinne Amalberge, som var hans elskerinne for en tid. De elleve sangene var:
1. Companho, farai un vers qu'er covinen (Comrades, I shall write a fitting poem)
2. Compagno, non puesc mudar qu'eo no m'effrei (Comrades, I don't know where to turn without being upset)
3. Companho, tant ai agutz d'avols conres (Comrades, I have had so many bad receptions)
4. Farai un vers de dreit nien (I'll write a verse about nothing at all)
5. Farai un vers, pos mi sonelh (I'll write a verse, since I'm dozing off)
6. Ben vuelh que sapchon li pluzor (I would well like most people to know)
7. Pos vezem de novel florir (Since we see, again, blossoming)
8. Farai chansoneta nueva (I shall write a new little song)
9. Molt jauzions mi prenc en amar (Very happily, I begin to love)
10. Ab la douzor del temps novel (For the sweetness of springtime)
11. Pos de chantar m'es pres talenz (Since I feel like singing)
Vilhelm IX var en mann som synes å ha elsket en god skandale, og som uten tvil hadde glede av å sjokkere sine tilhøre. Han skrev også en sang om å grunnlegge et kloster på hans land hvor nonnene ville bli håndplukket blant de vakreste kvinnene i området, eller avhengig av hvordan det oversettes, fra de beste horene. Mens dette bekrefter Vilhelms amorøse karakter er det også en spøk om botsklostre for prostituerte som ble grunnlagt av den karismatiske predikant Robert av Arbrissel. Faktisk ga Vilhelm IX store donasjoner til kirken, kanskje for å få pavens velvilje. Han hadde også palasset til grevene av Poitou, senere også fremmet av hans etterkommer Eleanora av Akvitania, dronning av England, og har overlevd i Poitiers som «Justispalasset i Poitiers» (Palais de justice de Poitiers) til den dag i dag.
En av Vilhelms dikt, muligens skrevet første gangen han ble bannlyst, da det antyder at hans sønn fortsatt var mindreårig, er delvis en grubling om dødelighet: «Pos de chantar m'es pres talenz» («Ettersom jeg har ønsket å synge, jeg vil skrive et vers for hvor jeg vil sørge»). Det konkluderer:
Jeg har gitt opp alt jeg har elsket mest:
Ridderskap og stolthet;
Og ettersom det gleder Gud, jeg aksepter det hele,
At Han må holde meg ved seg.
Jeg pålegger mine venner, ved min død,
Kom alle og vise meg stor ære,
Siden jeg har hatt fryd og glede
Fjern og nær, og i min bopel,
Således gir jeg opp fryd og glede,
Og ekorn og grå og sobelskinn.
Kilde: wikipedia.no, wikipedia.de og wikipedia.en.
Slektslinjen:
|
Slektsledd |
Forfader/-moder |
Partner |
|
26x tippoldefar |
Hertug Wilhelm IX av Akvitania og Gascogne (1071-1126). Les mer |
Grevedatter Filippa Maud av Toulouse (ca. 1073-1118). Les mer |
|
25x tippoldemor |
Hertugdatter Agnes av Akvitania (1110-1159). Les mer |
Biskop, kong Ramiro II av Aragon (1075-1157). Les mer |
|
24x tippoldemor |
Dronning Petronella av Aragon (1136-1173). Les mer |
Greve Ramon Berenguer IV av Barcelona (ca. 1113-1162). Les mer |
|
23x tippoldemor |
Prinsesse Dulce av Aragon (1160-1198). Les mer |
Kong Sancho I av Portugal (1154-1212). Les mer |
|
22x tippoldemor |
Prinsesse Berengária av Portugal (1197-1221). Les mer |
Kong Valdemar II Sejr av Danmark (1170-1241). Les mer |
|
21x tippoldefar |
Kong Erik 4 Plovpenning av Danmark (1216-1250). Les mer |
Hertugdatter Judith "Jutta" av Sachsen (ca. 1223-1267). Les mer |
|
20x tippoldemor |
Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark (ca. 1244-1287). Les mer |
Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge (1238-1280). Les mer |
|
19x tippoldefar |
Kong Håkon V Magnusson Hålegg av Norge (1270-1319). Les mer |
Frille Gro Sigurdsdatter (senere abbedisse) |
|
18x tippoldemor |
Kongsdatter Agnes Håkonsdatter av Norge (1290-1319). Les mer |
Syslemann og ridder, norsk baron Havtore Jonsson til Sudreim og Borregård (1275-1320). Les mer/Les mer/Les mer |
|
17x tippoldefar |
Norsk riksråd og opprørsleder, norsk baron Jon Hafthoresson til Borregård (død 1395). Les mer/Les mer |
Fru Birgitta Knutsdotter (lejon) (Torgils Knutssons ätt). Les mer |
|
16x tippoldefar |
Svensk riksråd, herredshøvding og høvedsmann, ridder Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) (1369-ca. 1415). Les mer |
Fru Margareta (Märtha) Pedersdotter (Bonde) (ca. 1352-ca. 1415). Les mer |
|
15x tippoldefar |
Svensk riksråd og feltkommandant, ridder Peder Ulvsson (Roos av Ervalla) (1375-1442). |
Fru Gjertrud Sigurdsdatter (Bolt) (ca. 1378-1438). |
|
14x tippoldefar |
Herredshøvding, ridder Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) (død etter 1479). Les mer |
Birgitta Jönsdotter (Lejonansikte) (1420-1469). |
|
13x tippoldefar |
Ridder Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) (1458-1505). Les mer |
Fru Ingeborg Laurensdatter (Tott) (ca. 1474-1529) Les mer |
|
12x tippoldemor |
Fru Brita Jönsdotter (Roos af Ervalla) (født-ca. 1580) Les mer |
Svensk riksråd og herredshøvding, ridder Måns Bryntesson (Lilliehöök af Fårdala) (1493-1529). Les mer/Les mer |
|
11x tippoldemor |
Grevinne Ebba Månsdotter Lilliehöök af Kolbäck (1529-1609) Les mer/Les mer |
Svensk riksråd, friherre (baron), senere greve Sten Eriksson Leijonhufvud (1518-1568). Les mer |
|
10x tippoldemor |
Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud (1567-1611) Les mer |
Svensk riksdrots, Svea Hovrätts förste president, greve Magnus Pedersson Brahe (1564-1633). Les mer |
|
9x tippoldemor |
Hoffdame, godseier, brukseier, entrepenør og bygrunnlegger, grevinne Ebba Magnusdotter Brahe (1596-1674) Les mer |
Svensk riksmarskalk, generalguvernør i Livland og fältmarskalk, greve Jacob Pontesson De la Gardie (1583-1652). Les mer |
|
8x tippoldemor |
Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdatter De la Gardie (1638-1696) Les mer |
Svensk riksråd, general, landshøvding, rikstøymester, diplomat, ambassadør og fredslegat, svensk friherre (baron) og fransk greve Peder Larsson Sparre (1628-1692). Les mer/Les mer |
|
7x tippoldemor |
Fransk grevinne og svensk friherrinne (baronesse) Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre (ca. 1670-1715) Les mer |
Landshøvding, ridder Carl Conradsson Falkenberg av Trystorp (1644-1697). Les mer/Les mer |
|
6x tippoldemor |
Fru Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp (1684-1741) Les mer |
Kommandant, regimentsjef og oberst, ridder Gustaf Gustafsson Gadde (1680- 1738). Les mer |
|
5x tippoldemor |
Fru Ebba Christina Gadde (1718-1781) Les mer |
Fenrik og godseier, friherre (baron) Johan Gustaf Uggla (1709-1786). Les mer |
|
4x tippoldemor |
Friherrinne (baronesse) Maria Beata Uggla (1743-1812) Les mer |
Major og godseier, friherre (baron) Johan Wilhelm von Rajalin (1755-1817). Les mer |
|
3x tippoldemor |
Friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin (1784-1862) Les mer |
Major i orlogsflåten og godseier, ridder Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (født Gramén) (1768- 1822). Les mer |
|
Tipptippoldemor |
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (1809-1866) Les mer |
Inspektør Emanuel Christian Koch (1795-1831). |
|
tippoldemor |
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1831-1904) |
Svensk feltjeger Nils August Carlsson(1832-1890) |
|
Oldemor |
Restaurantør Anna Sofia Gramén (1867-1950) |
|
(Geir Winnæss – August 2014)
Formoder 2. kvartal 2014 - Tjenestepike Kajsa Nilsdotter »
Oldemor Anna Sofias farmor Kajsa Nilsdotter (fm) ble født den 13. januar 1811 i Gillberga i Värmland som datter av husmannen Nils Nilsson og hustruen Katarina Olsdotter. I 1829 flyttet Kajsa til Ström säteri i Kila, hvor hun arbeidet som tjenestepike. Godseieren er den som skal bli Anna Sofias farfar, den 44 år gamle tidligere løytnanten, Carl Gustaf Löwenhjelm (ff). Han er født på Bynsberg gård i Bro sokn, og var militær før han tok avskjed i 1824 og overtok Ström etter sin far Fredrik Löwenhjelm som har gått bort to år tidligere. Carl Gustaf har en forkjærlighet for tjenestepikene, og i løpet av tiden på gården gjør han tre unge kvinner gravide. han påtar seg farskapet for fire av barna. Den første er Stina Jonasdotter. Carl Gustaf får to barn med henne, Gustava Carlsdotter, født 1817, og Jonas Carlsson Blom, født 1821. Stina flytter senere til Nästerudskogen i Bro sokn, som på den tiden var i Löwenhjelms eie, mens Gustava og Jonas blir boende på Ström.
I 1827 skjer det store endringer på Ström. Carl Gustafs mor Hedvig Maria Hülphers flytter til Åmål sammen med to ugifte døtre. Når Hedvig Maria flytter tar hun med seg Carl Gustafs uekte datter, Gustava Carlsdotter, som har rukket å bli ti år. Gustava blir hos sin farmor og tanter i ti år, men flytter i 1837 til Foss i Bohuslän. Carl Gustaf og sønnen Jonas er alene igjen på Ström, og året etter, 1828 kommer til å bli et tragisk år. Året før har han startet et forhold med en ny pike på gården, Maria Nilsdotter, og også hun har blitt med barn. Den 21. mai 1827 føder hun en datter som hun dreper. En uke senere hentes den ulykkelige Maria av Kronobetjäningen, og i oktober dømmes hun til 22 dagers fengsel på vann og brød, åpen kirkeplikt (hun må sitte i skammekroken utenfor Kila kirke til allmenn skue), to år i tukthus og 32 daler til Kila kirke. I henhold til datidens holdninger må ikke barnefaren stå til ansvar, spesielt ikke om han er en standsperson. Men hendelsen kan neppe ha passert ubemerket.
I 1832 får Carl Gustaf Löwenhjelm igjen et barn med en av tjenestepikene. Denne gangen er det med Anna Sofias farmor Kajsa Nilsdotter, fra Närbyn i Gillberga. Den 25. juni 1832 fødes Anna Sofias far, Nils August Carlsson (1832-1890). To år senere, i 1834 reiser Kajsa til Åmål hvor hun føder enda ett av Löwenhielms uekte barn, Leander Gustaf Carlsson. Hvorvidt «svigermor» Hedvig Maria har noe med at hun reiser til nettopp Åmål for å føde er uklart. Anna Sofias forfader Nils August settes samtidig bort (inhyses) på nabogården Bänterud. Fem år senere, i 1839, returnerer imidlertid både 7 år gamle Nils August og 5 år gamle Leander Gustaf til Ström. I husförhörslängdene blir etter hvert guttene plassert rett under sin biologiske far. I 1845 selger Carl Gustaf Löwenhjelm Ström. Han flytter først til Vidön i Karlstad, men senere videre til Stockholm, hvor han har to barnløse ekteskap før han dør i 29. mai 1857. Den 13 år gamle Nils August og broren, 11 år gamle Leander Gustaf settes bort (inhyses) på torpet Bjurkärn, en husmannsplass lengst oppe i Ströms skogsmark.
Kajsa har imidlertid giftet seg 18. april 1838 med bonden og enkemannen Johannes Olsson på gården Stora Backa. Dit hadde hun flyttet som tjenestepike i 1836. Kajsa og Johannes får fem barn; Carl Fredrik, 1838, Anders, 1841, Sofia 1843, Britta Stina, 1847 og Carolina, 1850. I 1851 dør Kajsas ektemann Johannes Olsson. Kajsa blir boende igjen med to døtre og en sønn. I tillegg dukker de to sønnene Nils August og Leander Gustaf opp hos enken og hennes nye familie på Stora Backa. I 1852 flytter imidlertid Kajsa fra Stora Backa. Nils August flytter også, muligens til Återslöp. Han flytter senere til sin eldre halvbror Jonas Carlsson i Smärsbol. Leander Gustaf flytter også, til Gunnarsbol og Återslöp.
I 1856 gifter feltjeger nr. 95 i Värmlands regiment Nils August Carlsson seg med Josephina Maria Fredrika Kock och bosätter sig hos henne i Smärsbol. Kajsas sønn, halvbroren Carl Fredrik Johannesson flytter inn hos Nils og Josephina, og Kajsa flytter til By socken sammen med de to døtrene på 9 og 13 år. Det betyr i praksis at hun har flyttet inn mot Säffle, hvor Säffle kanal ble åpnet i 1837. Kajsa har nok vært på jakt etter arbeid for å kunne underholde seg selv og sine døtre. Hvordan livet til Kajsa var på dette tidspunktet, hvordan det utviklet seg videre, og når hun gikk bort er fremdeles ukjent. Det vil kanskje bli kjent senere.
Kilder: adelsvapen.com, husförhörslängd, Claes Åkerblom, Barbro Gramén og skrift fra Södra Kilas hembygdsförening,
(Geir Winnæss - Mai 2014)
Militær forfader 2. kvartal 2014 - Major og godseier Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (RSO) »
Oldemor Anna Sofias oldefar major Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (RSO) (mmf), født Gramén og adlet og adoptert von Krusenstjerna i 1805, ble født i Karlskrona 3. januar 1768. Foreldrene var marineoffiseren, oberst Nils Gramén (RSO) og hans hustru Johanna Maria von Krusenstjerna. Faren var sønn av arklimester Petter Gramén og hustruen Ingrid Bokelund. Moren var datter av viseadmiralen Mauritz Adolf von Krusenstierna (RSO) og admiralsdatteren Anna Maria von Gertten. Fredrik Wilhelm ble kadett i 1776, kun åtte år gammel. Tre år senere, i 1779, ble han tatt opp som kadett i admiralitetskorpset. Han ble utnevnt til fenrik ved admiralitetet 3. juni 1781, løytnant 17. juli 1788, kaptein 26. februar 1793, major i Armeen 17. april 1796, major i orlogsflåten i 1803 og igjen 9. november 1808. Han ble da beordret som sjef for et båtsmannskompani. I 1812, ble han innvilget avskjed. Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna deltok sjøoperasjonene i kong Gustav IIIs russiske krig, og ble utnevnt til Ridder av Kungliga Svärdsorden (RSO) 17. juli 1788 for svært heltemodig innsats under Slaget ved Hogland.
Våpenskjold von Krusenstierna nr. 460 (adelsvapen.com)
Den 5. mai 1805 giftet han seg i Säffle i By sokn i Värmland med sin kusine, friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin. Hun var født 30. mars 1784 som datter av major friherre (baron) Johan Wilhelm von Rajalin (RSO) og friherrinnen Maria Beata Uggla. De nygifte bosatte seg på gården Norra Skane, men flyttet til Säffle herrgård da svigerfaren døde. Fredrik Wilhelm og Eleonora Christina fikk barna Johanna Maria, Johan Wilhelm, vår formoder Eleonora Wilhelmina, Mauritz, Adolf Sebastian, Nils Vilhelm Alexander og Beata Fredrika. Vår forfader døde i Åmål 23. juni 1822, antagelig av et hjerteinfarkt. Han hadde kjent seg dårlig, og hadde reist til Åmål som den gang var nærmeste by for å drikke helsebringende brønnvann. På Säffle gård satt enken, friherrinnen Eleonora Christina von Rajalin igjen med fem mindreårige barn og gravid med det sjette, en datter som ble født i februar året etter.
Norra Skane (skordefestvnas.se)
Det var et imponerende godskompleks major von Krusenstjerna hersket over. Hovedgården Säffle og 1/4 mantal Billerud frälsegods og 1/6 mantal Smärsbol hadde tilfalt ham gjennom ekteskapet. Ytterligere jord hadde han senere ervervet; Norra Skane 1 mantal frälse, Norra Sunsa 1 mantal frälse, Norra Borgene 1 mantal frälse, Kråkerud 1/3 mantal, Söndra Sunsa 1/2 mantal og i 1822, samma året som han døde, kjøpte han Herrestad. Det er uklart om økonomien allerede ved hans bortfall var undergravet. Den var antagelig ikke sunn, og hans enke manglet tydeligvis evnen til å gjøre noe med det. Knappe ti år etter Fredrik Wilhelms død var hun tvunget til å avhende sine eiendommer. Hun slo seg ned på en liten gård i Smärsbol, like nord for Säffle, den eneste eiendommen hun hadde evnet å beholde. Bedre ble det ikke at hun hadde kausjonert for 1200 riksdaler for sin avdøde svigersønn, løytnanten Baltzar Nils Adolf von Krusenstjerna, og i 1834 ble dømt til å betale disse. Sønnene hadde på dette tidspunktet gitt seg ut i verden, og husforhörslängd viser at det var de som eide Smärsbol. Mye taler for at slektninger med bedre økonomi rakk dem en hjelpende hånd, og alle fikk etter hvert gode posisjoner i samfunnet. Den eldste ble brukseier, den neste kaptein i orlogsflåten og den yngste bruksforvalter. Døtrene skulle imidlertid volde sin mor store bekymringer.
Kart over kolonien svensk St. Barthélemy (wikipedia.se)
Den 14. mars 1797 tilskriver vår forfader kongen, kong Gustav IV Adolf, og anmoder om opprykk til major i orlogsflåten. Han benytter anledningen til å klage på at han er forbigått, at han fremdeles kjenner smertene fra skadene fra krigen og at han har dårlig råd. Brevet inneholder hans CV, og gir god innsikt i grads- og tjenestebakgrunn. I 1780 ble den tolv år gamle kadetten Fredrik Wilhelm Gramén beordret om bord i linjeskipet Prins Fredrik Adolf på 62 kanoner som opererte i Nordsjøen. Året etter tjenestegjorde tretten år gamle fenrik Gramén på linjeskipet Gustav III på 70 kanoner som opererte i Nordsjøen. I 1783 tjenestegjorde han på fregatten Postiljon på 22 kanoner. Samme år bestod han offiserseksamen.
HMS Konung Gustav III. (Jacob Hägg. wikipedia.se)
I 1784 og 85 tjenestegjorde han på fregatten Sprengtporten på 12 kanoner. Det var det første svenske fartøyet som besøkte kolonien svensk St. Barthélemy etter besittelsen. Hensikten med reisen var å besette øya, herunder eskortere øyas første guvernør og hans stab. Guvernøren var friherre Salomon Mauritz von Rajalin, Fredrik Wilhelm Graméns fremtidige hustru sin onkel. Han ble senere landshøvding og admiral. Skipssjef var den senere generaladmiralen Johan Puke. Etter å ha gått ut fra Göteborg 4. desember 1784 møtte de sterk vind, grov sjø og kulde samt startet å ta inn vann. Det ble derfor nødvendig å anløpe Portsmouth for reparasjoner. Den påtroppende guvernøren utnyttet anledningen til å reise til London for å få mer informasjon om St. Barthélemy som Sverige hadde få kunnskaper om. Først i januar 1785 forlot HMS Sprengtporten Portsmouth, og møtte igjen uvær. Den 15. februar anløper hun Fort Royal, Martinique. På veien videre er fregatten innom Saint Pierre for å bunkre vann, Guadeloupe og Sint Eustatius før hun ankommer St. Barthélemy 6. mars 1785. Hun returnerer 4. juli 1785, og er innom Vinga før hun anløper Stockholm 9. august 1785.
Ridderkors Sverdorden innført 1748 (wikipedia.se)
I 1787 ble fenrik Fredrik Wilhelm Gramén beordret om bord på linjeskipet dronning Sofia Magdalena på 68 kanoner, hvor han deltok på tokt i Nordsjøen og til Holland. Året etter ble han beordret om bord på linjeskipet Försiktigheten på 62 kanoner, hvor han den 17. juli deltok i Slaget ved Hogland, fikk opprykk til løytnant og mottok Svärdordenen. I 1789 tjenestegjorde han på linjeskipet Prins Karl på 68 kanoner, hvor han deltok i Slaget ved Ölands södra udde 26. juli. Året etter, i 1790 var han tilbake på linjeskipet Försiktigheten, og deltok i Sjøslaget ved Reval 13. mai, Sjøslaget ved Kronstadt 3.-4. juni og Viborgska gatloppet 3. juli 1790.
HMS Försiktigheten. (Jacob Hägg. wikipedia.se)
I 1793 og 1794 tjenestegjorde kaptein Fredrik Wilhelm Gramén på linjeskipet Tapperheten på 64 kanoner på konvoifart i Middelhavet. Fartøyet var flaggskip for den svenske eskadren på tre fartøyer som bestod av linjeskipet Tapperheten, fregatten Eurydice på 40 kanoner og kutterbriggen Dragon på 20. Sjef for eskadren og på Tapperheten var oberst friherre Magnus Palmqvist, mens kaptein greve Baltzar Bogislav von Platen og kaptein Carl Ullner var sjefer på henholdsvis Eurydice og Dragon. Greve von Platen bygde senere både Säffle og Göta kanal, og det er visstnok det eneste gode som kan sies om ham. Det er grunn til å tro at Fredrik Wilhelm var nestkommanderende på Tapperheten. Eskadrens oppdrag var å eskortere en konvoi med svenske handelsfartøy til vest- og søreuropeiske havner for deretter å beskytte svenske fartøyer i Gibraltar og Middelhavet. Eskorteringen og oppholdet i Middelhavet omfatter også fordekte møter med den landsforviste og dødsdømte greve Gustaf Mauritz Armfeldt i Napoli. Hvorvidt vår forfader var kjent med alt som fant sted er uklart.
Säffle herrgård (nwt.se)
I 1795 tjenestegjorde Fredrik Wilhelm på fregatten Galatea på 40 kanoner som opererte i Nordsjøen. Året etter ble han overført til hæren. Det var han særdeles lite fornøyd med. Vår forfaders karriere i hæren er fremdeles ikke avdekket, men i 1805 både gifter han seg rikt og blir adlet inn i sin mors familie. Det synes som om alle økonomiske sorger skulle være slukket. Men det var de selvfølgelig ikke.
Kilder: svenske adelns ättetavlor, adelsvapen.com, VärmlandsAnor 1999:4, VärmlandsAnor 2000:3, Fredrik Vilhelm Graméns skriv til kongen datert 14. mars 1797 og wikipedia.se.
(Geir Winnæss - April 2014)
Fredrik Vilhelm Graméns brev til kongen »
Stormägtigske Aller Nådigste Konung
Eders Kongelige Maijestet
Den mildhet Nåd och Rättvisa varmed Eders Majestät omfattar alla Sina trogne Tjenste Män och befrämjar varje redlig Undersåtes enskilda väl, i den mån förtjänst och Nådigast stadgad ordning det kan medgiva, lämnar mig gladaste förhoppningar att icke förgäves inför Eders Maij:ts tron bönfalla om Nådig upprättelse för oskyldigt iråkat lidande.
Av underdånigst bifogade tjänsteförteckning, värdes Eders Maij:t Allernådigst inhämta, såväl min tjänstetid, som de förrättningar mig under densamma varit anbefallda, att de oförvitligen, till förmäns nöje och ändamålens vinnande blivit verkställde därom vågar jag underdånigast åberopa mig De Befälhavares vittnesbörd under vars lydno jag stått.
Med möda liv och blod ospart att så före som under och efter Kriget tjena min Kung och mitt Fosterland. Med erhållen blessyr under 1788 Års för Svenska Flaggan så hedrande sjöslag, av vilken jag ännu esom oftast känner smärtande följder, hade jag trott mig förtjäna lika Nådig uppmuntran och belöning, med vad en del mine öfrige Camerader tillfallit. Det oaktat, blev jag vid krigets slut icke allenast förbigången av då till Capitainer befordrade Lieutenanterne Kjöhrling, Baron Kurz, G.Klint, Johannes Pettersson, G.K. Ekholm, vilka alla stodo efter mig på lieutenants rullan, utan ävenoch vid År 1793 allmänna befordran av lieutenanterna L.G. Silfversvärd, F. Allers, Baron G. Flemming, F.G. Huppenfeldt, vilka änskönt varande yngre lieutenanter erhölle en dags äldre capitainefullmakt än den varmed jag vid samma tillfälle i Nåder blev hugnad.
Sedan jag förledet År varit lycklig att inför Eders Maj:ts dåvarande Höga Förmyndare, Regenten, Hans Kunglig Höghet Hertig Carl i underdånighet få föredraga detta mitt lidande, hugnades jag med Nådigt löfte om upprättelse, och benådades kort därefter med fullmakt att vara Major i Armeen; men då denna Nådiga befordran, såsom ingen gemenskap ägande varken med mitt yrke eller med den Corps inom vilken jag tjänar, icke medförde ringaste förmån, icke återförde mig till den tour jag inom Amiralitetet tillförne haft, ännu mindre ersatte vad jag genom yngre Cameraders befordran framför mig under snart förflutne sju år förlorat, så vågar jag hos Eders Majestät i djupaste underdånighet bönfalla om Nådig transport ifrån Armeen till Major vid Amiralitetet, vilket bleve en Nådebevisning med vilken jag vore hulpen.
Aller Nådigste Konung! För den tid jag uti Eders Majest. Höga tjänst uppoffrat, för det blod jag till Fäderneslandets försvar låtit oförskräckt rinna, njuter jag, sedan skatt och bevillning blivit afdragne, cirka sjuttiofem Riksdaler (??) årligt underhåll; blott för att kunna leva, måste jag sålunda anlita Wänners hjälp, åsamka mig skuld, som bliver allt mer och mer betydlig, och lämnar mig en bekymmersam utsikt för framtiden, så samt icke Eders Majestät aller Nådigst täckes, med bifall till vad jag i underdånighet anhållit, öppna den enda utväg till min framtida bärgning.
Under tryggaste förhoppning att Eders Majestät med Nåd och Mildhet behjärtar vad jag här aller underdånigst vågat anföra, framlever jag med djupaste Underdånigste Vördnad, Nit och trohet till dödsstunden.
Stormäktigste Aller Nådigste Konung
Eder Kunglige Majestäts
Aller underdånigste och
tropliktigaste tjänare
F.W. Grameen
Aller Underdånigste Tjänste Förteckning för Undertecknade Major
Gjorda tjänster
År 1776 Antagen som Cadett vid Andra Wolontair Regementet och Contre Amiralen Grubbes Compagnie
År 1779 Antagen som Cadett vid Kongl Amiralitetets Cadette Corpsen
År 1780 Comenderad på Örlogs Skeppet Prints Fredrick Adolph som med flottan gjorde kryssning åt Nordsjön
År 1781 Comenderad på Örlogs Skeppet Konung Gustaf den III under expedition åt Nordsjön
År 1783 Comenderad på Örlogs Fregatten Postillion, samma År stod Officers Examina
År 1784 och 85. Comenderad på Örlogs Fregatten Sprengporten åt Svenska Westindiska Öen S:t Bartholomeij
År 1787 Comenderad på Örlogs Skeppet Sophia Magdalena under Expedition åt Holland (?) och Nordsjön
År 1788 Comenderad på Örlogs Skeppet Försigtigheten, bevistade Bataillen vid Hogland den 17 julii emot Keyserlig Ryska flottan
År 1789 Comenderad på Örlogs Skeppet Prins Carlbevistadt Bataillen vid Ölands Södra Udde den 26 Julii
År 1790 Comenderad på Örlogs Skeppet Försigtigheten bevistat Bataillerne vid Revell, Cronstad och Wiborg
År 1793 och 1794. Comenderad på Örlogs Skeppet Tapperheten under Convoy Expedition åt Medelhafvet
År 1795 Comenderad på Örlogsfregattan Galathie under Expedition åt Nordsjön
Den 3:e Juni År 1781.Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Fendrieck vid Kongl. Amiralitetet
Den 17 julii År 1788. Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Lieutenant vid Kongl. Amiralitetet
Den 26 februari År 1793. Unfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Capitain
År 1796. Undfick Kongl Maij:ts nådiga fullmakt att vara Major
År 1788 den 17 julii utnämnd till Riddare af Kongl Swärds Orden
Stockholm den 14:e Martsij 1797
F.W. Grameen
(Barbro Gramén - Mai 2014)
Fyrstelig forfader 1. kvartal 2014 - Keiser av Spania, kong Ferdinand I av León og Castilla »
Oldemor Anna Sofias 24x tippoldefar Ferdinand I (ca. 1015-1065) den Store (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmffmff) var greve, senere konge av Castilla og konge av León. Han var i tenårene da onkelen, greve García Sánchez av Castilla ble myrdet av en gruppe eksilkastiljanske adelsmenn da han gikk inn i kirken av Johanneskirken i León for å gifte seg med Sancha, søsteren til kong Bermudo III. Som føydalherre innsatte kong Sancho III av Navarra sønnen Ferdinand han hadde med avdøde dronning Muniadonna av Castilla. Selv om Sancho ble ansett som hersker frem til sin død, var Ferdinand den utpekte til å arve riket. Ferdinand skal også ha vært den første som ble kronet til keiser av Spania (1056), og hans arvinger videreførte denne tradisjonen.
Ferdinand I den store av Castilla og León
Ferdinand skal ha vært innehaver av den hellige gral. Den befinner seg i basilikaen San Isidoro i León, nord i Spania. Og der har den vært i tusen år. Ifølge arabiske dokumenter fra middelalderen ble begeret stjålet fra Jerusalem av muslimer som ga det til det kristne samfunnet i Egypt. Noen århundrer senere, rundt år 1050, ble det sendt som en gave til Kong Fernando I av Castilla som takk for hjelp under en hungersnød. Det er da det opprinnelige begeret ble utsmykket med overdådige dekorasjoner.
I tråd med sin fars siste vilje underkastet han seg sin bror, kong García Sánchez III av Navarra. Ferdinand innførte Navarrese-Jiménez-dynastiet i Vest-Spania, og hans reise til de fremste av de kristne herskerne av halvøya skiftet fokus av makt og kultur vestover etter mer enn ett århundre med nedgang i León. Likevel, den interne konsolideringen av León-Castilla under Ferdinand er en historie som gjenstår å bli undersøkt og skrevet.
Den hellige gral (wikipedia.en)
Sancho III arrangerte ekteskap for Ferdinand med Sancha av León i 1032. Landskapet mellom elvene Cea og Pisuerga fulgte med til Castilla som medgift. Etter farens død fortsatte Ferdinand å herske i grevskapet Castilla. I en tvist over den tidligere nevnte medgiften, beseiret og drepte han sin svoger, kong Bermudo III av León i Slaget ved Tamaron i 1037. Ferdinand tok da over León gjennom sin kone, og kronet og salvet seg til konge av riket. I 1054 beseiret han sin eldre bror García i Slaget ved Atapuerca, og reduserte Navarre til en vasallstat under sin unge nevø, Sancho García IV.
I henhold til Historia silense, invaderte Ferdinand det muslimske emiratet Zaragoza ved å rykke gjennom den østre delen av Duerodalen og høylandet rundt Soria. Han inntok fortene San Estaban de Gormaz, Berlanga og Vadorray, og rykket deretter gjennom Santiuste, Huermeces og Santamara frem til den romerske veien mellom Toledo og Zaragoza. Kampanjens positive utfall var mulig fordi emiren av Zaragoza, Ahmed al-Muqtadir var opptatt med å angripe det muslimske emiratet Tortosa og forsvare sin nordøstre grense mot Anna Sofias forfedre kong Ramiro I av Aragon og greve Raymond Berengar I av Barcelona. Emiren som inntil da hadde betalt skatt til Sancho IV av Navarra, underkastet seg Ferdinand og aksepterte å betale skatt til ham. Dette var trolig ment å være en midlertidig ordning, men han evnet å tiltvinge seg skatten frem til sin død.
Al-Andalus 1031 (filaha.org)
Da trusselen fra al-Muqtadir var fjernet, dreide Ferdinand oppmerksomheten mot Yahya ibn Ismail al-Mamun, emiren av Toledo. Det er mulig at Ferdinand allerede pleiet nær kontakt med den kristne minoritetsadministrasjonen i Toledo, kanskje var han beskytteren av det mozarabiske samfunnet. I 1058, ble den siste mozarabiske biskopen, Pascual, innviet i León. I 1062, invaderte Ferdinand den østre delen av al-Mamuns emirat, inntok Talamanca og beleiret Alcalá de Henares. Etter å ha sett landet sitt bli plyndret, aksepterte al-Mamun å betale skatt, og Ferdinand trakk seg ut.
I 1063, og ved å benytte seg av sine nye skatteinntekter, iverksatte Ferdinand større raid eller razziar inn i emiratene Sevilla og Badajoz. Sevilla, og muligens også Badajoz betalte løsepenger for at Ferdinand skulle trekke seg tilbake. Angrepet var muligens også gjennomført for fjerne Badajoz som trussel mot beleiringen av Coimbra det påfølgende året.
"Harvest of grain and grapes” fra Beatus de Facundus,
bestilt av Ferdinand og Sancha i 1047 (wikipedia.en)
Til tross for at kildene er usikre, er det sannsynlig at Ferdinand angrep emiratet i Badajoz allerede i 1055. Hans første viktige kampanje for å frigjøre den iberiske halvøya omfattet å besette den nedre delen av Duero, mellom kysten, som lenge hadde blitt holdt av León, og fjellene. I 1057 erobret hæren hans Lamego og rikets daler. Etter å ha sikret seg Duero, startet Ferdinand med å legge Mondegodalen under sin kontroll. Han erobrer først den midtre delen Viseu, og dreier deretter ned mot havet. Etter en lang og utmattende kamp, ble Coimbra ved utløpet av Mondegodalen inntatt etter en seks måneder lang beleiring.
I 1065, la Ferdinand ut på sin siste militære kampanje. Han invaderte emiratet i Valencia, og kom til utkanten av byen, hvor han nedkjempet emiren Abd al-Malik al-Muzaffar senhøsten. Emirens svigerfar, al-Mamun i Toledo, tok kontroll over Valencia, noe som skremte emiren av Zaragoza til på ny å betale skatt til León. I november ble Ferdinand syk, og returnerte til sitt eget kongedømme.
Statue av Ferdinand I utenfor de kongelig slott i Madrid (wikipedia.se)
Etter å ha blitt syk under beleiringen av Valencia og Slaget ved Paterna, døde Ferdinand 24. desember 1065 i León med en rekke manifestasjoner av brennende fromhet. Hans krone og kongekappe ble lagt til side, og han ble kledd i en munkekappe og lagt på en båre dekket av aske som ble plassert foran alteret i basilikaen San Isidore. I samsvar med han siste vilje, ble riket delt mellom hans tre sønner. Den eldste Sancho fikk Castilla, og den andre Alfonso og Anna Sofias forfader fikk León. Fra León ble det utskilt en del Galicia for å opprette en egen stat for sønnen Garcia. De to døtrene mottok hver sin by, Elvira Toro og Urraca Zamora. Umiddelbart etter Ferdinands død, slo Sancho og Alfonso seg sammen og beseiret Garcia. Deretter startet de å krige med hverandre, og den seirende Sancheo gjenforente sin fars territorier under sin kontroll i 1072. Men, han ble myrdet av da han beleiret søsterens by, Zamora, og territoriene ble overtatt av broren Alfonso som hadde vært i eksil i Toledo.
Kilde: wikipedia og tv2.no.
|
Slektsledd |
Forfader/-moder |
Partner |
|
27x tippoldefar |
Kong Ferdinand I av León og Kastilien (keiser av Spania) (ca. 1015-1065) Les mer |
Prinsesse Sancha av León Les mer |
|
26x tippoldefar |
Kong Alfonso VI av León og Kastilien (keiser av Spania) (før 1040-1109) Les mer |
Grevedatter og elskerinne Jimena Muñoz Les mer |
|
25x tippoldemor |
Grevedatter Theresa av León (dronning av Portugal) (ca. 1080-1130)) Les mer |
Greve Henrik av Burgund (hersker over Portugal) Les mer |
|
24x tippoldefar |
Kong Afonso I av Portugal (ca. 1109-1185) Les mer |
Grevedatter Maud av Savoy Les mer |
|
23x tippoldefar |
Kong Sancho I av Portugal (1154-1211) Les mer |
Prinsesse Dulce av Aragon Les mer |
|
22x tippoldemor |
Prinsesse Berengária av Portugal (ca. 1197-1221) Les mer |
Kong Valdemar II Sejr av Danmark Les mer |
|
21x tippoldefar |
Kong Erik 4 Plovpenning av Danmark (1216-1250) Les mer |
Hertugdatter Judith "Jutta" av Sachsen Les mer |
|
20x tippoldemor |
Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark (ca. 1244-1287) Les mer |
Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge Les mer |
|
19x tippoldefar |
Kong Håkon V Magnusson Hålegg av Norge (1270-1319) Les mer |
Ukjent frille |
|
18x tippoldemor |
Kongsdatter Agnes Håkonsdatter av Norge (ca. 1292-1319) Les mer |
Ridder, syslemann, kongelig rådgiver og godseier Havtore Jonsson til Sudreim og Borregård Les mer/Les mer/Les mer |
|
17x tippoldefar |
Norsk ridder og riksråd Jon Havtoresson (født-1390) Les mer |
Fru Birgitta Knutsdotter (Lejon) |
|
16x tippoldefar |
Svensk ridder, høvedsmann og riksråd Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) (1369-ca. 1415) Les mer |
Fru Margareta Pedersdotter Bonde |
|
15x tippoldefar |
Svensk ridder, høvedsmann og riksråd Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) (1375-1442) Les mer |
Fru Gjertrud Agmundsdatter (Bolt) |
|
14x tippoldefar |
Ridder og riksråd Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) (født- død etter 1479) Les mer |
Fru Birgitta Jönsdotter (Lejonansikte) |
|
13x tippoldefar |
Svensk ekstremt rik ridder og riksråd Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) (1458-1505) Les mer |
Fru Ingeborg Laurensdatter (Tott) (ca. 1474-1529) Les mer |
|
12x tippoldemor |
Fru Brita Jönsdotter (Roos af Ervalla) (født-død ca. 1580) Les mer |
Svensk riksråd og herredshøvding, ridder Måns Bryntesson (Lilliehöök af Fårdala) Les mer/Les mer |
|
11x tippoldemor |
Grevinne Ebba Månsdotter Lilliehöök af Kolbäck (1529-1609) Les mer/Les mer |
Svensk riksråd, friherre (baron), senere greve Sten Eriksson Leijonhufvud Les mer/Les mer |
|
10x tippoldemor |
Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud (1567-1611) Les mer |
Svensk riksdrots, Svea Hovrätts förste president, greve Magnus Pedersson Brahe Les mer |
|
9x tippoldemor |
Hoffdame, godseier, verkseier, entrepenør og bygrunnlegger, grevinne Ebba Magnusdotter Brahe (1596-1674) Les mer |
Svensk riksmarskalk, generalguvernør i Livland og fältmarskalk, greve Jacob Pontesson De la Gardie Les mer |
|
8x tippoldemor |
Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdatter De la Gardie (1638-1696) Les mer |
Svensk riksråd, general, landshøvding, rikstøymester, diplomat, ambassadør og fredslegat, svensk friherre (baron) og fransk greve Peder Larsson Sparre Les mer/Les mer |
|
7x tippoldemor |
Fransk grevinne og svensk friherrinne (baronesse) Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre (ca. 1670-1715) Les mer |
Svensk landshøvding, ridder Carl Conradsson Falkenberg av Trystorp Les mer/Les mer |
|
6x tippoldemor |
Fru Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp (1684-1741) Les mer |
Svensk kommandant, regimentsjef og oberst, ridder Gustaf Gustafsson Gadde Les mer |
|
5x tippoldemor |
Fru Ebba Christina Gadde (1718-1781) Les mer |
Svensk fenrik og godseier, friherre (baron) Johan Gustaf Uggla Les mer |
|
4x tippoldemor |
Friherrinne (baronesse) Maria Beata Uggla (1743-1812) Les mer |
Major og godseier, friherre (baron) Johan Wilhelm von Rajalin Les mer |
|
3x tippoldemor |
Friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin (1784-1862) Les mer |
Svensk major i orlogsflåten og godseier, ridder Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (født Gramén) Les mer |
|
Tipptippoldemor |
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (1809-1866) Les mer |
Svensk befallningsman og bruksinspektør Emanuel Christian Koch Les mer |
|
Tippoldemor |
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1831-1904) Les mer |
Svensk feltjeger i Livkompaniet i Värmlands regiment og regimentsskomaker Nils August Carlsson |
|
Oldemor |
Restauratør Anna Sofia Gramén (1867-1950) (innvandret til Norge 10. august 1884 og assimilert nordmann Sofie A. Hansen) Les mer |
Restauratør Karl Gunerius Hansen Les mer |
(Geir Winnæss - April 2014)
Forfader 1. kvartal 2014 - Erkebiskop Håkon av Nidaros »
Oldemor Anna Sofias 16x tippoldefar erkebiskop Håkon av Nidaros (mmmmmfmmfmffmfmmmff) var Norges siste gifte erkebiskop. Han ble vigslet til erkebiskop 14. april 1267, og var det til han døde i Trondheim 18. august samme år. Han skildres som en god og klok mann. Håkon hadde vært biskop i Oslo fra 1948 da han etterfulgte biskop Torkjell, og før det rektor ved Oslo katedralskole (Schola Osloensis) og medlem av domkapitlet ved Hallvardskirken i Oslo. Verken foreldrene eller ektefellen er kjente. Det som er klart er at han var ektefødt og gift. Det antas at hustruen var fra Lekum i Eidsberg da sønnen, en av landets fremste menn, kansleren og baronen Tore Håkonsen arvet denne eiendommen.
De viktigste kirkelige embetene, som biskop og prest, ble innført samtidig med kristningen. Uten dem var en kristen kultus og menighet utenkelig. Noe senere, fra siste halvdel av 1000-tallet, ble faste bispedømmer opprettet. Etter opprettelsen av erkesetet i 1152/53 fantes det fem. Bispedømmene ble i sin tur inndelt i sogn. Over bispedømmenivået var de fem norske bispedømmene sammen med seks andre på øyene i vest samlet i en kirkeprovins, ledet av erkebiskopen av Nidaros, som selv var biskop over Trøndelag, Romsdal, Nordmøre og Nord-Norge. Kirkeprovinsen sto direkte under paven.
Ruinene av Sankt Hallvardskirken (wikipedia.no)
Biskopen var hovedleddet i systemet og i prinsippet bispedømmets suverene leder. Det var stor avstand mellom biskopen og vanlige prester. De sto under biskopens kontroll, og kunne innsettes og avsettes av ham, mens det skulle svært mye til for å avsette en biskop. Vanlige presters sjanse for å bli biskoper eller i det hele tatt stige i gradene var minimal. Fordelingen av jordegods gir en visst inntrykk av maktforholdene i den kirkelige organisasjonen. Erkebiskopen var den suverent rikeste, fulgt av biskopene. Domkapitler og enkelte klostre hadde også mye gods. En svært stor andel tilhørte toppen i organisasjonen. Mens biskopene tilhørte samfunnets absolutte toppskikt, hevet sogneprestene seg ikke over jevnt velstående bønder.
Biskopene var for det meste rekruttert fra domkapitlene, til dels fra ordensgeistligheten. Å bli biskop var normalt slutten på karrieren. Det var ideologiske sperrer mot å forflytte biskopen fra bispedømmet. Forholdet ble sammenlignet med et ekteskap, som var uoppløselig. Forflytninger forekom likevel i en viss utstrekning i praksis. Over biskopens nivå var erkebiskopen snarere primus inter pares. Hans myndighet var uklart avgrenset i forhold til biskopene. Biskopenes myndighet var dessuten delvis uthult av eksempsjoner, det vil si at organisasjoner i bispedømmet, særlig klostre og ordensgeistlige, sto direkte under paven. Biskopenes kontroll over sognegeistligheten var også ofte begrenset av at «kirkeeiere» eller patroner kontrollerte lokalkirker.
Nidarosdomen grunnplan (wikipedia.no)
I begynnelsen var biskopene særlig verdslige stormenn. Etterhvert fikk de et betydelig apparat i sin tjeneste utover den vanlige sogneorganisasjonen. Sentralt hadde biskopen sitt råd, domkapitlet, som deltok i styret av bispedømmet og etterhvert tilegnet seg betydelig makt. Dels knyttet til domkapitlet og dels plassert lokalt fantes ombudsmenn som proster og erkediakoner, som hadde ansvar for den kirkelige rettshåndhevelsen. Dessuten hadde biskopene et stort antall verdslige tjenestemenn, de såkalte setesveinene.
Da Nidaros erkebispestol ble ledig ved Einar Smjørbaks død i 1263, foreslo kannikene abbeden for Tautra kloster, Birger, som ny erkebiskop. Han kunne som klostergeistlig kun foreslås, ikke velges. Birger tilfredsstilte imidlertid ikke de kanoniske krav da han var født utenfor ekteskap, kanskje endog prestesønn. Dette valget var tydeligvis heller ikke i tråd med Anna Sofias forfader kong Magnus Lagabøtes ønske. Sagaen forteller at da kongen og abbeden møttes i Bergen, «talte de ikke stort med hverandre». Trolig har kongen søkt å øve innflytelse på utvelgelsen av den nye erkebiskopen. Valget var egentlig nå tilfalt paven, men da paven, som han selv uttrykte det, ikke hadde kjennskap til en som egnet seg og som var fra de strøk, og da han ønsket at erkestolen snarest mulig skulle bli besatt, overdro han valget til fire klosterledere som befant seg i Norge. Med pavelig fullmakt valgte og providerte de i 1265 Oslobispen Håkon. Dette var tydeligvis også et valg kongen var fornøyd med.
Håkon var den eldste innenlandske biskop i ansiennitet, blant biskopene var han følgelig den som rangerte høyest. Ettersom han var biskop på forhånd, var det ikke nødvendig med ny ordinasjon i Roma. En katolsk erkebiskop skal iføres et pallium, et verdighetstegn, noe som helst skal gjøres i Roma. Paven gav 1266 sin tillatelse til at biskopene i Bergen og Stavanger kunne iføre Håkon palliet og avkreve ham eden. Det ble hentet i Roma av korsbror Jon, hans etterfølger, da Håkon selv var for syk og etter ansøkning ble fritatt for å dra til kurien for å hente sitt pallium. Den høytidelige innvielsen fant sted i domkirken i Nidaros skjærtorsdag 1267. Den nye erkebiskopen innviet selv to islandske biskoper ved samme anledning.
Pallium (katolsk.no)
Håkon var antakelig en eldre mann, Det kan ha betydd noe for de fire velgerne, idet det da etter alminnelig menneskelig beregning ikke kunne bli så lenge til domkapitlet igjen kunne utføre sin valgfunksjon på vanlig vis. Det var ellers ikke stort erkebiskop Håkon rakk å utrette før han døde 18. august samme år. To dager før sin død gav han imidlertid domkapitlets kommune inntektene av fylkeskirken på Haug i Verdal med tilliggende gods til deres kommunbord, og han begrunnet gaven med at prebendene ikke var tilstrekkelig store til livsopphold for korbrødrene.
Kildene viser ellers at Håkon som biskop i Oslo tilførte sitt domkapittel et betydelig jordegods. Et felles bordhold for kannikene i Oslo ble trolig opprettet like før 1268. Ifølge et gavebrev fra 1264 donerte biskopen flere store eiendommer til kannikene ved domkirken mot at de i sin tur forpliktet seg til å lese sjelemesser for biskopen og hans mor og dele ut mat til 30 fattige og gaver til kirkene i Oslo på biskopens dødsdag. Han grunnla sannsynligvis Laurentiuskirken og et hospital i Oslo.
Erkebispegården (foto Olve Utne)
Håkon stod tydeligvis også på god fot med kongen. Han var for eksempel formann for det gesandtskapet som i 1261 ble sendt til Danmark for å hente Ingeborg, Erik Plovpennings datter, som den unge Magnus Lagabøtes brud. Ifølge Håkon Håkonssons saga var det langt på vei biskop Håkons fortjeneste at Ingeborg etter mange forviklinger kom til Norge. Det ser også ut til at biskopens råd ble tillagt stor vekt da kongen avgjorde at Magnus skulle krones i forbindelse med bryllupet.
Kilder: snl.no, lokalhistoriewiki.no, wikipedia.de, katolsk.no og sv.uio.no.
(Geir Winnæss - Januar 2014)
Militær forfader 1. kvartal 2014 - Korsfarer, norsk riksstyrer og jarl Erling Skakke »
Oldemor Anna Sofias 25x tippoldefar Erling Skakke (mmmmmmmmmmmmfffffmffmmmf) var norsk stormann, lendmann, jarl, riksstyrer og korsfarer. Han ble født rundt 1115, var bosatt på «Studla» (i dag Støle) i Etne og falt i slaget på Kalvskinnet ved Trondheim 19. juni 1179. Erling Ormsson Skakke var sønn av lendmannen Orm Sveinsson (Kyrpinge-Orm) på Støle i Sunnhordland og Ragnhild Sveinkesdatter. Faren stammet på morssiden fra Håkon Ladejarl og Arnmødlingene, og var fosterfar til kongssønnen Magnus Haraldsson. Broren Ogmund Dengje var rådgiver for Haraldssønnene. Morens far lendmann Sveinke Steinarsson fra Ranrike (Bohuslen). Erling Skakke var gift med Anna Sofias formoder Kristin Sigurdsdatter, datter av kong Sigurd Jorsalfare og dronning Malmfrid Mstislavsdatter som var prinsesse fra Kievriket. Han var far til kong Magnus V Erlingsson, og var som norsk riksstyrer «bryst og vern» for sin sønn kong Magnus. Han hadde i denne rollen utvilsomt innvirkning på den viktige institusjonelle utviklingen som det norske høymiddelalderkongedømmet gjennomløp i disse årene.
Erlings forfedre hadde etter alt å dømme bygd opp en tett samling av jordeiendommer omkring Gjerde, men selv hadde Erling sete på Støle lenger opp fra sjøen, kanskje en forlening han fikk som kongens lendmann. Her lot han trolig bygge steinkirken som ennå står. Senere, i sønnen Magnus' tidlige kongsår, ser det ut til at han skjenket bort Gjerde-komplekset til kirkelige institusjoner: Halsnøy kloster, som han etter alt dømme grunnla, og domkapitlet i Bergen.
De innbyrdes beslektede kongesagaene som forteller om Erlings liv frem til den eldre beretningen i Sverres saga overtar i 1177, vil vite at han stod i skyggen av den eldre halvbroren Ogmund så lenge begge levde. Det store vendepunktet i hans liv var den korsferden han foretok 1153–55 sammen med sin frende, orknøyjarlen Ragnvald Kolsson. Her viste han både klokskap og djervskap i strid, blant annet da han under bordingen av et stort muslimsk skip ved Sardinia fikk det hugget i halsen som gjorde at han senere bar hodet litt på skjeve og ble kalt Erling "skakki", det vil si Skakke. På korsferden lærte han ikke bare å kjenne Det hellige land, men også deler av Frankrike og Spania på sørturen og på hjemveien blant annet Konstantinopel og Roma.
Erling Skakke brenner ned huset til Ossur (Wilhelm Wetlesen)
I Erlings tilfelle manifesterer korstogenes betydning seg ved at det først er i etterkant av korstogsdeltakelsen, at han begynte å spille en viktig rolle i kretsen rundt kong Inge. Ved hjemkomsten ble han gift med datteren av en annen tidligere korsfarer, kong Sigurd Jorsalfare. Noe som igjen vitner om Erlings økte status. Etter Gregorius Dagssons fall ble han kongens soleklare favoritt. Med sin bakgrunn som korsfarer kom Erling i kontakt med andre europeiske stormenn og fikk et innblikk i de ideal og den hoffkulturen som blomstret rundt om i Europa. Samtidig kom han også i kontakt med religiøse strømninger, slik som for eksempel idégrunnlaget bak korstogene. Viktigst av dette var hans nære kontakt med konseptet om hellig krig. Alt dette tankegodset, både det religiøse og det verdslige, tok de nordiske korsfarerne med seg tilbake til Norge.
Kristin Sigurdsdatter var gjennom moren søskenbarn til danskekongen Valdemar 1. Hun hadde før ekteskapet med Erling sønnen Harald med fetteren Sigurd Munn. Erling lot stesønnen halshugge så han ikke skulle bli en konkurrent om kongemakten for hans egen sønn Magnus Erlingsson. I Magnus Erlingssons saga fortelles det at det var Nikolas Kuvung som fanget Harald, førte ham til Bergen «og lot Erling jarl få ham». Det sies videre at Erling hadde for skikk når hans uvenner kom til ham å si lite eller ingenting til dem. Men hadde han tenkt å spare deres liv, skjente han på dem det verste han kunne. «Erling sa ikke stort til Harald, og folk tok til å skjønne hva han ville gjøre. De bad kong Magnus at han skulle be jarlen om fred for Harald.» Magnus og Harald var jo halvbrødre. «Kongen så gjorde, men jarlen svarte: «Slikt rår vennene dine deg til, men du får ikke lenge råde i riket om du vil gå frem bare med mildhet.» Så lot Erling sin stesønn føre over til Nordnes, der han ble halshugd. I Sverres saga sier kong Sverre til kong Magnus: «Erling lot Harald min bror henge sør på Kvarven som en kråkeunge …» Ifølge Snorres saga om Magnus ble Harald halshugd på Nordnes, så trolig var det slik at den døde i etterkant ble hengt opp på Kvarven som advarsel for alle som seilte inn til Bergen. Hvorvidt Kristin visste at det var mannen som stod bak drapet på hennes eldste sønn er ikke kjent.
Kong Inge forliker Gregorius og Erling Skakke (Erik Werenskiold)
Erling Skakke hadde vært formynder for kong Inge Krokrygg, og ble en av lederne av lendmannspartiet etter kong Inges død i 1161. I kampen mellom Harald Gilles sønner stod han på kong Inge Krokryggs side. Som kong Inges rådgiver og lendmann satt Erling mye i Bergen. Til tross for sin betrodde stilling kom han likevel i bakgrunnen for Gregorius Dagsson fra Bratsberg ved Skien, som stod kong Inge aller nærmest. Gregorius arbeidet med Erlings støtte for å bygge opp et viksk-vestlandsk lendmannsparti til støtte for Inge i den dragkampen med brødrene og samkongene Sigurd og Øystein som endte med deres fall 1155–57.
Under den følgende striden med det motpartiet som reiste seg med Sigurd Munns sønn, Håkon Herdebrei, som kongsemne, gjorde det seg gjeldende en økende rivalisering mellom Gregorius og Erling. Sagaene setter dem virkningsfullt opp mot hverandre: Gregorius åpen og praktglad, rask i beslutningene og pågående til det dumdristige i strid; Erling lukket og klokt beregnende, en mann som så langt frem og skjønte seg på militær strategi. Det ulmet en motsetning mellom dem under striden mot Håkon Herdebreis flokk i Göta älv 1159, og da kong Inge samlet styrkene sine i Bergen neste sommer, sprakk det. Trette og slagsmål mellom vikværinger og vestlendinger endte med at Gregorius og Erling stod mot hverandre, og folk ble drept på begge sider. Kong Inge fikk dem med nød forlikt, men det var bare Gregorius som fulgte ham østover mot Håkon Herdebrei.
Etter at Gregorius og kong Inge var falt i januar-februar 1161, ble Håkon Herdebrei hyllet som enekonge på Øyrating i Trondheim. Men hans maktstilling ble kortvarig. Det Gregorius ikke helt hadde greid å fullføre, maktet Erling etter hans fall – å samle landets fremste stormenn om én kongetrone. I dette ble han godt hjulpet av sin hustru, kongsdatteren Kristin. Erling stevnet 1161 til seg kong Inges tidligere venner blant stormennene, resten av hirden hans og huskarene til Gregorius. De ble enig om å holde flokken samlet under Erlings ledelse og utpekte hans sønn med Kristin, den fem år gamle Magnus, som den best ættbårne til kongedømmet i Norge. Magnus Erlingsson ble så tatt til konge på et byting i Bergen. Det var i strid med den gamle rettsoppfatning at bare virkelige kongssønner hadde rett til tronen.
Erling og hans menn krysser elven (Erik Werenskiold)
Erling stod ikke sterkere enn at han fant det nødvendig å søke støtte mot Håkon Herdebrei i Danmark, der Kristins søskenbarn, kong Valdemar, for lengst var blitt enekonge og hadde ambisjoner om å gjenopprette det tidligere danske overherredømmet over Viken. Sagaene forteller at dette var vilkåret Valdemar satte for å støtte Erling i hans kamp for å legge Norge under sønnens kongedømme. Det ser ikke ut til at noen av dem overholdt avtalen, for i 1169 sendte Erling sin kone på besøk til Valdemar, de var kusine og fetter, for å minne ham om avtalen. I 1170 reiste Erling selv til Danmark, og da avtalte han at han skulle bli Valdemars jarl på Østlandet.
Erling vendte tilbake til Norge 1161 og kom året etter overraskende på sine fiender i slaget ved Sekken i Romsdalen. Håkon ble tatt til fange og døde mens han var om bord i Erlings skip. Erling og hans menn ble rimelig nok beskyldt for å ha stått bak hans død. Dernest søkte Erling Skakke å skaffe et rettsgrunnlag for sin sønns kongedømme ved å få erkebiskop Øystein til å krone og salve han. For å oppnå dette måtte han gå inn på en ny tronfølgelov, som la kongevalget i biskopens hånd og gjorde riket til et len av St. Olav, «landets evige konge». Forholdet til Danmark ble samtidig ordnet slik at Erling ble Valdemars jarl i Viken. Det reiste seg imidlertid opprørsflokker mot Erling, men uten resultat frem til Sverre i spissen for birkebeinerne opptok kampen mot ham.
Erling tok Magnus med seg til Trøndelag etter seieren og fikk ham kongehyllet på Øyrating. Men han kunne verken nå eller senere stole på trønderne, som hadde støttet kongene Sigurd og Øystein i det spente forholdet til broren kong Inge og senere villig gav hjelp til etterkommere av de to. Det var på Vestlandet og i de sentrale delene av Viken Erling kunne regne med oppslutning om sønnens kongedømme, mens nye motkonger etter Håkon Herdebrei hadde lett for å skaffe seg tilhengere ikke bare i Trøndelag, men også på Opplandene og lengst sørøst i landet, på Marker og i Elve-området. Det bidrog til gjentatte reisninger mot Magnus' kongedømme at Erling var en hard og hensynsløs mann. Han vek ikke tilbake for å drepe overvunne stormenn og drev andre fra landet i stedet for å forlike seg med dem. Følgelig kom de lett tilbake i nye opprørsflokker.
Men sagaene gir også Erling attest for å være en klok, dyktig og erfaren riksstyrer for sin unge sønn. Det viste seg særlig i det samarbeidet med kirken han tok initiativ til for å styrke sønnens rettsstilling som konge og som ble avgjørende for den institusjonelle utviklingen av det norske høymiddelalderkongedømmet. Mot angivelig å akseptere at erkebiskop Øystein Erlendsson krevde inn kirkelige bøter i sitt bispedømme etter full sølvkurs på mynten – det dobbelte av den gangbare myntens verdi, fikk Erling erkebiskopen til å salve og krone sønnen til konge i Bergen 1163 eller 1164, den første kongevigselen av dette slaget i Norden.
Erkebiskop Øystein er med god grunn utpekt som hovedmannen bak den nyskapende ideologiske og rettslige utformingen som det norske kongedømmet nå fikk, og som for ham må ha vært vel så avgjørende som økte bøteinntekter. I viktige statsrettslige dokumenter ble kongedømmet fremstilt som et guddommelig embete der kirken gjennom kroningen innsatte kongen på Guds vegne.
Skakkes sønn Magnus V Erlingsson krones i 1164 (Heimskringla)
Det er likevel ingen grunn til å regne Erling Skakke for passiv i forhold til erkebiskopen. Han hadde sett og erfart nok til å innse de fordelene den rettslige og ideologiske omformingen av kongedømmet innebar, og så åpenbart kirkelig støtte som så viktig at han var villig til å innrømme kirkelederne både rettslige nyvinninger og økt politisk innflytelse. For ham var det avgjørende at kongekroningen var egnet til å bøte på den store mangelen ved sønnens rettsgrunnlag: at han ikke var kongssønn, slik den sedvanemessige norske tronfølgeordningen krevde. Den nye tronfølgeloven fra 1163/64 forutsatte dessuten uttrykkelig at Magnus var den lovlige, kronte konge. Dens prinsipp om enekongedømme var et rettslig vern mot tronrivaler, og bann og fredløshet truet den som lot seg ta til konge mot lovens regler.
Erlings samarbeid med erkebiskop Øystein kulminerte med det kirkelige privilegiebrevet kong Magnus utstedte, trolig en tid etter kroningen. Her overgav han symbolsk sitt rike til Gud og St. Olav og lovte å styre det som helgenkongens lenstaker og i hans rettferdige ånd; som tegn på dette ofret han sin krone på alteret i Kristkirken i Trondheim.
Erling trengte all støtte alliansen med kirken kunne gi. Gjennom størsteparten av 1160- og 1170-årene hadde han hendene fulle med å forsvare sønnens kongedømme mot både indre og ytre fiender. I 1160-årene vevde hjemlige reisninger seg sammen med et farlig motsetningsforhold til Danmark. Reisningene ble slått ned, men i forholdet til Danmark måtte Erling gi etter. Han søkte i det lengste å unngå å oppfylle avtalen med kong Valdemar om dansk overherredømme over Viken. Det førte til at Valdemar søkte kontakt med Erlings motstandere i Trøndelag og drog med stor hær og flåte mot Viken 1165, der han lot seg kongehylle på Borgarting, men ellers oppnådde lite. Erling søkte på sin side samarbeid med den danske tronkreveren Buris Henriksson mot Valdemar, og foretok 1167 et tokt mot Danmark. Valdemar svarte med et nytt hærtog mot Norge 1168, uten at det kom til avgjørende kamphandlinger.
Erling fant det nå rådelig å søke forlik. Hustruen Kristin drog til Danmark, der hun ble vel mottatt av sin frende kong Valdemar og tydeligvis forberedte den fredsslutningen som kom i stand 1170, etter mellomkomst av erkebiskopen av Uppsala og den utvalgte biskopen av Oslo. Erling anerkjente nå danskekongen som overherre over Viken, mot å få overlatt det direkte styret der som jarl med militær tjenesteplikt. Ifølge den danske historieskriveren Saxo skal han også ha lovet å fostre Valdemars sønn av samme navn og gjøre ham til norsk jarl eller hertug (dux) og dertil riksarving dersom kong Magnus døde uten ektefødte barn. Etter dette ser det ut til at Erling i praksis styrte Viken uten dansk inngripen.
Heimskringla beskriver Erling som en høy og kraftig bygd mann med et langt og skarpt ansikt. Han var opprinnelig lys i håret, men ble på sine eldre dager svært grå. Hans fremtreden var rolig og verdig, til tross for det hellende hodet, og klesdrakten konservativ. Selv om Erling drog politiske fordeler av sitt ekteskap med Kristin kongsdatter, må det personlige forholdet mellom dem ha vært problematisk. Mangel på presis kronologi gjør det umulig å trenge til bunns i det. Men sagaene mener å vite at Kristin, kanskje mens Erling var fraværende på korsferden, fikk en sønn med sitt søskenbarn kong Sigurd Munn, noe som i så fall var alvorlig blodskam etter kirkens lære, og at Erling senere brutalt lot gutten henrette. Det endte med at Kristin forlot ham, uten at vi vet når. Hun skal ha reist fra landet sammen med en Grim Rusle; de oppholdt seg en tid i Kontantinopel og fikk noen barn sammen, forteller Heimskringla. Selv søkte Erling seng med andre enn hustruen. Med tre forskjellige kvinner, iallfall en av dem en fastere frille, Åsa den lyse, hadde han fire sønner.
Den biskoppelige opptreden på Erlings vegne i fredsforhandlingene i Danmark 1170 viser at han fortsatt kunne regne med kirkelig støtte i sitt forsvar for sønnens kongedømme, men det kan etter hvert ha oppstått friksjon i forholdet mellom ham og den norske kirken, blant annet fordi han krevde rett til å samtykke før kirken foretok bispevalg. Sverres saga forteller også at Øystein hadde et bedre forhold til kong Magnus enn til hans maktglade far. Det er likevel ikke noe som tyder på at det grunnleggende samarbeidet mellom kongedømme og kirke ble brutt så lenge Erling levde. Under kampene mot den birkebeinerflokken som reiste seg i de indre østlandsområdene 1174, stod kirkens ledere fortsatt på Erlings og Magnus' side. Da Sverre Sigurdsson kom til Norge, var det hans inntrykk at kongen og jarlen hadde stor støtte av de fremste menn i landet og av folket ellers, selv om jarlen på grunn av sin harde fremferd også hadde fiender, særlig i Trøndelag.
Erling var nå begynt å dra på årene, og satt i Bergen da kong Magnus på egen hånd beseiret birkebeinerne på Re ved Tønsberg 1177. Da restene av birkebeinerflokken fant seg et nytt kongsemne i Sverre Sigurdsson i Värmland samme år, lå Erling likevel ikke på latsiden. Han tok forbitret opp kampen mot «djevelspresten» Sverre som ville sette seg i sønnens sted, men alderen og en langvarig maktstilling hadde tydeligvis gjort ham mindre varsom og mer envis enn før. Drikkfeldighet kan også ha forsterket dette.
Kalvskinnet (wikipedia.no)
Da Erling og Magnus lå i Trondheim med stor hær og flåte sommeren 1179, oppsatt på et endelig oppgjør med Sverre, var Erling trygg på at birkebeinerne ikke ville våge å gå på dem i byen. Utover kvelden og natten 18. juni ble det drukket nokså tett, og tross advarsler slurvet Erling med beredskap og vakthold. Da Sverre og birkebeinerne angrep overraskende neste morgen, valgte han å kjempe med redusert styrke i stedet for å legge ut fra byen med skipene. Det ble hans bane. På åkeren Kalvskinnet utenfor byen ble «gamlingen», som svingte sverdet med åpen platebrynje, rammet av et dødelig spydstikk i livet. Kong Magnus og hæren ble tvunget på flukt, mens den døde jarlen lå igjen på slagmarken.
Kong Sverre lot ham gravlegge på sørsiden av Kristkirken, men gjennom den senere utvidelsen av kirken kom graven til å ligge innenfor veggene. Erling Skakkes store dyktighet som partifører og kriger er ubestridelig, men det kongedømme han grunnla, måtte vike for Sverres.
Kilder: wikipedia.no, uib.no, snl.no og nbl.no.
(Geir Winnæss – Januar 2014)
Fyrstelig forfader 1. kvartal 2014 - Kong Harald Godwinson av England »
Oldemor Anna Sofias 25x tippoldefar Harald Godwinson av England (mmmmmmmmmmmfffffmffmmmmmfmf) var sønn av jarl Godwine av Wessex og Gyda Thorkilsdatter, og ble konge av England i januar til oktober 1066. Harald var født i 1022 og hadde ved farens død i 1053 blitt jarl av Wessex. Det tidligere monarkiet dekket en tredjedel av England, og som jarl av Wessex var han Englands mektigste mann etter kong Edvard Bekjenneren. Kong Harald Godwinson var barnebarn til den legendariske svenske vikingen Styrbjørn Sterke og tippoldebarn til danskekongen Harald Blåtann, kongen som hadde innført kristendommen som statsreligion i Danmark.
Han ble valgt til konge etter Edvard i januar 1066. Tronfølgen ble imidlertid utfordret av to menn, Anna Sofias forfader, kong Harald Hardråde av Norge og Anna Sofias slektning, hertug Guillaume av Normandie. Guillaume var kjent som Wilhelm Bastard og senere som Wilhelm Erobreren. Hardråde krevde England som arv etter Hardeknut, mens Wilhelm som gjennom en inngiftet grandtante var beslektet med kong Edvard Bekjenneren, blant annet hevdet at kongen hadde lovet ham tronen.
Ulikt flere andre angelsaksiske kongedømmer, er ikke Wessex bevart som et administrativt område i dagens England. Etter at Harald døde ved Hastings var ikke jarletittelen i bruk før i 1999. Da ble prins Edward utnevnt til jarl av Wessex i forbindelse med at han giftet seg med Sophie Rhys-Jones.
Harald fortsette farens rolle som samlingspunkt for motstandskampen mot økende normannisk innflytelse i England. Han gikk også i strid mot Gruffydd ap Llywelyn, som hadde erobret hele Wales. Han seiret over Gruffydd, som deretter ble drept av sine egne menn i 1063. Noe senere giftet Harald seg med enken hans, Edith, som var datter av jarlen av Mercia. De fikk to sønner, Harald og Ulf. Harald fikk også flere barn med sin elskerinne, Anna Sofias formoder Ealdgyth (Edith) Svanehals.
Kong Harold IIs kroning fra Bayeux-teppet (wikipedia.en)
I 1065 gav Harald sin støtte til opprørere fra Northumbria mot sin bror Toste, som på grunn av dette allierte seg med Harald Hardråde. Da Edvard bekjenneren døde den 5. januar 1066, hevdet Harald at han var blitt lovet tronen på dødsleiet. Han fikk witenagemotet, rådet fra kongen til å godkjenne ham, og ble kronet allerede neste dag. Hardråde, Toste og de norske styrkene gikk i land i Yorkshire, og Hardråde nedkjempet de to brødrene, jarl Edwin av Wessex og jarl Morcar av Northumbria i Slaget ved Fulford den 20. september 1066. Nordmennene ble imidlertid slått av kong Harald Godwinson fem dager senere i Slaget ved Stamford Bridge 25. september 1066. Anna Sofias forfedre Harald Hardråde og Toste Godwinson ble drept sammen med Anna Sofias slektning, høvding Øystein Orre. Slaget ved Stamford Bridge er nærmere beskrevet i Historie 3. kvartal 2012.
Men en ny fare truet i sør. Den 28. september landet hertug Wilhelm av Normandie sør i England, ved Pevensey. Etter å ha seiret over den norske invasjonen måtte Harald avverge den normanniske. Han tvang hæren sin til å marsjere til Sussex, der Wilhelm og en hær på rundt sju hundre var gått i land. Hertug Wilhelm mente han hadde blitt lovet tronen av både Edvard Bekjenneren og Harald Godwinson. Sistnevnte skal ha sverget at den engelske kronen skulle gå til Wilhelm da skipet hans grunnstøtte i Normandie i 1064 eller 1065. De to hærene møttes ved Hastings den 14. oktober 1066. Etter en hard kamp ble kong Harald drept. Tradisjonen og Bayeuxteppet sier han fikk en pil i øyet. Det var en vanlig straff for de som begikk mened. Ansiktet hans var så skadet at Edit Svanehals måtte identifisere kroppen hans. Normannerne hadde seiret, og Englands siste anglosaksiske konge hadde falt.
Portrett på sølvmynt fra 1066
National Portrait Callery
En normannisk kilde hevder at Harald ble gravlagt med utsyn over sakserkysten, men det er mer sannsynlig at han ble stedt til hvile i kirken sin i Waltham i Essex. Anna Sofias formoder, Haralds datter Gytha av Wessex er stammor til flere østeuropeiske dynastier. På grunn av dette blir Harald regnet som martyr av den russiske ortodokse kirken med minnedag den 14. oktober.
Den drepte kongen ble også heltedyrket i hjemlandet. En legende fra 1100-tallet sier at han ikke ble drept, men bodde i Winchester i to år til han var blitt frisk fra skadene sine, og at han deretter vandret rundt i Tyskland som en pilegrim ved navn Kristian. Da han ble gammel kom han tilbake til England, og ble eneboer i en hule ved Dover. På dødsleiet forklarte han at navnet hans ikke var Kristian, men Harald Godwinson. På 1800-tallet blomstret interessen for dens saksiske kongen opp igjen. Han ble emnet for et skuespill, Harold, av Alfred Tennyson, og romanen Last of the Saxon Kings av Edward Bulwer-Lytton. I The tree of justice skriver Rudyard Kipling om en gammel mann som kommer til Henry I og viser seg å være Harald Godwinson. Og i sitt historieverk History of the Norman Conquest of England gjorde E. A. Freeman kongen til den store engelske helten.
|
Slektsledd |
Forfader/-moder |
Ektefelle |
|
25x tippoldefar |
Kong Harold Godwinsson av England Les mer |
Fru Edith Svanehals Les mer |
|
24x tippoldemor |
Prinsesse Gytha av Wessex (av England) Les mer |
Kong Inge Stenkilsson d.ä. av Sverige Les mer |
|
23x tippoldefar |
Prinsesse Kristina Ingesdotter av Sverige Les mer |
Storfyrste Mstislav I Vladimirovitj den store av Kiev Les mer |
|
22x tippoldemor |
Prinsesse Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev Les mer |
Kong Sigurd I Magnusson Jorsalfare av Norge Les mer |
|
21x tippoldemor |
Prinsesse Kristin Sigurdsdatter av Norge Les mer |
Jarl Erling Ormsson Skakke Les mer |
|
20x tippoldemor |
Ragnhild Erlingsdatter Les mer |
Lendmann Jon Torbergsson (fra Randaberg) Les mer |
|
19x tippoldemor |
Ragnhild Jonsdatter Les mer |
Hertug Skule Bårdsson på Rein Les mer |
|
18x tippoldemor |
Margrete Skulesdatter Les mer |
Kong Håkon IV Håkonsson av Norge Les mer |
|
17x tippoldefar |
Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge Les mer |
Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark Les mer |
|
16x tippoldefar |
Kong Håkon V Magnusson Hålegg av Norge Les mer |
Frille Gro Sigurdsdatter |
|
15x tippoldemor |
Kongsdatter Agnes Håkonsdatter av Norge Les mer |
Lendmann og sysselmann Havtore Jonsson til Sudreim og Borregård Les mer |
|
14x tippoldefar |
Opprørsleder og riksråd Jon Hafthoresson til Borregård Les mer |
Fru Birgitta Knutsdotter (lejon) (Torgils Knutssons ätt) |
|
13x tippoldefar |
Herredshøvding, høvedsmann, riksråd og ridder Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) Les mer |
Fru Margareta (Märtha) Pedersdotter (Bonde) |
|
12x tippoldefar |
Feltkommandant, riksråd og ridder Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer |
Fru Gjertrud Agmundsdatter (Bolt) |
|
11x tippoldefar |
Herredshøvding og ridder Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) Les mer |
Fru Birgitta Jönsdotter (Lejonansikte) |
|
10x tippoldefar |
Ridder Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer |
Ingeborg Laurensdotter (Tott) Les mer |
|
9x tippoldemor |
Britta Jönsdotter (Roos af Ervalla) Les mer |
Høvedsmann, ridder og riksråd Måns Bryntesson Lilliehöök till Upplo (av Fårdala) Les mer |
|
8x tippoldemor |
Fru Ebba Månsdotter (Lilliehöök af Kolbäck) Les mer |
Greve Sten Eriksson Leijonhufvud Les mer/Les mer |
|
7x tippoldemor |
Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud Les mer |
Greve, riksråd, riksmarsk, riksdrots, president i hovretten Magnus Pedersson Brahe Les mer |
|
6x tippoldemor |
Grevinne, entreprenør og brukseier Ebba Magnusdotter Brahe Les mer |
Greve, feltmarskalk og generalguvernør i Livland Jacob Pontesson De la Gardie Les mer |
|
5x tippoldemor |
Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdatter De la Gardie Les mer |
Svensk riksråd, general, landshøvding, rikstøymester, diplomat, ambassadør og fredslegat, svensk friherre (baron) og fransk greve Peder Larsson Sparre Les mer/Les mer |
|
4x tippoldemor |
Fransk grevinne og svensk friherrinne (baronesse) Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre Les mer |
Oberst, herredshøvding og landshøvding Carl Conradsson Falkenberg av Trystorp Les mer/Les mer |
|
3x tippoldemor |
Fru Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp Les mer |
Oberst ridder Gustaf Gustafsson Gadde till Körtingsberg Les mer |
|
Tipptippoldemor |
Fru Ebba Christina Gadde Les mer |
Friherre (baron) Johan Gustaf Uggla Les mer |
|
Tippoldemor |
Friherrinne (baronesse)Maria Beata Uggla Les mer |
Friherre (baron) Johan Wilhelm von Rajalin Les mer |
|
Oldemor |
Friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin Les mer |
Major i flåten Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna Les mer |
|
Mormor |
Fru Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna Les mer |
Bruksinspektør og arrendator Emanuel Christian Koch |
|
Mor |
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch |
Feltjeger Nils August Carlsson |
|
|
Fru Anna Sofia Gramén (oldemor) |
|
Kilde: snl.no, wikipedia.no og wikipedia.en.
(Geir Winnæss – Januar 2014)
Sofias forfedre - tidligere års presentasjoner »
Lenke til Forfedre 2012. Les mer
Lenke til Forfedre 2013. Les mer
(Geir Winnæss - Januar 2014)
|
