|
Anna Sofia Gramén aka Sofie A. Hansen »
 Dette er historien om vår oldemor, Sofia A. Hansen, vår morfars mor (vår mfm) som innvandret til Kristiania fra Värmland 10. august 1884. Hennes døpenavn var Anna Sofia Gramén. Den unge svenske jenta fikk arbeid som koldjomfru på Grand Hotel, og i Kristiania møtte og giftet hun seg med turneren, restaurantøren og avholdsmannen Karl Gunerius Hansen, "Mjælkehansen" (vår mff).
Det viser seg at flere av hennes forfedre har hatt stor innflytelse på nordisk og europeisk historie. De utgjør tjenere og arbeidere, militære og geistlige, bønder og borgere, aristokrater og fyrster, fattige og rike, helter og syndebukker, og katastrofene har alltid vært tilbakevendende. Noen har død av sykdom, andre i strid, flere har blitt henrettet, og mange har selv drept og myrdet. De fleste har germansk avstamning, men det finnes også de med slavisk og latinsk. Anene fører oss til blant annet til den industrielle revolusjon, Køge bukt 4. oktober 1710, Sturemordene 24. mai 1567, reformasjonen, Stockholms blodbad 7.-10. november 1520, Det Hellige Land, Det østromerske riket, Gardarike, vikingtidens endelikt ved Stamford bridge 25. september 1066 og slaget ved Tours 10. oktober 732 hvor muslimsk ekspansjon ble stoppet og grunnlaget for et kristent Europa lagt.
Anna Sofia ble født i Säffle i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren og regimentsskomakeren Nils August Carlsson (vår mfmf) og Josephina Fredrika Kock (vår mfmm) sine åtte barn. Faren Nils var sønn av bondedatteren og tjenestejenta Kajsa Nilsdotter (vår mfmfm) og ett av fire uekte barn som barnefaren, adelsmannen og løytnanten Carl Gustav Löwenhjelm (vår mfmff), godseieren på Ström säteri betalte for og fostret opp. Moren Josephina var datter av bruksinspektøren på Säffle gård Emanuel Christian Kock (vår mfmmf) og adelskvinnen Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna (vår mfmmm). Emanuel var igjen sønn av bruksregnskapsfører Nils-Christian Kock (vår mfmmff) og brukseierdatteren Margareta Elisabeth Poignant (vår mfmmfm). Eleonora var datter av adelsmannen, marineoffiseren og godseieren på Säffle herregård Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (vår mfmmmf), født Gramén og friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin (vår mfmmmm).
Den assimilerte nordmannen Sofie A. og vår oldefar Karl Gunerius fikk seks barn; Gunnar, født 1897 og som døde kun 14 år gammel, Solveig Opsahl, født 12. juni 1900, Hjørdis Johannesen, født 9. august 1902, vår morfar Asbjørn Oscar Rüno Hansen, født 17. november 1904, Aslaug "Mossa" Ranfeldt, født 6. januar 1907 og Sigurd Gramén, født 26. januar 1910. Da Karls mor Josephine, "Hansa i Vika" døde, overtok Karl og Sofie vertshuset "Den grønne Jæger" i Sjøgaden 14 som lå i Pipervika, der rådhusplassen ligger i dag. Anna Sofia døde 23. august 1950, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund.
(Geir Winnæss - Desember 2011)
Formoder 4. kvartal 2012 - Helgenen, klostergründeren, forfatteren og teologen Hellige Birgitta »
Anna Sofias 12x tippoldemor (vår mfmfffmfmmmmmmffmm) Birgitta Birgersdotter "Heliga Birgitta" ble født i 1303 på Finsta gård, vest for Norrtälje i Uppland, og døde 23. juli 1373 i Roma.
Hun var datter av ridder og lagmann i Uppland Birger Persson og Ingeborg Bengtsdotter av Folkungeætten, datteren til lagmann Östergötland Bengt Magnusson og Sigrid den fagre. På denne tiden var kvinner og menn i Upplandstraktene like for loven. Hennes mor døde da hun var i tiårsalderen, og hun ble gift mot sin vilje i 1316 kun tretten år gammel, med Ulf Gudmarsson. Den 180 cm høye attenårige Ulf var ridder og lagmann, men det var Birgitta som lærte ham å lese og skrive. De fikk åtte barn, og bodde i Ulvåsa ved innsjøen Boren i Östergötland. Etter sin manns død i Alvastra kloster i 12. februar 1344 levde Birgitta i streng askese. Ulfs grav ble gjenfunnet i klosteret i 1828. Hans gravstein er bevart i Alvastra, men i 2003 ble hans levninger uventet funnet igjen i Stockholms historiske museum.
(Hellige Birgitta. Tresnitt fra Santa Birgittas Åpenbaringer. Trykket i Lübeck av Hans van Getelen i 1496. Konglige bibliotek. Köbenhavn).
Birgitta levde 28 år som husfrue på Ulvåsa gård som ligger noen mil øst for nåværende Motala. Men hun fulgte også sin mann på reiser. I løpet av 18 år fødte Birgitta fire sønner og fire døtre. Hun har selv beskrevet oppdragelsen av barna. De ble aldri slått og fikk i blant godsaker som belønning. Barna hadde en egen informator, Nikolaus Hermanni, en student som senere ble biskop i Linköping. Han skrev lovsangen til Hellige Birgitta, ”Rosa rorans” som er det første musikkstykket i Sverige med kjent komponist. I 1384 viet han de første 46 nonnene på Vadstena kloster.
Det har vært hevdet at ekteparet dro på pilegrimsferd til Trondheim i 1340, men det er ikke dokumentert. Imidlertid vet man sikkert at de besøkt St. Jakobs grav i Santiago de Compostela. Etter hjemkomsten flyttet begge inn i Alvastra kloster, og som enke satt Birgitta i klosteret og skrev ned reglene for en ny orden, med aktiv hjelp av Kristus gjennom åpenbaringer. Hun skrev også til paven i Avignon og bad ham vende tilbake til Roma.
Det blir hevdet at hun allerede som barn hadde syner, som at hun så jomfru Maria som satte en krone på hennes hode. En annen gang at hun så hvordan Kristus ble pint og døde på korset. Under et besøk på Vadstena slott fikk hun diktert reglene for en orden av Kristus. Hennes første store åpenbaring kom etter at hun ble enke, et kall fra Gud om å bli hans brud og talerør; deretter en åpenbaring om å danne en ny klosterorden. I et av sine syn bevitnet hun Jesu fødsel, og beskrev den med omtale av både morkake, navlestreng og etterbyrd – for øvrig den første skildring av en fødsel i vestlig litteratur. I en annen åpenbaring så hun Jesus gjenoppstå og gå til sin mor først av alle, for å gi henne rollen som sin stedfortreder. Birgitta arbeidet for å styrke Marias status som modell for det kristne mennesket, og skrev: «Denne orden vil jeg innstifte til min høyt elskede mors ære og først og fremst for kvinner». Hun oppfordret den svenske kongen til daglig å vaske føttene på 13 fattige, og bespise dem hver fredag. (Vel 500 år senere skulle August Strindberg komme til å mislike Birgittas vektlegging av kvinnelige verdier i den grad at han omtalte henne som «Satans kjerring» og «härsklysten emancipissa».)
Kong Magnus Eriksson fylte 18 år i 1335 og ble dermed myndig og gift. Bruden, Blanka av Namur, var blitt oppdradd av Birgitta etter sin ankomst til Sverige. Hele fem av Blankas brødre var på korstog i Preussen hos den tyske orden – den ene døde der, den andre på Kypros. Gjennom Birgitta befalte Gud nå Magnus at også han skulle «sende sine tjenere og leiesoldater mot de vantro folkeslag». Imidlertid skulle ingen tvinges til tro. Magnus skulle derfor ha to bannere med på ferden. På det ene skulle Kristi lidelse være påmalt, og dette skulle han bruke først. Men hvis hedningene ikke tok imot ham med fred, skulle han finne frem det andre banneret, påmalt Guds rettferdighets sverd, og gå til kamp mot dem. En av korstogsdeltakerne, grev Henrik av Holstein, spurte Birgitta til råds om reiserute. Hun sa han kunne dra gjennom Finland om han var ubevæpnet. Grev Henrik var rystet, for han stolte ikke på finnene: «Jeg drar dit, men bevæpnet i Guds navn.» Magnus dro av sted med en langt større styrke enn Birgitta anså som nødvendig; hun mente at David kunne overvinne Golliat også på korstog. I Russland måtte Magnus heise sverdfanen. Ortodokse munker og prester fikk skjegget barbert av og ble gjendøpt, noen også sendt til svenske klostre for omskolering. 6. august 1348 falt Nöteborg etter seks uker, og jomfru Maria fortalte Birgitta at «bak kom djevelens håndlangere(...)deres grådighet etter jord og eiendom var større enn etter å komme sjelene til hjelp». Særlig tyskerne lot russerne kjøpe seg fri uten å presse dem til å omvende seg til katolisismen. I 1350 forsøkte Magnus seg med enda et korstog, men en storm på elven Narva splittet flåten, og mange skip sank. Det lyktes aldri å erobre Russland eller Novgorod; i stedet dannet det seg en oppfatning av ortodokse kristne som «vantro», som i likhet med hedninger skulle omvendes. 1300-tallets korstog skapte splittelsen mellom øst og vest.
(Heliga Birgitta. Utskjæring)
Birgitta hadde i alt over 700 visjoner som hun skrev ned i fire store bind på 1.400 sider, kalt Revelationes celestes – himmelske åpenbaringer. I en av sine visjoner uttalte hun at pavens verdslige makt burde være liten av omfang, hun oppga en størrelse omtrent som dagens Vatikan. Det ble referert til hennes visjoner både i 1870, da kirkestaten Roma ble overtatt av Garibaldi, og i 1929, da Lateranpakten ble undertegnet og Vatikanet dermed godkjent som en uavhengig stat med paven som statsoverhode. I en annen profeti forsikret Birgitta at Jerusalem ville bli befridd av en keiser ved navn Fredrik og tallet tre, og en konge ved navn Kristoffer, og siden Christian I også hadde det navnet, tok han denne profetien til støtte for sin plan om et storstilt korstog som skulle gått av stabelen 24. april 1472, men aldri ble noe av.
Hun dro til Roma i 1349 med datteren Katarina og en gruppe pilegrimer for å få klosterreglene godkjent, for å oppleve Roma i det hellige året 1350, og for å få paven til å vende tilbake til Roma fra Avignon. Den gang var det ikke mer enn 30.000 innbyggere i Roma, som var herjet av pest og jordskjelv. Følget bodde under kummerlige forhold rundt om i byen, til de fikk leie seg inn i huset på Piazza Farnese, der Birgittas rom ennå står urørt, og der hennes ene hofteben oppbevares i et skrin. Det andre er i Vadstena.
I 1370 ga pave Urban V henne rett til å grunnlegge et kvinne- og et mannskloster i Vadstena. 23. mai 1371 fikk hun gjennom en direkte åpenbaring fra Kristus beskjed om å dra på pilegrimsreise til Jerusalem. I Palestina opplevde hun sine viktigste visjoner: Fødsels- og korsfestelsesvisjonen. Etter en dramatisk reise vendte hun tilbake for å dø i Roma i 1373 og ble gravlagt i Vadstena 1373. Hun ble kanonisert 1391 av pave Bonifatius IX. Også hennes datter Katarina som ble abbedisse i Vadstena kloster, ble etter sin død betraktet som en helgen.
Bildet viser den hellige Birgittes kiste som ble benyttet da hennes levninger ble fraktet fra Roma til Vadstena (foto Bjørg Elin Holter)
I 1999 ble hellige Birgitta sammen med Katarina av Siena og Edith Stein opphøyd til skytshelgen for Europa. Les mer
Kilder: wikipedia.no, wikipedia.se og historiska-personer.nu.
(Geir Winnæss – Oktober 2012)
Frankerriket og Anna Sofia sin 32x tippoldefar den tysk-romerske keiseren Karl den store »
Frankerriket (latin Regnum Francorum) referer til det riket i tidlig middel referer til det riket i tidlig middelalder som frankerne la under seg. Frankerne var en germansk stamme i dagens Tysklands som gikk inn i Gallia i dagens Frankrike, som har fått navn etter frankerne, og som deres kongefamilie, merovingerne, la hurtig under seg. Det nye landet ble kalt for Neustria (i betydningen «nytt (vestlig) land») mens det gamle landet ble kalt for Austrasia («østlig land»).
Merovingertiden under 400- til 700-tallet
Allerede under 200-tallet hadde frankere vært til stort besvær for romerne ved grensen mot provinsen Gallia. I løpet av 200-, 300,- og 400-tallet strømmet frankere og andre germanske stammer over den gallisk-romerske grensen, men frankerne kom til å dominere i nordvest. Frankerne selv var splittet i mange ætter og det var stundom innbyrdeskrig blant disse. En av disse ættene kom til å fremstå som seierherrer, den merovingske ætten. Merovingerne under sin høvding Chlodowech eller Klodvig samlet frankerne under ett rike ved slutten av 400-tallet. Når frankerne sto samlet kunne de rette sin aggresjon mot ytre fiender, som den romerske stattholderen Syagrius. Til slutt ble Syagrius beseiret, og frankerne var da herskere av det nordlige Gallia. Klodvig vendte seg deretter mot de andre germanske nabostammene, som han erobret en etter en i løpet av de første tiårene av 500-tallet. Ved sin død delte han riket mellom sine sønner.
Karolingertiden under 700- og 800-tallet
Pipin den yngre gjorde paven avhengig av Frankerriket gjennom å gi militær hjelp mot truende fiender. Frankerriket nådde sin største utbredelse og makt under Pipins sønn og Anna Sofias 32x tippoldefar Karl den store som ble konge i år 768. Riket omfattet både dagens Frankrike og dagens Tyskland, foruten Nederlandene og deler av Italia. Gjennom ofte hensynsløse erobringskriger ble Frankerriket utvidet til å omfatte større deler av det sentrale og vestlige Europa. Gjennom allianser med paven gikk erobringen hånd i hånd med den kristne misjonen. Både Frankrike og Tyskland kan anse sine nasjonalstater som arvtakere etter Karl den store og Frankerriket.
Frankerrikets ekspansjon under Karl den store (768-814)
Karl den store utviklet administrasjonen, og delte landet inn i grevskap i et føydalt system. For å kontrollere grevene og andre ble en form for fogder (Missi Dominici) sendt rundt for å rapportere om hvordan landet ble skjøttet. Å holde et stort rike sammen krevde både en god ordning, og at den keiserlige makten ble stilt ut gjennom praktfulle byggverk. Denne tiden har således også blitt kalt for den karolingiske renessansen.
Frankerriket ble med Karl den store i år 800 et keiserdømme. Allerede år 843 ble på germansk vis delt mellom Karl den stores barnebarn i tre deler. Ikke en gang disse delene klarte man å holde sammen, de ble delt i mindre grevskap og hertugdømmer. Det vestfrankiske riket ble med tiden Frankrike og det østfrankiske riket utviklet seg til det tysk-romerske riket under Otto den store som med den katolske kirkens hjelp lykkes å samle mange av de selvstendige hertugdømmene til ett rike i løpet av 900-tallet. Den tredje delen, Lotharingia ble snart delt mellom de to frankiske rikene. Les mer
Kilde: wikipedia.no
(Geir Winnæss - Oktober 2012) |
