|
De la Gardieska felttoget og militær forfader 4. kvartal 2012 feltmarskalk Jakob De la Gardie »
De la Gardieska felttoget var et svenskt felttog (1609-10) ledet av Anna Sofias 6x tippoldefar feltmarskalk Jakob De la Gardie for å støtte Sveriges kandidat til den russiske tronen.
Polske hussarer angriper i slaget ved Klusjin (Maleri av Szymon Boguszowics)
Etter den russiske tsar Fjodor Is død i 1598 ble det innledet det som i Russland blir kalt Den store urotiden (1598-1613). Ettersom Fjodor ikke hadde arvinger stod den russiske tronen ledig. Det var mange som var interessert i denne, deriblant Vasilij Sjujskij som ble støttet av kong Karl IX i Sverige. Da Karl ikke ville ha en tsar støttet av Polen, sluttet han den 28. februar 1609 en avtale med Sjujskij i Viborg. En svensk armé på 5.000 mann ledet av den unge De la Gardie skulle gå inn i Russland og sette Sjujskij på tronen. Sverige skulle til gjengjeld få Kexholms len for evig tid. Og den svenske hæren skulle få 32.000 rubler i måneden i underhold.
Den første marsjen gikk mot Novgorod, der Sjujskijs nevø, Michael Sjujski ventet med 1.000 til 1.500 mann som sluttet seg til den svenske hæren. De la Gardie hadde forventet seg flere. Den 2. mai brøt armeen opp, og marsjerte mot Moskva, som på samme tidspunkt var under beleiring av enheter som var lojale mot Dimitri, Fjodor II sin yngre bror. Armeens fortropp, ledet av Evert Horn inntok Staraja Russa. Den 12. mai ankom De la Gardie med hovedarmeen. Evert Horn forfulgte og beseiret de flyktende russerne ved Kamenka 15. mai. Den 17. mai inntok Horn Torzhok etter en klar svensk seier.
Deretter marsjerte den svenske armeen mot Tver. Den 13. mai endte det første slaget ved Tver uavgjort. Det andre slaget ved Tver endte med svensk seier. De la Gardie lykkes med det som mange etter ham har myslykkes, å innta Moskva. Det skjedde 12. mars 1610, og møttes med jubel fra Moskvas innbyggere.
I juni 1610 forlot De la Gardie og Sjujski Moskva for å heve Stanisław Żółkiewski beleiring av Smolensk. Den operative fasen av felttoget sluttet med at De la Gardie armé ble utslettet av Żółkiewski i slaget ved Klusjino den 25. juni 1610. Freden ble avtalt i det som benevnes De la Gardies dagtingan.
Polakkene kunne nå innsette Sigismund sin sønn Vladislav Vasa som tsar. Da Russland senere motsatte seg å overlate Kexholm til Sverige startet den Ingermanlanske krigen som pågikk mellom 1610 og 1617. Les mer
Kilde: wikipedia.se
(Geir Winnæss - Oktober 2012)
Frankerriket og fyrstelig forfader 4. kvartal 2012 den tysk-romerske keiseren Karl den store »
Frankerriket (latin Regnum Francorum) referer til det riket i tidlig middel referer til det riket i tidlig middelalder som frankerne la under seg. Frankerne var en germansk stamme i dagens Tysklands som gikk inn i Gallia i dagens Frankrike, som har fått navn etter frankerne, og som deres kongefamilie, merovingerne, la hurtig under seg. Det nye landet ble kalt for Neustria (i betydningen «nytt (vestlig) land») mens det gamle landet ble kalt for Austrasia («østlig land»).
Merovingertiden under 400- til 700-tallet
Allerede under 200-tallet hadde frankere vært til stort besvær for romerne ved grensen mot provinsen Gallia. I løpet av 200-, 300,- og 400-tallet strømmet frankere og andre germanske stammer over den gallisk-romerske grensen, men frankerne kom til å dominere i nordvest. Frankerne selv var splittet i mange ætter og det var stundom innbyrdeskrig blant disse. En av disse ættene kom til å fremstå som seierherrer, den merovingske ætten. Merovingerne under sin høvding Chlodowech eller Klodvig samlet frankerne under ett rike ved slutten av 400-tallet. Når frankerne sto samlet kunne de rette sin aggresjon mot ytre fiender, som den romerske stattholderen Syagrius. Til slutt ble Syagrius beseiret, og frankerne var da herskere av det nordlige Gallia. Klodvig vendte seg deretter mot de andre germanske nabostammene, som han erobret en etter en i løpet av de første tiårene av 500-tallet. Ved sin død delte han riket mellom sine sønner.
Karolingertiden under 700- og 800-tallet
Pipin den yngre gjorde paven avhengig av Frankerriket gjennom å gi militær hjelp mot truende fiender. Frankerriket nådde sin største utbredelse og makt under Pipins sønn og Anna Sofias 32x tippoldefar Karl den store som ble konge i år 768. Riket omfattet både dagens Frankrike og dagens Tyskland, foruten Nederlandene og deler av Italia. Gjennom ofte hensynsløse erobringskriger ble Frankerriket utvidet til å omfatte større deler av det sentrale og vestlige Europa. Gjennom allianser med paven gikk erobringen hånd i hånd med den kristne misjonen. Både Frankrike og Tyskland kan anse sine nasjonalstater som arvtakere etter Karl den store og Frankerriket.
Frankerrikets ekspansjon under Karl den store (768-814)
Karl den store utviklet administrasjonen, og delte landet inn i grevskap i et føydalt system. For å kontrollere grevene og andre ble en form for fogder (Missi Dominici) sendt rundt for å rapportere om hvordan landet ble skjøttet. Å holde et stort rike sammen krevde både en god ordning, og at den keiserlige makten ble stilt ut gjennom praktfulle byggverk. Denne tiden har således også blitt kalt for den karolingiske renessansen.
Frankerriket ble med Karl den store i år 800 et keiserdømme. Allerede år 843 ble på germansk vis delt mellom Karl den stores barnebarn i tre deler. Ikke en gang disse delene klarte man å holde sammen, de ble delt i mindre grevskap og hertugdømmer. Det vestfrankiske riket ble med tiden Frankrike og det østfrankiske riket utviklet seg til det tysk-romerske riket under Otto den store som med den katolske kirkens hjelp lykkes å samle mange av de selvstendige hertugdømmene til ett rike i løpet av 900-tallet. Den tredje delen, Lotharingia ble snart delt mellom de to frankiske rikene. Les mer
Kilde: wikipedia.no
(Geir Winnæss - Oktober 2012)
Rudbeckianska Gymnasiet og forfader 3. kvartal 2012 biskop Johannes Johanni Rubeckius »
Anna Sofias 6x tippoldefar (vår mfmffmmmmmff) Johannes Johanni Rubeckius grunnla i 1623 både Sveriges første gymnas, Rudbeckianska Gymnasiet i Västerås og Sveriges første pikeskole.
 Rudbeckianska Gymnasiet hadde i 2008 1360 elever. I årenes løp har denne institusjonen utviklet seg til dagens gymnasutdanning. Katedralskolen i Lund regner imidlertid sin opprinnelse fra 1085 og Malmö latinskole fra 1406, men utdanning på gymnasialt nivå ble kun drevet i begrenset grad, og institusjonen lå forøvrig utenfor Sveriges grenser. Gymnasial utdanning ble etter hvert anvendt som beskrivelse av universitetsforberedende studier på 1500-tallet. Som institusjon ble gymnaset innført i Tyskland i forbindelse med reformasjonsbevegelsen, støttet av blant annet Martin Luther som forøvrig ordinerte Anna Sofias forfader Isak Johannes Krause, slekten von Krusenstiernas stamfar og Phillip Melanchthon.
Gymnaset som Rudbeckius grunnla var inspirert av Tysklands og Bremens skoleordning fra 1591 for å utøve høyere utdanning. Elevene som ble benevnt som djäkner ble undervist i teologi, fysikk, matematikk, gresk, latin, logikk, politikk og hebraisk. I Sverige hadde det høy status og lå kun ett nivå under universitetet i Uppsala. Utdanningen som ble bedrevet av skolen var uteksaminering av prester.
Til skolen tilhørte et fengsel, proban eller prubban. Det var ikke kun djäkner som måtte avtjene fengselsstraff, men også lærere og prester kunne havne i proban om de ikke fulgte regelverket. Fengselet ble tatt ut av bruk i 1801, men er bevart for ettertiden. Gymnaset hadde et eget segl som forestilte jomfru Maria, et madonnabilde fra 1600-tallet. I skolen finnes også bevart ”rektorspiror” og to globuser, en himmelglobus og en jordglobus. Les mer
Bilder: wikipedia.se
Kilde: wikipedia.se
(Geir Winnæss - Juli 2012)
Slaget ved Stamford Bridge og fyrstelige forfader 3. kvartal 2012 vikingkongen Harald III Hardråde »
Fra toppen av Battle Flats kunne Anna Sofias 23x tippoldefar kong Harald Hardråde om morgenen den 25. september 1066 se støvskyen som nærmet seg fra York. Kongen og Tostig jarl, som er en slekting og også mulig forfader av Anna Sofia samt broren til Anna Sofias forfader kong Harald Godwinsson hadde grytidlig om morgenen etterlatt store deler av hæren i dens feltfortifiserte hovedbase i Ricall. De red til møteplassen ved Stamford hvor de skulle de ta i mot høvdingene i Northumbrias underkastelse etter at jarlene Modcar og Edwin hadde blitt slått ved Fulford Gate 20. september. De reiste lett da dette tross alt var et fredlig oppdrag. Det var heller ikke satt ut vakt- og varslingsposter.
Kongens menn oppdaget da en stor gruppe som kom mot dem, både til hest og til fots. Det var kong Harald Godwinsson og den engelske hæren som i ilmarsj hadde kommet overraskende på dem. Det var umulig å trekke seg tilbake til Ricall og brynjer, hjelmer og tyngre våpen, og kampen måtte opptas uten dette og i en provisorsk forsvarsstilling. Kongen stilte opp skjoldborgen under banneret Landøden.
Kong Harald Sigurdsøn sagde da: «Lad os nu tage et godt og klogt raad; thi ikke kan det dølges, at det er ufred, og det er vist kongen selv.» Da svarede jarlen: «Det er det første, at vi snur om som raskest til skibene efter vore folk og vaaben og gjør derpaa modstand efter evne, eller ogsaa lader skibene verge os, og da har ikke riddere magt over os.» Da sagde kong Harald: «Et andet raad vil jeg vælge: at sætte 3 kjække mænd paa de raskeste hester og lade dem ride saa hidsig de kan, og sige det til vore mænd; da vil de snart komme os til hjælp, thi Engelskmændene skal faa en skarp kamp, før end vi lider nederlag.» Da sagde jarlen, at kongen skulde raade i dette som i alt andet; «heller ikke han havde lyst paa at fly.» Da lod kong Harald sætte op sit merke, Landødan; Fridrek hed den mand, som bar merket.
Siden fylkede kong Harald sin hær; han lod fylkingen være lang og ikke tyk. Derefter bøiede han begge armene tilbage paa bagen, saa de naaede sammen; det var da en vid ring, tyk og jevn paa alle sider udentil, skjold ved skjold, og ligesaa oventil. Men kongens skare var udenfor ringen, og der var hans merke; det var udvalgte mænd. Paa et andet sted var Toste jarl med sin skare; han havde et andet merke. Det blev fylket saaledes, fordi kongen vidste, at ridderne var vante til at ride paa i hob og strax vige tilbage. Nu siger kongen, at hans skare og jarlens skare skal gaa frem der, det mest trænges, «men vore bueskytter skal ogsaa være der med os; men de, som staar fremst, skal sætte spydstangene i jorden og vende spydoddene mod riddernes bryst, hvis de rider paa os; men de, som staar i næste række, skal sætte sine spydodder imod deres hesters bryst.»
Tyve riddere red frem fra Tingamannalid foran Nordmændenes fylking, og de var helt brynjede, og ligesaa deres hester. Da sagde en ridder: «Er Toste jarl i hæren?» Han svarer: «Ikke kan det dølges; her kan I finde ham.» Da sagde en ridder: «Harald, din broder, sendte dig hilsen og de ord med, at du skulde have grid og hele Nordimbraland, og heller end at du ikke skulde ville gaa over til ham, vil han give dig en tredjedel af hele sit rige med sig». Da svarede jarlen: «Det er noget andet bud end ufred og haan, som i vinter; havde det været budt da, saa vilde mangen mand have været ilive, som nu er død, og bedre vilde da riget staa i England. Nu om jeg tager dette vilkaar, hvad vilde han da byde kong Harald Sigurdsøn for hans stræv?» Da sagde ridderen: «Han har sagt noget om, hvad han vil unde ham af England: syv fods rum, eller saa meget længere, som han er høiere end andre mænd.» Da sagde jarlen: «Far I nu og sig til kong Harald, at han skal gjøre sig rede til kamp; andet skal med sandhed siges blandt Nordmændene, end at Toste jarl farer fra kong Harald Sigurdsøn og til hans uvenners flok, naar han skulde kjæmpe vester i England; heller skal vi alle tage ét raad: at dø med hæder eller vinde England med seier.» Da red ridderne tilbage. Da sagde kong Harald Sigurdsøn til jarlen: «Hvem var den maalsnilde mand der?» Da sagde jarlen : «Det var kong Harald Gudinesøn.» Da sagde kong Harald Sigurdsøn: «For længe var dette dulgt for os; de var komne saa nære vor hær, at denne Harald ikke skulde kunne fortælle om vore mænds død.» Da sagde jarlen: «Sandt er det, herre; uvarlig fór en slig høvding, og det kunde være saa, som I siger. Jeg saa det, at han vilde byde mig grid og et stort rige, men at jeg vilde være hans banemand, om jeg sagde, hvem han var; jeg vil heller, at han skal være min banemand, end jeg hans.» Da sagde kong Harald Sigurdsøn: «En liden mand var denne, men han stod fast i stigbøilen.»
Nu bliver det kamp, og Engelskmændene rider frem imod Nordmændene; modstanden var haard, og det blev ikke let for de engelske mænd at ride paa Nordmændene for skuddene, og de red i ring om dem. Det var først en løs kamp, saalænge Nordmændene holdt sin fylking vel; men de engelske mænd red haardt paa og strax efter fra, naar de ikke fik gjort noget. Men da Nordmændene saa det, at de syntes at ride uden kraft paa dem, da søgte de imod dem og vilde forfølge de flygtende. Men da de havde brudt skjoldborgen, da red de engelske mænd paa dem fra alle kanter og bar spyd og skud paa dem. Men da kong Harald Sigurdsøn saa det, da gik han frem i striden, der den meste vaabenbyrd var. Der var det da den haardeste kamp, og mange mænd faldt af begge hærer. Da blev kong Harald Sigurdsøn saa hidsig, at han løb frem helt ud af fylkingen og huggede med begge hænder; holdt da hverken hjelm eller brynje for ham. Da veg alle de fra, som var nærmest; da var det nær ved, at de engelske mænd skulde fly.
Kong Harald Sigurdsøn blev saaret af en pil i struben. Det blev hans banesaar; han faldt da med hele den skare, som gik frem med ham, undtagen de, som veg tilbage, og de holdt fast ved merket. Det var da fremdeles den haardeste kamp. Toste jarl gik da under kongsmerket. Tog da begge hærer til at fylke for anden gang, og det blev da en meget lang stans i slaget. Men inden de kjæmpende seg sammen, da bød Harald Gudinesøn grid til sin broder Toste jarl og de andre mænd som da levede efter af Nordmændenes hær. Men Nordmændene raabte da op, alle paa én gang, at før skulde hver falde, den ene tvers over den anden, end de skulde gaa til grid hos de engelske mænd; de raabte hærraab, og da tog slaget paa for anden gang.
Øistein Orre kom netop i det samme op fra skibene med de mænd, som fulgte ham; de var helbrynjede. Øistein fik da kong Haralds merke, Landødan. Nu blev det strid for tredje gang, og den var meget haard; da faldt de engelske mænd meget, og det var nær ved, at de skulde fly. Den kamp blev kaldet «Orre-riden». Øisteins mænd havde faret saa hidsig fra skibene, at de fra først af var saa trætte, at de næsten ikke var kampdygtige, inden de kom til striden; men siden var de saa rasende, at de vergede sig ikke, saalænge de kunde staa oppe. Tilslut kastede de ringbrynjerne af sig. Da var det let for de engelske mænd at finde huggested paa dem; men nogle var aldeles sprængte og døde usaarede; da faldt næsten alle stormænd blandt Nordmændene. Dette var sent paa dagen. Det var som venteligt, at end ikke der var alles kaar lige: mange flyede, og mange af dem, som saaledes kom bort, havde forskjellig skjæbne. Det var ogsaa mørkt om kvelden, inden det var tilende med alle manddrab.
Øystein Orre var forøvrig kong Harald Hardrådes svoger og bror av Anna Sofias formoder Tora Torbergsdatter, kongens hustru.
Haralds yngste sønn, Olav, den senere Olav Kyrre og en av Anna Sofias forfedre fikk lov til å ta farens lik med hjem til Norge. Olav Kyrre overtok kongsmakten sammen med broren Magnus. Kun 25 av opprinnelig 250 langskip seilte tilbake til Norge. Harald ble først begravd i Mariakirken i Trondheim. Da denne ble revet, ble han begravd på nytt i Helgeseter kloster på den andre siden av Nidelva.
Under en måned senere, 14. oktober 1066 ble kong Harald Godwinsson slått av Wilhelm Erobreren, den senere kong Wilhelm (William) I av England ved Hastings. Wilhelm var sønnesønns sønn av Robert I av Normandie som er en av Anna Sofias forfedre. Robert I var tipptippoldebarn av vikinghøvdingen Rollo av Normandie bedre kjent som Ragnvald Mørejarls sønn Gange-Rolv. Wilhelms hustru Matilda var søsteren til Baldwin IV av Flandern, en annen av Anna Sofias forfedre. Opptakten til og slaget ved Hastings mellom Anna Sofias forfader og slektning er illustrert på det berømte Bayeux-teppet som Matilde av Flandern skal ha laget.
Bilder: flickr.com og wikipedia.no
Kilder: Heimskringla, Snorre Sturlasøns Kongesagaer oversat af Gustav Storm, J.M. Stenersen & Co, 1900, Nationaludgave (2den udgave) og Norges kriger - Fra Hafrsfjord til Afghanistan, Vega Forlag AS 1. utgave, Oslo 2011.
(Geir Winnæss – Juli 2012)
Kongeriket Jerusalem og fyrstelig forfader 2. kvartal 2012 kong Balduin II av Jerusalem »
Kongeriket Jerusalem var et kristent kongerike som ble etablert i Midtøsten i 1099 etter det første korstoget. Riket besto, med forskjellig omfang og innflytelse, fram til 1291. Kongeriket Jerusalem hadde nære bånd til monarkiene i det vestlige Europa, men var et relativt lite kongedømme både sammenlignet med sine europeiske allierte og sine naboer i Midtøsten og Lilleasia. Den militære og økonomiske støtten fra Europa var skiftende, og kongeriket var svakt i perioder med manglende støtte. Kongedømmet Jerusalem hadde som sine nærmeste allierte kongedømmet Armenia og Det bysantinske riket.
 Byen Jerusalem ble erobret av de kristne under det første korstoget i 1099. Kongeriket ble etablert samme år da Godfred av Bouillon tok tittelen Advocatus Sancti Sepulchri («beskytter av Den hellige gravs kirke») og ble kronet som hersker over Jerusalem i Fødselskirken i Betlehem. Året etter lot broren Baldwin I av Jerusalem seg krone til konge i Den hellige gravs kirke og tok kongetittelen. Anna Sofias 25x tippoldefar Balduin II av Jerusalem, også kjent som Balduin II av Edessa og Balduin av Bourcq, født Balduin av Rethel greve av Burg, død 21. august 1131, var den tredje regenten over kongedømmet Jerusalem.
De første kongene brukte tittelen Rex Latinitas Ierosolimitanus («konge over de latinske i Jerusalem»). De tok ikke sikte på å herske over de lokale kristne, muslimer eller jøder. Kongedømmet var delvis et valgmonarki og delvis gjennom arv. Under høydepunktet i kongedømmets historie, på midten av 1100-tallet var det en kongelig familie med en ganske klar arverekkefølge. Uansett ble monarken valgt, i hvert fall godkjent av den lovgivende forsamlingen Haute Cour. Kongen ble ansett som en primus inter pares («den første blant likemenn»). Den kongelige residensen var i citadellet i Davids tårn i Jerusalem. Kongeriket Jerusalem introduserte det franske føydale systemet til Levanten. Kongen hadde personlig flere len under sin eiendom, og disse kunne variere fra konge til konge. Han var ansvarlig for å lede kongedømmet i krig, selv om disse pliktene kunne bli delegert til en fullmektig.
Jerusalem var den naturlige hovedstaden for korsfarerriket fra til byen ble gjenerobret av muslimene under den store Saladin i 1187. Siden fulgte en rekke korstog hvor europeiske kristne forsøkte å gjenerobre Jerusalem, uten å lykkes. Kongedømmet Jerusalem levde imidlertid videre med sentrum i festningsbyen Acre ved Middelhavskysten frem til 1291. Ved høyden av sin makt dekket kongeriket et territorium som grovt sett var litt større enn dagens Israel og Palestina, det strakk seg fra et stykke inn i dagens Libanon sørover til Sinaiørkenen, og i øst inn i dagens Syria og Jordan. I begynnelsen lot det ikke til at de muslimske herskerne i området brydde seg nevneverdig om det mindre kongedømmet, men utover 1100-tallet ble begrepet jihad gjenoppvekket, og kongedømmets islamske naboer allierte seg og erobret gradvis tilbake territoriene som hadde blitt tapt. Jerusalem falt under Saladins felttog i 1187, og på 1200-tallet var kongeriket redusert til en smal kyststripe dominert av noen få byer. Kongedømmet ble endelig knust av mamelukkene da byen Akko falt i 1291. Kilde: wikipedia.no. Les mer
Illustrasjonene viser kroningen av Balduin II (fra William of Tyres historie) samt kongerikets utstrekning i 1135. Kilder: wikipedia.it og wikipedia.de.
(April 2012)
Den store nordiske krig, slaget ved Poltava og militær forfader 2. kvartal 2012 kaptein Gustaf Gadde »
Da Karl XI døde i 1697 ble den 15 år gamle Karl XII utnevnt til svensk konge. Samme år innledet Danmark, Russland, Brandenburg og Polen forhandlinger om et angrepsforbund mot Sverige. I 1699 var et angrep forestående, og i desember fikk de svenske regimentsjefene ordre om å være forberedt på å mobilisere. Den 6. mars 1700 mottok Karl XII melding om at saksiske styrker hadde marsjert inn i Livland og at Riga hadde blitt beleiret natten mellom 11. og 12. februar. Det ble da sendt ut ordre om å mobilisere den svenske militærmakten.
Den 20. mars innkom det melding om at Danmark hadde overfalt Holstein-Gottorp som var i forbund med Sverige, og den 13. april forlater den unge kongen Stockholm for aldri å komme tilbake. Han drar først til Kungsör, hvor elitestyrken Livdrabantene befinner seg. Innen noen få måneder var hele den svenske hæren mobilisert, totalt 76.000 mann, herunder 33.000 vervede.
Karl XII bestemmer seg for først å gå mot Danmark. Den danske flåten behersker den søndre delen av Østersjøen slik at det er vanskelig å ta seg til Nordtyskland med forsterkninger. En kombinert britisk-hollandsk marinestyrke ankommer til Øresund for å støtte den svenske flåten, og den danske søker beskyttelse i havn. Den 25. juli 1700 går en svensk styrke på 4.000 mann i land i Humlebäck, en mil sør for Helsingör. Landgangen ble støttet av artilleriild fra marinefartøyene. Landgangsstyrken møtte kun svak motstand, og etter kort tid er det etablert et brohode på land. Nå ligger den danske hovedstaden kun en dagsmarsj unna, og hoveddelen av den danske hæren befinner seg i Holstein. Den svenske hæren forbereder seg nå på å angripe København i begynnelsen av august. Danmark var i ferd med å havne i en tofrontskrig, og før Sverige rakk å angripe København ble det inngått fred mellom Danmark og Holstein-Gottorp. Karl XII vår nå nødt til å akseptere at krigen var over. De store sjønasjonene trekker deretter ut sine marinestyrker, og Øresund beherskes på nytt av Danmark.
Karl XII forbereder seg på å komme sine baltiske provinser til unnsetting innen høststormene setter inn. I september får kongen melding om at russiske styrker har gått inn i Ingermanland og førsøkt et overraskelsesangrep på Narva. Den 1. oktober 1700 seiler kongen med 200 fartøy og 8.000 mann til Pernau i Livland. I Estland og Livland befinner det seg allerede 20.000 mann. Den 20. november angriper den svenske hæren på 11.000 mann den russiske styrken på 35.000 mann som beleirer Narva, og ved 17-tiden står svenskene igjen som seierherrer.
På sin 19-årsdag 17. juni 1701 bryter Karl XII leir i Dorpat, og marsjerer mot Kurland for å bekjempe August den sterkes saksiske hær. Den 9. juli går han over elven Düna. Dette er starten på en rekke kampanjer og slag, hvor de viktigste militære hendelsene er seieren over den saksiske hæren i slaget ved Kliszów i juli 1702, beseiringen av den saksiske hæren ved erobringen av Thorn i 1703 og kampanjen i 1704 hvor den nye hæren til kong August ble drevet ut av Polen. Fem år senere, 24. september 1706, sluttet Karl XII fred med Polen ved traktaten i Altranstädt. Traktaten var ikke til fordel for Sverige, som ikke mottok kompensasjon for seks års krigføring, og derfor led et politisk nederlag.
 Mellom 1700 og 1707 ble de to baltiske provinsene Estland og Ingermanland erobret av tsar Peter den store, og en tredje, Livland lagt i ruiner. For å sikre sine besittelser grunnla Peter byen St. Petersburg i Ingermanland i 1703. Tsaren begynte å bygge opp en marine og en moderne hær. Men selv nå kunne Karl XII med et pennestrøk ha fått tilbake nesten alt han hadde tapt. I 1707 var Peter villig til å tilbakelevere alt bortsett fra St. Petersburg og Neva-linjen. Karl XII ønsket imidlertid enda en gang å risikere alt for å redde en større del av sine tidligere baltiske besittelser. Året etter invaderte han Russland, men møtte kraftig motstand fra general Mensjikov, og dro med hæren sin til Ukraina for vinteren. Imidlertid ble hans styrker svekket av det kalde klimaet og Peters bruk av den brente jords taktikk. Da han fortsatte kampanjen våren 1709, hadde Karl XII mistet en tredjedel av hæren.
Slaget ved Poltava fant sted 28. juni 1709. Den 21. juni klarte en russisk styrke på 40.000 mann, 30.000 infanterister og 10.000 kavalerister å krysse elven ved Petrovka til tross for at svenske styrker forsøkte å nekte dem overgang. I denne striden hadde Karl XII blitt skadet, og de svenske hæren på 16.000 mann, 8.200 infanterister og 7.800 kavalerister led av mangel på mat, ammunisjon og forsterkninger ble ledet av feltmarskalk Rehnsköld. Rehnsköld var kavalerisjef , og konflikten som oppstod mellom han og infanterisjefen, general Lewenhaupt ble en medvirkende årsak til at karolinerne tapte slaget. Andre årsaker er manglende kunnskap om planen blant lederne, for liten plass til å bringe frem kavaleriet, manglende artilleri, forvirring, passivitet og liten evne i toppledelsen til å utnytte overtak, mulighetsvindu og momentum.
Før slaget hadde en svensk styrke beleiret festningen i Poltava. I løpet av natten førte Rehnsköld frem den svenske hæren med infanteriet i fire kolonner i tet og kavaleriet etter i kø på seks kolonner. Planen var hurtig å trenge gjennom den russiske forsvarslinjen, og foreta et overraskende angrep på den russiske hæren mens den fremdeles befant seg i leiren. Den svenske hovedarmeen gikk med mot de russiske styrkene som hadde organisert et forsvarsverk med seks befestede feltskanser på linje og fire mindre skanser som en vektor vendt mot det svenske angrepet på en en trang slette. Allerede i fasen med å trenge forbi skansene oppstod forvirring, med gjentatte angrep og store tap på skanser som allerede var passert. Til tross for at det svenske kavaleriet jagde det russiske på flukt, mistet deler av den svenske hæren kontakt med hverandre etter at sentrale offiserer med kunnskap om planen hadde falt.
Etter at svenskene hadde oppnådd et overtak, og den russiske var på vei til å rømme, ble den svenske hovedstyrken stående å vente på deler av styrken som hadde kommet bort. Russerne benyttet tiden til å stille opp sine regementer og bataljoner til slagorden. Selv da klarte den langt underlegne karolinske hæren å legge slikt press på russerne at de nesten retretterte. Men da venstre flanke falt tilbake, og sentrum ble pentrert og omgått fordi linjen ikke var i balanse, måtte også den høyre flanken hvor Anna Sofias 3x tippoldefar (vår mfmmmmmmf) førte kommando over ytterste bataljon, Livgardets 1. bataljon kjempe seg tilbake. Retretten endte til slutt med kaotisk flukt for hele den svenske hæren.
Da Karl XII trakk den svensken hæren vekk fra slagmarken, hadde hele 6.900 svensker falt, 1.500 mann var såret og 2.800 mann tatt tilfange. Karolinerne marsjerte uforstyrret sørover, og Karl XII klarte å bringe deler av styrken over elven Dnepr. Den gjenstående ble utfordret av en russisk styrke på 9.000 mann, men i stedet for å ta opp kampen kapitulerte general Lewenhaupt med sine 12.000 mann, herunder et nesten intakt kavaleri.
Etter slaget ved Poltava måtte Karl XII flykte til det osmanske rike, hvor han tilbrakte fem år i eksil i Bender i det nåværende Moldova. Tsarens seier kom overraskende på de europeiske stormaktene. På én dag hadde Russland etablert seg som en av dem. Dette svenske nederlaget avsluttet ikke krigen, men det avgjorde den. Danmark og Sachsen gikk inn i krigen igjen, og kong August gjenvant den polske tronen med hjelp av Boris Kurakin. Peter fortsatte sin kampanje i Østersjøområdet og bygget opp en mektig marine. I 1714 klarte Peters marine å erobre en del av den svenske marinen da Russland første gang seiret i et sjøslag ved Hangöudd. Dette førte til at Finskebukta ble stengt for svenske fartøyer, og Finland forble okkupert av Russland resten av krigen. Kilder: wikipedia.se og algonet.se. Les mer
Bildet er malt av Dennis Martens d.y. i 1726. Maleriet og skissene er hentet fra warandgame.com med unntak av den siste som er fra algonet.se.
(Geir Winnæss - April 2012)
Nya Sverige og forfader 1. kvartal 2012 major Peter Holländer Ridder »
Nya Sverige var en svensk koloni på 1600-tallet i Nord-Amerika i de nåværende amerikanske delstatene Delaware, Pennsylvania og New Jersey. Kolonien eksisterte i 17 år fra 29. mars 1638 til september 1655. Den utgjør en dramatisk episode i Sveriges historie i liten skala (kolonien hadde aldri mer enn ca. 200 innbyggere).
 Sverige hadde under tredveårskrigen stadig behov for økte inntekter for å finansiere felttogene på kontinentet. Én utvei var å underlegge seg områder der Sverige kunne få privilegier på handel og tollinnkreving; dette var særlig effektivt i Nord-Tyskland og Baltikum. Et alternativ som mange stater forsøkte på 1600-tallet, var å skaffe seg oversjøiske kolonier. I 1636 ble det dannet et svensk-nederlandsk kompani som skulle etablere svenske kolonier og handelsstasjoner i Nord-Amerika. Det var finansiert halvt av nederlandske kjøpmenn og halvt av høyadelige svensker med rikskansler Axel Oxenstierna i spissen. Etableringen var et paradoks, siden de svenske koloniene i Nord-Amerika kom til å ligge i stadig konflikt med nederlendere.
Kompaniet utrustet to skip, «Calmare Nyckel» og «Fågel Grip», bemannet halvt av svensker og halvt av nederlendere. Lederen for ekspedisjonen var nederlenderen Peter Minuit, som var godt kjent i Nord-Amerika, og som i 1624 hadde kjøpt Manhattan fra indianerne for litt tøy, noen glassperler og en flaske brennevin. Etter å ha seilt over Atlanterhavet kjøpte ekspedisjonen i 1638 land fra indianerne ved Delaware-elven, kalt Nye Sverige eller Nova Suecia. Ekspedisjonen var så svakt bemannet at samarbeid med indianerne var livsnødvendig. Det ble bygget et fort ved bielven Minquas Kill, til de nederlandske nabokolonistenes store irritasjon. Det ble kalt Fort Christina etter den daværende svenske dronningen. I løpet av 1638 og 1639 forlot ekspedisjonens to skip kolonien og etterlot 26 menn under ledelse av Måns Nilsson Kling til å forsvare Nye Sverige og Fort Christina. Peter Minuit forsvant i en storm i Karibia.
 I april 1640 kom Calmare Nyckel tilbake med en ny kommandant for Nye Sverige, Peter Holländer Ridder (Anna Sofias 5x tippoldefar (vår mfmmmmmmfmf)). Han brakte med seg en prest, noen soldater og flere kolonister. Besetningen på Fort Christina hadde latt fortet forfalle etter at den ble etterlatt til seg selv i 1639, men Ridder fikk reparerte og forsterket det, og bygget nye hus og en kirke. Ridder var en ekspansiv leder, og fra indianerne kjøpte han nytt land langs Delawareelven, slik at den svenske kolonien etterhvert ble 20 mil lang. Hensikten med landkjøpene var å skaffe seg monopol på handelen med indianerne, som kolonien hele tiden hadde et godt forhold til. Forholdet til nederlenderne ble derimot bare dårligere; rett etter at Ridder kom til Nye Sverige, ble en svensk småbåt beskutt med kanon fra et nederlandsk fort. Det var den samme striden om handelspriviliger som utspilte seg i større skala i Europa.
Kolonikompaniet ble etterhvert helt overtatt av svenskene, og ny kapital ble skutt inn. I februar 1643 kom det ytterligere to skip fra Sverige, «Fama» og «Svanen», med soldater og kolonister som skulle overta etter nederlenderne som inntil da hadde vært med og bemannet fortet. Med på skipene var en ny guvernør for kolonien, Johan Printz. I tillegg til den eksisterende indianerhandelen hadde han fått instruks om å sette i gang dyrking av tobakk, vin og silke, og å drive fiske og utvinning av salt. Ett år senere kom det enda en ekspedisjon fra Sverige, men fra våren 1644 til høsten 1646 var det ingen kontakt med hjemlandet.
Mellom 1646 og 1648 kom det to skip til Nye Sverige («Gyllene Hajen» og «Svanen»). Samtidig satte Printz i gang en ekspansiv politikk i den lille kolonien. Målet var å overta kontrollen med handelen langs Delaware-elven på bekostning av de mer tallrike nederlenderne. Han anla Fort Älvsborg sør i kolonien nær en engelsk bosetning. Den skulle avverge en eventuell trussel fra engelskmennene, samtidig som den skull stenge innløpet til Delawareelven. Nord i kolonien anla han fortene Nya Göteborg, Nya Vasa og Nya Korsholm. Det ble byggetsmier, en kirke og et ølbryggeri, og nytt land ble dyrket opp. Det hadde nå utviklet seg en regulær maktkamp mellom svenskene og nederlenderne, situasjonen sto og vippet. I 1649 sendte Sverige ut skipet «Kattan», godt utstyrt med både kolonister, soldater og våpen. Hadde det nådd frem, ville stillingen sannsynligvis ha utviklet seg i svensk favør. Dessverre for svenskene grunnstøtte skipet på veien og ble plyndret av spanjoler. I stedet var det nederlenderne som tok initiativet, og i 1651 anla de det sterke fortet Fort Casimir nedenfor Fort Christina. Dermed var svenskene i realiteten stengt inne ved Delaware-elven.
Fort Casimir hindret svenskene i å drive den livsnødvendige handelen med indianerne, og i 1652 slo også avlingene feil på grunn av mye regn. Det gikk utforbakke med kolonien. Spenningen mellom den harde guvernør Printz og kolonistene økte, og i august 1653 ble en av de ledende kolonistene Anders Jönsson, henrettet etter anklage om forræderi. Situasjonen ble så tilspisset at Printz i oktober dro tilbake til Sverige med familien sin. Ny guvernør ble hans svoger Johan Papegoja. I mai 1654 skjedde det noe som må ha fortonet seg som et mirakel for de svenske kolonistene: Det store orlogsskipet «Örnen» seilte inn i Delaware-elven, og en del av mannskapet inntok 21.mai Fort Casimir omtrent uten motstand. Fortet endret navn til Trefaldigheten, siden det ble overtatt på Trefoldighetssøndagen. Plutselig var svenskene herrer langs Delaware, og flere av de nederlandske kolonistene måtte sverge lydighet til den svenske kronen. Ombord på «Örnen» var også Johan Risingh, som ble Nye Sveriges siste guvernør. Han kjøpte nytt land fra indianerne helt ned til Chesapeake Bay og fikk skikk på kolonien igjen. Utenfor befestningen i Fort Christina anla han en ny by, Christinehamn. Dette ble mer enn de langt tallrikere nederlenderne i den nye verden kunne godta, og det ble sendt styrker mot Nye Sverige både over land og sjø. Fortet Trefaldigheten ga seg uten kamp 2. september 1655, og 15. september ga Fort Christina seg. Dermed var svensk herredømme i det nåværende USA over for alltid, selv om mange av de svenske kolonistene ble værende. En stor del av kolonistene var finner fra det daværende østre Sverige. De svenske og finske nybyggerne var de første europeerne som bygget hus av lafteverk i Nord-Amerika.
Kilde: wikipedia.se. Les mer
(Desember 2011)
Slaget vid Ölands södra udde og militær forfader 1. kvartal 2012 admiral Claes Uggla »
Slaget vid Ölands södra udde även känt som slaget vid Öland, var ett sjöslag mellan en allierad dansk-nederländsk och en svensk flottstyrka i Östersjön utanför Ölands östkust 1 juni 1676. Slaget var en del av skånska kriget och utkämpades med syfte att nå sjöherravälde i södra Östersjön. Sverige var i akut behov av att kunna föra över förstärkningar till sina nordtyska besittningar medan Danmark ville föra över en armé till Skåne och därigenom tvinga svenskarna att utkämpa kriget på egen mark.
 Innan slaget hann börja kantrade det svenska flaggskeppet Kronan och sjönk med en förlust av nästan hela besättningen, inklusive befälhavaren för den svenska flottan, riksamiral Lorentz Creutz. Ordningen som därmed uppstod i den svenska styrkan utnyttjades av den allierade styrkan under ledning av den nederländske amiralen Cornelis Tromp. Den som stod näst i den svenska befälsordningen, amiral Claes Uggla, blev omringad och fick sitt flaggskepp Svärdet sönderskjutet och nedbränt. Uggla drunknade när hans skepp sjönk och därefter flydde resten av den svenska flottan.
Slaget resulterade i danskt sjöherravälde som kvarstod resten av året. Kung Kristian V blev fri att skicka över trupper till Skåne och 29 juni landsteg 14 500 man vid Råå söder om Helsingborg. Skåne blev sedan den viktigaste skådeplatsen för kriget med de stora slagen vid Lund, Halmstad och slaget vid Landskrona. Danska och nederländska flottstyrkor härjade fritt på Öland, Gotland och längs den svenska kusten ända upp till Stockholm. Det svenska misslyckandet ledde till att man satte en kommission som utredde vad som hänt, men utan att någon dömdes. Kilde: wikipedia.se. Les mer
HMS Svärdet var ett stort svenskt regalskepp, bestyckat med 86 kanoner. Skeppet var Claes Ugglas (Annas 3x tippoldefars (vår mfmmmmmfff)) amiralsskepp 1676. Det antändes av en holländsk brännare under slaget vid Ölands södra udde, den 1 juni 1676 där 600 man, inklusive befälhavaren Claes Uggla, omkom. Den 15 november 2011 meddelades att ett vrak som sannolikt är Svärdet hade återfunnits öster om Öland. Kilde: wikipedia.se.Les mer
Bildet er en samtida avbildning som delar in slaget i tre faser: först de två flottorna på väg norrut längs Ölandskusten; sedan visas hur Kronan exploderar och Svärdet omringas; och sist hur den svenska flottan drivs på flykt av de allierade styrkorna. Kopparstick av Romeyn de Hooghe, 1676. Studer detaljer på wikipedia.se. Se her
Les mer HMS Svärdet påwww.ocean-discovery.org.
(Desember 2011) |
.jpg){kind=link}