|
Anna Sofia Gramén aka Sofie A. Hansen »
Dette er historien om vår oldemor, Sofia A. Hansen, vår morfars mor (mfm) som innvandret til Kristiania fra Värmland 10. august 1884. Hennes døpenavn var Anna Sofia Gramén. Den unge svenske jenta fikk arbeid som koldjomfru på Grand Hotel, og i Kristiania møtte og giftet hun seg med turneren, restaurantøren og avholdsmannen Karl Gunerius Hansen, "Mjælkehansen".
Det viser seg at flere av hennes forfedre har hatt stor innflytelse på nordisk og europeisk historie. De utgjør tjenere og arbeidere, militære og geistlige, bønder og borgere, aristokrater og fyrster, fattige og rike, helter og syndebukker, og katastrofene har alltid vært tilbakevendende. Noen har død av sykdom, andre i strid, flere har blitt henrettet, og mange har selv drept og myrdet. De fleste har germansk avstamning, men det finnes også de med slavisk, latinsk og arabisk. Anene fører oss til blant annet til den industrielle revolusjon, Køge bukt 4. oktober 1710, Sturemordene 24. mai 1567, reformasjonen, Stockholms blodbad 7.-10. november 1520, Det Hellige Land, Det østromerske riket, Gardarike, vikingtidens endelikt ved Stamford bridge 25. september 1066 og slaget ved Tours 10. oktober 732 hvor muslimsk ekspansjon ble stoppet og grunnlaget for et kristent Europa lagt.
Oldemor Anna Sofia ble født i Säffle i Värmland 15. juni 1867 som ett av feltjegeren og regimentsskomakeren Nils August Carlsson og hustruen Josephina Fredrika Kock sine åtte barn. Faren Nils var sønn av bondedatteren og tjenestejenta Kajsa Nilsdotter og ett av fire uekte barn som barnefaren, adelsmannen og løytnanten Carl Gustav Löwenhjelm, godseieren på Ström säteri betalte for og fostret opp. Moren Josephina var datter av bruksinspektøren på Säffle gård Emanuel Christian Kock og adelskvinnen Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna. Emanuel var igjen sønn av bruksregnskapsfører Nils-Christian Kock og brukseierdatteren Margareta Elisabeth Poignant. Eleonora var datter av adelsmannen, marineoffiseren og godseieren på Säffle herregård Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna, født Gramén og friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Den assimilerte nordmannen Sofie A. og vår oldefar Karl Gunerius fikk seks barn; Gunnar, født 1897 og som døde kun 14 år gammel, Solveig Opsahl, født 12. juni 1900, Hjørdis Johannesen, født 9. august 1902, vår morfar Asbjørn Oscar Rüno Hansen, født 17. november 1904, Aslaug "Mossa" Ranfeldt, født 6. januar 1907 og Sigurd Gramén, født 26. januar 1910. Da Karls mor Josephine, "Hansa i Vika" døde, overtok Karl og Sofie vertshuset "Den grønne Jæger" i Sjøgaden 14 som lå i Pipervika, der rådhusplassen ligger i dag. Anna Sofia døde 23. august 1950, og er gravlagt på Vår Frelsers Gravlund.
(Geir Winnæss - Desember 2011)
 |
Militær forfader 3. kvartal 2014 - Sjørøverlederen Arendt Stüke »
Ridderen Arendt Stüke, oldemor Anna Sofias 11x tippoldefar (fffmmmffmmmfmf) var sjørøverleder, og tilhørte den mechlenburgske lavadelen. Han var på 1390-tallet en av de fremste lederne av Vitaliebrødrene, et mechlenburgsk piratbroderskap som kjempet for å holde Albrekt III av Mechlenburg på den svenske tronen. Fienden var dronning Margrete av Danmark, Norge og Sverige. Piratene drev en logistikkrig mot vitale forsyninger, og angrep skipsfarten til og fra det svenske riket. Stüke var først involvert på mecklenburgsk, og deretter på dansk side i kampene i Nordsjøen og Østersjøen.
Statue av den fiktive Klaus Störtebeker i Hamburg (kulturkarte.de)
Anna Sofias forfader stammet fra en schwerinsk adelsslekt. Denne var nevnt første gang i 1171, men er utdødd i det 15. århundre. Familiesetet var borgen Kützin ved Camin i nærheten av Wittenburg. Denne ble jevnet med jorden i 1379 under et krigstog hansabyen Lübeck gjennomførte mot såkalte aristokratiske fredsbrytere. I 1380 innehar han rollen som lederen for sjørøverne utenfor kysten av Livland. Stüke skal ha deltatt på mechlenburgsk side med å bringe inn forsyninger og soldater til Stockholm som var beleiret av danskene. Fra 1392 var han sammen med Nicholaus Milies de to topplederne.
Nyköpingshus (wikipedia.se)
Sammen med vitaliebrødrene Nicholaus Milies, Hartwig Seedorp, Klaus Blok, Martin von Preen og Schiffer Bulle tok han biskop Tord Gunnarsson i Strängnäs til fange da denne i 1392 var på vei til et forhandlingsmøte i Vordingborg med dronning Margrete. Fangen ble brakt til Stockholm, og overlevert til hertug Johann IV av Mechlenburg og sønnen Albrekt. Kidnappingen skal ha skjedd på oppdrag fra hertugen. I en melding fra Johann Stoltevoit til rådet i Reval (Tallinn) 3. mars 1394 ble blant annet navnet Arend Stüke nevnt. Han skal ha vært involvert i kapringen av en rekke livlandske fartøyer. Høsten 1395 kapret han fra sitt støttepunkt i den svenske skjærgården et skip fra skipsrederen Claus Oem i Riga. Landmesteren i Den tyske Orden i Livland forsøkte gjennom to fremtredende menn fra den pro-mechlenburgske opposisjonen i Sverige, Anna Sofias forfader Knut Bosson (Grip) og Jacob Deckenen å få frigitt skipet. Arendt Stüke forsøkte å unngå megling gjennom Albrekt av Mechlenburg som oppholdt seg i Dorpat (Tartu) samtidig som han utleverte varene som tilhørte Boosson i Reval. Han ble således antatt å stå nært og være på parti med de to.
Østersjøstatene 1100-1400 (conficts.rem33.com)
I 1395 inngikk han i de mechlenburgske troppene på Gotland som dro til Stockholm. Dronning Margrete hadde satt Anna Sofias forfader, den hallandske ridderen Sven Sture som befalhaver på Gotland, men Sture skiftet side etter at kong Albrekts sønn Erik hadde angrepet øya. Da Erik døde året etter, gjorde enken Sofia han til høvedsmann på Gotland. Høvedsmann Sven Sture avtalte i 1396 med Arendt Stüke at vitaliebrødrene kunne operere fritt ut fra Gotland mot levere fra seg halve byttet. Øya ble deretter piratenes base i Østersjøen. På grunn av Den tyske Ordens inngripen i 1398, ble Sven Sture og vitaliebrødrene tvunget til å forlate Gotland. De etablerte seg lenger inn i Bottenviken, hvor piratene hadde borger på begge sider, herunder på Korsholm i Österbotten, Faxeholm i Hälsingeland som ble Stükes base og Styresholm på en øy i Ångermanälven. Fra disse fortsatte de sin kaprervirksomhet. Samme år ble det innledet forhandlinger mellom dronning Margarethe og Sven Sture, og inngått en ett-årig fredsavtale mellom byene og Stüke. Dronningen benådet Sven Sture og Arendt Stüke mot at de overleverte borgene til henne. Året etter inngikk Stüke også et forlik med Hanseatene.
Vadstena klosterkyrka (foto Bjørg Elin Holter)
Arendt Stüke ble tildelt eiendommer i Sverige for sine tjenester for dronning Margrete. Stüke og hans sønner assimileres som svenske adelsmenn, Arendt Stüke for Nyköpingshus i forlening og sønnene Henrik og Albrekt blir fogder. I et brev datert 17. januar 1416 til den livlandske ordensmesteren i Reval fremgår det at han er høvedsmann på Nyköpingshus. Vid utbrottet av Engelbrekts opprør innehas Nyköpings slott av hans sønn Albrekt og Ringstadaholm av sønnen Henrik. Anna Sofias formoder, datteren Birgitta ble inngiftet i den gamle svenske Ulfslekten. Arend Stüke er gravlagt sammen med sønnen Albrekt under gravstein nr. 28 inne i Vadstena klosterkyrka.
Kilde: wikipedia.de, wikipedia.se, de.prosopographie.wikia.com og Nordisk familjebok/Uggleupplagan. 27. Stockholm-Nynäs järnväg - Syrsor / 535-536 (1918)
(Geir Winnæss - September 2014)
Fyrstelig forfader 3. kvartal 2014 - Hertug Vilhelm IX av Akvitania "Trubaduren" »
Oldemor Anna Sofias 23x tippoldefar, hertug Vilhelm IX av Akvitania (1071-1126) (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmmmf), også kalt for «den unge» eller «Trubaduren», tilhørte slekten Ramnulfidene eller Huset Poitiers. Dette var det franske dynastiet som hersket over grevskapet Poitou og hertugdømmet Akvitania. Vilhelm var hertug av Akvitania (Aquitaine) og Gascogne og greve av Poitou, en av lederne av korstoget i 1101, en elendig hærfører, den første kjente trubadur, det vil si en lyrisk poet som diktet på landsmålet, det oksitanske språket og en libertiner med forkjærlighet for andres ektefeller. Han var sønn av Vilhelm VIII av Akvitania og dennes tredje hustru Hildegarde av Burgund. Fødselen burde ha vært en god grunn til å feire ved hoffet i Akvitania, men kirken betraktet barnet i første omgang som illegitimt på grunn av farens tidligere skilsmisser og foreldrenes blodsslektskap. På bakgrunn av dette krevde kirken at Vilhelm VIII gjorde en pilegrimsreise til Roma kort etter sønnens fødsel for søke pavens godkjennelse av sitt tredje ekteskap og derav gjøre sin unge arving legitim.
Hertug Vilhelm IX av Akvitania (albacarma.com)
Da Vilhelm var femten år gammel døde faren, og han arvet hertugdømmet Akvitania. I 1089, giftet han seg med Irmgard, datteren til greve Fulko III av Anjou. Hun var vakker og velutdannet, men led av tunge humørsvingninger, og vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Irmgard skal ha vært ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake til et kloster i raseri etter en krangel, og nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om intet hadde skjedd. Denne oppførselen, i tillegg til at hun ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt å sende henne tilbake til hennes far. I 1091 fikk han ekteskapet oppløst. I 1094 giftet han seg med Anna Sofias formoder Filippa av Toulouse, datter og arving til Vilhelm IV av Toulouse. Heller ikke dette ekteskapet skulle bli lykkelig, men de fikk to sønner og fem døtre, inkludert hans etterfølger, Vilhelm X av Akvitania. Hans andre sønn Raymond ble fyrste av fyrstedømmet Antiokia i Det hellige land. Hans datter Agnes, Anna Sofias formoder var først gift med Aimery V av Thouars og deretter med Anna Sofias forfader Ramiro II av Aragon, og etablerte dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.
I 1095 inviterte Vilhelm pave Urban II til å tilbringe julefeiringen ved sitt hoff. I løpet av jula overtalte imidlertid paven ham til «å ta korset», det vil si gi sin korsfarered og dra til Det hellige land. Vilhelm var imidlertid mer interessert i å utnytte fraværet til andre fyrster som var dratt på korstog, særlig Raymond IV av Toulouse, hans hustrus onkel, ved å kreve Toulouse. Sammen med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i 1098, en handling som de ble truet med bannlysing for ettersom de dro fordel av en korsfarer, noe kirken betraktet som en helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske å se verden, deltok Vilhelm på korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen til det første korstoget i 1099. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse, sønnen til Raymond IV, for en stor sum penger. Hustruen Filippa ble rasende over måten han behandlet hennes arv.
Forsiden av en bok om hertug Vilhelm IX av Akvitania (wikipedia.no)
Vilhelm kom til Det hellige land i 1101. Her kjempet han sammen med Welf II av Bayern. Det førte han først til Konstantinopel og deretter til Heracleia. Rullebladet som militær leder er ikke særlig imponerende. Han utkjempet hovedsakelig små trefninger i Anatolia, og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ved flere anledninger ble tatt i bakhold med store tap. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av seldsjukkene ved Heracleia i dagens Tyrkia. Vilhelm klarte selv med nød og neppe å unnslippe. I henhold til krønikeskribenten Orderic Vitalis nådde han fram til Antiokia ledsaget av kun seks overlevne. I 1102 returnerte han til Frankrike.
I 1103 støttet Vilhelm sin tidligere svigerfar grev Fulko IV av Anjou, kalt «Bråkmakeren», i tvisten denne hadde med sin sønn Gotfred Martell. Dette var mislykket da far og sønn ble gjenforent. Vilhelm måtte oppgi en rekke av sine borger i Saintonge, men fikk disse tilbake da han tok greven til fange i 1107. Da nevøen Bertrand av Toulouse falt i Det hellige land i 1112, fornyet Vilhelm sitt krav på Toulouse. I 1113 tok han byen for andre gang. Han kunne denne gangen med støtte fra Bernhard Attons IV av Beziers, greve Centulle av Bigorre, Pons av Montpezat og innbyggerne av Toulouse, innbyggerne stormet selv byens slott Chateau-Narbonnais, holde byen frem til 1123.
Vilhelm hadde som sin far og mange andre magnater på denne tiden et skrøpelig og skjørt forhold til kirken. Han ble bannlyst to ganger, første gang i 1114 for en påstått krenkelse eller overtredelse av kirkens skatteprivilegier. Hans svar på dette var å kreve syndsforlatelse fra Pierre, biskopen av Poitiers. Da biskopen var klar til offentlig å utrope bannlysing truet hertug Vilhelm ham med sverdet, sverget på å drepe ham om han ikke ga ham syndsforlatelse. Biskopen lot som han gikk med på dette, og da hertugen lettet slapp ham fullførte biskopen lesningen av bannlysningen før han bøyde seg og tilbød hertugen sin nakke. I henhold til samtidens skribenter skal Vilhelm ha nølt et øyeblikk for han stakk sverdet i skjeden og sa: «Jeg elsker deg ikke nok til å sende deg til paradiset!»
Vilhelm ble bannlyst for andre gang da han «bortrøvet» vicomtesse Dangereuse de L' Isle Bouchard (1079–1153), hustru av hans vasall Aimery I av Châtellerault. Fruen synes å ha vært et villig «offer» i denne hendelsen. Vilhelm installerte henne i Maubergeonnetårnet i sin festning i Poitiers, noe som ga henne tilnavnet La Maubergeonne, og i henhold til den engelske krønikeskribenten og historikeren William av Malmesbury skal han også ha fått malt hennes bilde på sitt skjold.
Da hustruen Filippa kom tilbake til Poitiers fra Toulouse ble hun rasende over å oppdage en rivaliserende kvinne som levde i hennes palass. Hun appellerte til sin venner ved hoffet og til kirken, men ingen adel våget å støtte henne mot deres føydale overherre. Pavens skallede legat Giraud klagde til Vilhelm og krevde at han leverte Dangereuse tilbake til hennes ektemann. Hertugen svarte da at «Krøller vil vokse på din skalle før jeg skiller meg fra henne!»
Ydmyk valgte Filippa i 1116 å trekke seg tilbake til Fontevraud-klosteret hvor hun ironisk nok ble venner med Ermengarde av Anjou, Vilhelms første hustru. I klosteret skal hun hatt mange samtaler eller brevvekslinger med grevinne Adela av Blois, som var i konstant kontakt med Fontevraud fra Marcigney-klosteret. Filippa skal uansett ikke ha blitt lenge ved klosteret da nedtegnelser viser at hun døde den 28. november 1118.
Forholdet mellom hertugen og hans eldste sønn Vilhelm X ble også anstrengt, skjønt det er usannsynlig at han noen gang begynte på et opprør som varte i syv år som den engelske presten og krønikeskribenten Ralph de Diceto har påstått, kun for å bli tatt til fange av sin far. Andre nedtegnelser motsier likefrem at noe opprør noen gang skjedde. Ralph påsto at opprøret begynte i 1113, men på den tiden var unge Vilhelm kun 13 år og farens amorøse eventyr med Dangereuse hadde ennå ikke startet. Far og sønn ble uansett forsont da sønnen i 1121ble gift med Aenor de Châtellerault, datteren til Dangereuse med hennes lovlige ektemann.
Kong Vilhelm IX av Akvitania i en sangbok fra det 13-århundre (cdiscount.com)
Vilhelm ble tatt inn i kirken igjen en gang rundt 1120 etter å ha kommet med innrømmelser. Imidlertid ble han etter 1118 konfrontert med sin første hustru Ermengarde. Da Filippa døde skal Ermengarde ha stormet ned fra Fontevraud og til hoffet i Poitou og krevde å bli reinstallert som hertuginne av Aquitaine, muligens et forsøk på hevne den dårlige behandlingen av Filippa. I oktober 1119 dukket hun brått opp for kirkerådet i Reims som ble holdt av pave Calixtus II, og krevde at paven bannlyste Vilhelm IX, forviste Dangereuse fra hertugdømmets palass og gjeninnsatte henne på hennes rettmessige posisjon. Paven avslo å hjelpe henne, men hun fortsatte å skaffe Vilhelm bråk og vanskeligheter i årene etter, og sørget indirekte for at han deltok i Reconquista, gjenerobringen av Spania fra maurerne.
Mellom 1120 og 1123 slo Vilhelm sine styrker sammen med hæren til kongedømmene i Castilla og León. De franske soldatene fra Akvitania kjempet side ved side ved spanjolene i et forsøk på å ta Córdoba. I løpet av hans tid i Spania fikk Vilhelm IX et vase av bergkrystall av en muslimsk alliert som han senere trolovet til sønnedatter Eleanora av Akvitania, et forhold som det aldri ble noe av. Vasen har antagelig sin opprinnelse fra Sasanide-dynastiets Persia på 600-tallet. I 1122 tapte han kontrollen over Toulouse, Filippas medgift, til Alfonso Jordan, sønn og arving av Raymond IV, som hadde tatt Toulouse etter at Vilhelm IV døde. Han gjorde ikke noe forsøk på å kreve det tilbake, og døde den 10. februar 1126, 56 år gammel, etter en kort sykdom.
Vilhelm IXs største arv til historien er ikke som kriger, men som poet. For Vilhelm IX var diktningen et tidsfordriv, ikke hans viktigste oppgave. Det sies at; «Den fortrolighet som denne poeten har vist med sin kunst, og av visse antydninger i hans dikt, viser at han var ikke den eneste trubaduren i sin tid, men det kan bli trygt antatt at han ikke hadde noen forgjenger i denne kunsten, da ingen antyder til noen tidligere trubadur er blitt funnet noe sted.». En anonym vida fra 1200-tallet husker ham noe overdrevet som:
«Greven av Poitiers var en av de mest høviske menn i verden og en av de største forførere av kvinner. Han var en fremragende ridder, liberal i hans jag etter kvinner, og en fremragende komponist og sanger av sanger. Han reiste mye rundt i verden og forførte kvinner.»
Orderic Vitalis referer til Vilhelm IX som en som komponerte sanger (ca. 1102) da han kom tilbake fra korstog i 1101. Disse sangene kan således være de første «korstogssanger». Han var uansett den første kjente trubadur, eller lyriske poet som benyttet det romanske morsmålet kalt provencalsk eller oksitansk. Elleve av hans sanger har blitt bevart for ettertiden. De er alle tilskrevet ham under hans tittel som greve av Poitou (lo coms de Peitieus). Emnene varierer og omhandler seksualitet, kjærlighet, kvinner, hans egen seksuelle manndom og føydal politikk. Hans oppriktighet, vidd og livlighet skapte skandale og vant samtidig beundring. Han var blant de første romanske morsmålspoeter i middelalderen, en av grunnleggerne av en tradisjon som skulle ende med Dante, Petrarca og Villon. Ezra Pound nevner ham i sitt dikt Canto VIII:
And Poictiers, you know, Guillaume Poictiers,
had brought the song up out of Spain
with the singers and viels...
Blant de elleve sanger som er bevart kan en del vanskelig bli sett på som eksempler på trubadurdiktning da deres uttalte seksuelle grovhet antyder heller en inspirasjon fra eldre populære sanger enn av de kyske idealene om høviskhet. Nå er han ikke alene om det. Den norske kong Sverre var 50 år senere en dyktig skald. Også han lagde noe poesi med et klart seksuelt uttrykk. Vilhelm har etterlatt fire kjærlighetssanger som sjarmerende enkle og ærlige. Disse uttrykker en langt mindre konvensjonell og kunstferdig følelse enn som vanligvis finnes i trubadurdiktning. Andre av hans vers er enigma eller nonsensvers, en form for poesi som var populære blant trubadurer, benyttet for å uttrykke det drømmeaktige og et forvirret sinn som er frambrakt av heit kjærlighet. Det er uklart hvem han adresserte sine sanger til, men noen synes å være rettet til viss grevinne Amalberge, som var hans elskerinne for en tid. De elleve sangene var:
1. Companho, farai un vers qu'er covinen (Comrades, I shall write a fitting poem)
2. Compagno, non puesc mudar qu'eo no m'effrei (Comrades, I don't know where to turn without being upset)
3. Companho, tant ai agutz d'avols conres (Comrades, I have had so many bad receptions)
4. Farai un vers de dreit nien (I'll write a verse about nothing at all)
5. Farai un vers, pos mi sonelh (I'll write a verse, since I'm dozing off)
6. Ben vuelh que sapchon li pluzor (I would well like most people to know)
7. Pos vezem de novel florir (Since we see, again, blossoming)
8. Farai chansoneta nueva (I shall write a new little song)
9. Molt jauzions mi prenc en amar (Very happily, I begin to love)
10. Ab la douzor del temps novel (For the sweetness of springtime)
11. Pos de chantar m'es pres talenz (Since I feel like singing)
Vilhelm IX var en mann som synes å ha elsket en god skandale, og som uten tvil hadde glede av å sjokkere sine tilhøre. Han skrev også en sang om å grunnlegge et kloster på hans land hvor nonnene ville bli håndplukket blant de vakreste kvinnene i området, eller avhengig av hvordan det oversettes, fra de beste horene. Mens dette bekrefter Vilhelms amorøse karakter er det også en spøk om botsklostre for prostituerte som ble grunnlagt av den karismatiske predikant Robert av Arbrissel. Faktisk ga Vilhelm IX store donasjoner til kirken, kanskje for å få pavens velvilje. Han hadde også palasset til grevene av Poitou, senere også fremmet av hans etterkommer Eleanora av Akvitania, dronning av England, og har overlevd i Poitiers som «Justispalasset i Poitiers» (Palais de justice de Poitiers) til den dag i dag.
En av Vilhelms dikt, muligens skrevet første gangen han ble bannlyst, da det antyder at hans sønn fortsatt var mindreårig, er delvis en grubling om dødelighet: «Pos de chantar m'es pres talenz» («Ettersom jeg har ønsket å synge, jeg vil skrive et vers for hvor jeg vil sørge»). Det konkluderer:
Jeg har gitt opp alt jeg har elsket mest:
Ridderskap og stolthet;
Og ettersom det gleder Gud, jeg aksepter det hele,
At Han må holde meg ved seg.
Jeg pålegger mine venner, ved min død,
Kom alle og vise meg stor ære,
Siden jeg har hatt fryd og glede
Fjern og nær, og i min bopel,
Således gir jeg opp fryd og glede,
Og ekorn og grå og sobelskinn.
Kilde: wikipedia.no, wikipedia.de og wikipedia.en.
(Geir Winnæss - August 2014)
I slektens fotspor 2014 »
«Moin moin».
I sommer har Bjørg Elin og jeg jaktet på noen av oldemor Anna Sofias forfedre i Tyskland. Det omfattet en rundtur som gikk innom Slesvig, Flensburg, Oldenswort, Hamburg, Ballenstedt, Quedlinburg, Hettstedt, Lutherstadt Eisleben, Mansfeld, Großörner, Oberrißdorf, Ellrich, Walkenried, Heldrungenog Rothenburg an der Saale. Sammen med min fetter, Anna Sofias etterkommer, Jan-Owe Gulbrandsen og hans Åsne har vi arrangert slektsstevne i Götaland. Turen er omtalt i en egen artikkel. I tillegg har min mor, Anna Sofias barnebarn, Gro Winnæss og jeg besøkt hennes to fettere og barnebarn av Anna Sofia, Fritjof og Gunnar Opsahl i Drangedal for første gang på over 50 år. De hadde blant annet flere fotografier som vil bli inntatt på hjemmesiden.
Artikkelforfatteren med en bratwürst foran Hamburg rådhus (foto Bjørg Elin Holter)
Fra dekket på Color Fantasy kunne jeg ved innseilingen til Kiel observere Bük-odden på styrbord side. På en sandbanke i nærheten av denne satte Anna Sofias forfader, kommandør Gustav Wilhelm von Gertten (von Krusenstjerna- og von Rajalin-grenene) sitt hardt skadde linjeskip, HMS Nordstjärnan på 72 kanoner på grunn. Den svenske eskadren hadde 13. april 1715 blitt slått av en dansk-norsk i det som senere har blitt hetende Sjøslaget ved Femern. Denne aprilfredagen ble en stor dag for den unge fregattsjefen Peter Wessel, men resulterte i fem år i dansk krigsfangenskap for Anna Sofias forfader. I løpet av turen skal vil oppsøke forfader von Gertten sine aner i Hamburg.
Bük (foto Bjørg Elin Holter)
Etter ankomst Kiel gikk ferden videre til Slesvig. Noen få kilometer sør for Slesvig lå Hedeby. Byen var Nord-Europas største by, handelssenter og slavemarked i vikingtiden. Stedet er i dag museum, og sydet av alternativideologi. Det er litt merkelig, siden livet i Hedeby sannsynligvis var state of the art i sin tid. Hedeby ble lagt i ruiner av Anna Sofias forfader kong Harald Hardråde (Löwenhjelm- og von Rajalin-grenene) i 1050. Borgerne flyttet da byen til dagens Slesvig. Anna Sofias forfader kong Harald Blåtann lot kirken etablere seg i Hedeby, og ble som første kristne danske konge døpt av biskop Poppo som hadde sitt bispesete i der. I tillegg til å være den første kristne byen, var den også det første stedet hvor mynter ble preget i Norden. Rundt byen går en forsvarsvoll som senere ble forbundet med Dannevirke. Forsvarsvollen Dannevirke ble bygget for å hindre at den danske halvøya ble invadert fra kontinentet.
Bygninger i Hedeby (foto Bjørg Elin Holter)
Etter en utmerket lunsj i gamlebyen i Slesvig gikk ferden videre til den gamle sjøfarts- og handelsbyen Flensburg, hvor flere av Anna Sofias forfedre (Koch-grenen) var handelsmenn på 1500- og 1600-tallet. Fokus for besøket var familien Tor Smede (Thor Schmede) som i løpet av 100 år bygget opp og tapte et stort handelshus. Anna Sofias forfader Thomas Thor Schmede d.e. kom til Flensburg fra Stade i 1529. I løpet av kort tid bygde han opp et av de største handelshusene. Virksomheten strakte seg fra Strasbourg til Sverige og fra Holland til Danmark og Norge. Handelshuset Tor Smede var den viktigste leverandøren av tekstiler og alt som hørte til bekledning til konger, hertuger og de fornemme familiene i Slesvig-Holstein. Thomas var gift med kjøpmannsdatteren Drude Jepsen. Anna Sofias formoder ledet etter mannens død handelshuset hjulpet av svigersønnen Harder Vake. Sønnen Reinhold ble i samsvar med tradisjonen i patrisierfamilien utdannet i Strasbourg og Wittenberg, hvor han blant annet skal ha hørt Luther tale. I 1562 overtok han og fetteren og svogeren Harder Vake handelshuset. Reinhold Thor Schmede som var gift med rådmannsdatteren Gesa Lange fra Flensburg bygget handelshuset ytterligere opp. Sønnen Thomas d.y. var 20 år da Reinhold døde i 1584. Det er grunn til å tro at Harder Vake drev handelshuset mens Thomas utdannet seg. Den 16. mai 1591 giftet den rike handels- og rådmannen seg med stallardatteren Magdalena Hoyer. Kun 11 år senere gikk imidlertid handelshuset konkurs. Årsaken sies å være konfliktene mellom Sverige og Danmark, kongens fordelsbehandling av handelsmennene i København samt ufreden med Tyskland. Flere handelshus i Flensburg skal ha fått problemer på denne tiden.
Orgelet i St. Nikolaikirche i Flensburg (foto Bjørg Elin Holter)
På vei til Hamburg var vi innom Oldenswort, nord for Tönning. Her ligger herresetet Hoyerswort, det flotteste rennesansebygget i Slesvig-Holstein. Stedet som i dag museum, kafe, vin- og keramikkutsalg og ferieleiligheter ble oppført av Anna Sofias forfader, kongens berømte stallar Caspar Hoyer i 1580. Caspar Hoyer var oldebarn av kong Fredrik I sin uekte datter Geseke, og far til Magdalene. Etter konkursen i 1602 mistet ektemannen Thomas Tor Smede d.y. sine borgerrettigheter i Flensburg, og flyttet derfor til en landeiendom i Koldenbüttel. Magdalena og Thomas sin sønn Hermann emigrerte til Sverige og var bruksforvalter ved Öllösa bruk og Nisshyttans masugn. Han er Anna Sofias forfader samt stamfar til adels- og friherreslektene Tersmeden. Caspar Hoyer var gift med Anna Wullf, datteren til borgermester Conradt Wulff i Kiel. Anna og Caspar hadde sju døtre og seks sønner.
Dagens eier gestalter Caspar Hoyer utenfor Hoyerswort (foto Bjørg Elin Holter)
I Hamburg hadde politikerslekten von Spreckelsen en sentral rolle i det 16. og 17. århundre. Hele tre medlemmer, herav to av Anna Sofias forfedre (von Krusenstjerna- og von Rajalin-grenene) har vært borgermestere i Hamburg og sju har vært senatorer. I tillegg har flere andre familiemedlemmer hatt høye verv i byens ledelse. Anna Sofias forfader Johann von Spreckelsen var borgermester fra 1512 til 1517. Han er blant annet kjent for i 1505 å ha innstiftet en familiefest, «Familien von Spreckelsens pinsehøytid» for sine sju barn og deres etterkommere. Hele familien ble i pinsen samlet i Johanns hus i Rödingsmarkt. Tradisjonen skal ha blitt holdt i hevd i 120 år. Familien har gjenopptatt tradisjonen, og familiefesten arrangeres den dag i dag, dog mer uformelt. Hamburg er en fri- og hansaby, og borgermesteren er de facto bystatens statsoverhode. Anna Sofias forfader, Johanns sønn Peter von Spreckelsen, født ca. 1494 og borgermester i Hamburg fra 1538 til sin død i 1553, var gift med blant andre Anna Sofias formoder Adelheid. Hun var igjen datter av borgermester i Hamburg, Bartholt vam Rhyne. Peter og Adelheids sønn Peter utvandret til Reval (Tallin), hvor hans sønn Peter hadde datteren Lucia von Spreckelsen. Lucia giftet seg med kaptein Hans von Gertten, og ble bestemor til admiral Gustav Wilhelm von Gertten, kommandøren som satte linjeskipet sitt på grunn i 1714. Hans von Gerttens far Berend von Gertten var for øvrig borgermester både i Dorpat (Tartu) og Reval. På en privat visning i borgermesteren sitt konferanserom, fikk jeg muligheten til å avfotografere våpenskjoldene og navnene til de Anna Sofias forfedre som har vært borgermestre i fri- og hansabyen.
Våpenskjold for slekten von Spreckelsen (skisse wikipedia.fr)
Etter Hamburg var Lutherstadt Eisleben og området rundt byen neste mål. På veien til Anna Sofias forfedres (von Krusenstjerna-grenen) presteembeter var vi innom blant annet Quedlinburg og Ballenstadt i Harz. I 973, året etter han tapte krigen mot keiser Otto den store av det tysk-romerske riket, deltok Anna Sofias forfader kong Harald Blåtann av Danmark Hardråde (Löwenhjelm- og von Rajalin-grenene) som vasall på riksdagen i Quedlinburg. Oldemors forfedre fra fyrstehuset Askanien var grever av Ballenstedt, og slektens grunnlegger var grev Esiko av Ballenstedt Hardråde (von Rajalin-grenen).
Quedlinburg slott (foto Bjørg Elin Holter)
Anna Sofias forfader Johann Krause var ble født i Eisleben som sønn av borgeren Nicolaus Krause i Mansfeld og hans hustru Anna Reifenstein. Ved sin død i 1558 var han hoffpredikant for grev Hans von Mansfeld og lutheransk prest i Sta. Mariakirken i Rothenburg an der Saale. I henhold til familieoverleveringer skal Johann ha blitt ordinert av Martin Luther. Det er litt uklart hvilke embeter han har innehatt, men før 1525 skal han ha vært skolemester i Hettstedt. Samme år var han imidlertid prest i St. Johanneskirken i Ellrich. Han omtales som en konvertert munk, og muligens den tidligere kassereren i klosteret Walkenried som prediket den evangeliske lære allerede i 1525, det vil si åtte år etter at Luther slo opp sine 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg. Det er grunn til å tro at Johann Krause i nærmere 30 år, før han tiltrådte i Rothenburg var prest i St. Andreaskirken i Großörner. Han er også kjent som forfatter av «Beschreibung der merkwürdigen Schlacht am Welfesholze» i 1555. I 1549 giftet han seg med Barbara Stellwagen, datteren til Jacob Stellwagen som hadde vært diakon og muligens også prest i St. Jakobskirken i Hettstedt. Jacob Stellwagen var den første evangeliske presten i St. Wigbertkirken i Heldrungen, hvor han tjente i perioden 1533 til 1556. I 1554 skal han ha underskrevet et dokument sammen med den lutherske teologen Erasmus Sarcerius. Navnet Stellwagen forekommer også blant Luthers slektninger. Sønnen til Johann Krause og Barbara Stellwagen, Johann Crusius, et navn også Johann Krause omtales under i sin tid i Ellrich, var i løpet av sin karriere prest i St. Valentinkirken i Rießdorf ufn Berge (Oberrißdorf), hvor han forrettet i 1580, diakon i St. Nicolaikirken i Eisleben, lutheransk pastor ved Katharinenstift og hoffpredikant i St. Nicolaikirken i Eisleben.
Torget i Lutherstadt Eisleben med Lutherstatuen, rådhuset til venstre og St. Nicolaikirken i bakgrunnen (foto Bjørg Elin Holter)
Hjemreisen fra Kiel gikk med Color Magic. To av Anna Sofias forfedre, Conradt og Nicolaus Wullf (Koch-grenen) har vært borgermestre i den gamle Hansabyen. Conradt Wullf var Herre til Südensee gods og Süderstapel, magister og borgermester i Kiel samt gift med Tale Harge. Borgeren Conradt Wulff og daværende borgermester i Kiel mottok begge brev fra Martin Luther hvor han gjorde oppmerksom på at presten i Kiel, Wilhelm Prawest satte ut løgner om ham. Faren Nicolaus Wulff, herre til Süderstapel var også borgermester i Kiel og hadde en kone ved navn Tale. Hans far Hartwich Wulff var ridder, og hørte til en gammel holsteinsk adelsslekt.
«Auf widersehen».
Kilder: wikipedia.no, wikipedia.dk, wikipedia.se, wikipedia.de, wikipedia.fr, Tor Smeden - Eine Flensburger Grosskauffamilie des 16. Jahrhunderts av Alfred Meyse, Schriften der Gesellschaft für Flensburger Stadtgeschichte E.V. Nr 4, 1939, Anbytarforum, adelsvapen.com, lexikus.de, von-mering.de, stadtellrich.de, johanniskirche-ellrich.de, stadt-heldrungen.de, gw.geneanet.org og leon.amaroq.se.
(Geir Winnæss - August 2014)
Vitaliebrødrene og forfader Arendt Stüke »
Vitaliebrødrene var en piratliga som opererte i Østersjøen under krigen som ble ført for å avsette oldemor Anna Sofias slektning kong Albrekt av Mecklenburg som svensk konge. Ligaen hadde sin mest aktive periode i tidsrommet 1391 til 1398. Broderskapet ble dannet for å støtte Albrekt, og en av lederne var Anna Sofias forfader, den mecklenburgske ridderen Arendt Stüke. En av Stükes viktigste allierte var igjen Anna Sofias forfader, ridderen Sven Sture. Etter kong Albrekts fall fortsatte imidlertid ligaen sin kaprervirksomhet i Østersjøen og Nordsjøen frem til 1430-tallet, men med mindre styrke. Vitaliebrødrene er godt kjent i Tyskland, hvor det eksisterer en rekke historier om piraten Störtebecker. Dessverre har denne tyske Robin Hood-gestalten til tross for alle historiene aldri eksistert. Ordet vitaliebrødrene er basert på det lavtyske vitalie. Ordet kommer fra det latinske ordet victualia, som betyr livsmiddel. Ligaen fraktet primært proviant til Albrekts tropper i Stockholm. Byen var Albrekts siste besettelse i Sverige, og var beleiret av styrker fra Kalmarunionen. Sjørøverne var organisert som et brorskap, og deres slogan var: «Guds venner og alles fiender!» (Gottes Freund - aller Welt Feind!).
Piratkogge (shipsonstamps.org)
Piratligaen dukket opp i Østersjøen i slutten av 1300-tallet. De fleste medlemmene kom fra Nord-Tyskland, og brorskapet ble grunnlagt i forbindelse med beleiringen av Stockholm i 1389. Kong Albrekt ble imidlertid svært upopulær. Det førte til at den svenske adelen med hjelp fra Danmark startet en krig for å bli kvitt ham. Kong Albrekt ble beseiret og tatt til fange av dronning Margrete I ved Falköping i 1389. De siste av hans tyske tropper og allierte endte opp i Stockholm som ble beleiret av Margretes styrker. For å gjeninnsette ham på den svenske tronen, dannet hans slektninger og støttespillere en liga av ville og ustyrlige unge menn fra den tyske lavadelen. De unge mennene fikk i oppdrag å smugle inn forsyninger til Stockholm, og lyktes med med å komme Stockholm till unnsetting. Albrekt klarte imidlertid ikke å gjenerobre tronen, og da beleiringen av Stockholm var over mistet kaprervirksomheten sin opprinnelige hensikt. Vitaliebrødrene trivdes imidlertid med sine eventyrlige liv, og de innledet deretter karrierer som ordinære sjørøvere.
Dronning Margrete I var Nordens mektige kvinne fra hun fra 1376 regjerte Danmark for sønnen Olav, til hun døde i 1412 som «mektig frue og husbonde» over både Danmark, Norge og Sverige. I Danmark og Norge ser det ut til at befolkningene hadde et godt forhold til dronningen. Margerete hadde vært gift med, og hadde sønnen Olav med kong Håkon den 6, som døde i 1380. Det var gjennom sønnens arverett at Margrete også ble mektig frue og husbonde i Norge. Sverige var preget av indre uro og kamp om posisjoner. Kong Albrekt hadde tidligere hadde omtalt dronning Margrete som «kong bukseløs». da han ble tatt til fange skal han ha blitt påsatt «hetten» med et 19 alen langt slep før han ble satt i fangenskap på Lindholm slott i Skåne frem til 1395. En sjarmerende avslutning på en strid som kostet tusener livet.
Det som gjorde Vitaliebrødrene spesielle, og førte til Robin Hood-ryktet, var at de var de første piratene i kristen historie som ikke betalte sin besetningsmedlemmer, men i stedet delte byttet tilnærmet likt. Kapteinene og andre høystående fikk en større del av kaka, men alle fikk sin andel relatert til gevinsten. Det gav ligaen et annet navn som de er kjent under i Tyskland; «de Lijkdeeler» på lavtysk. I Friesland går det fremdeles vandrehistorier om at de gav deler av byttet til fattige. Dette er det imidlertid vanskelig å dokumentere, og står også i sterk kontrast til unnsettingen av Stockholm, hvor de ble skyldige i mord. Blant annet ble 60 svenske borgere fengslet på Helga lekamens dag, 13. juni 1389, for å bli torturert i rådhuset og senere ført til Käpplingeholmen (i dag Blasieholmen) hvor de ble sperret inne i et hus som ble satt fyr på. Denne hendelsen har fått navnet käpplingemordene.
Vitaliebrødrene ble nevnt for første gang i 1392, men allerede ett år tidligere hadde Mecklenburg åpnet to av havnene sine for de som på egen risiko ville delta i krigen mot Danmark. Likeledes hadde de to mecklenburgske hansabyene Rostock og Wismar åpnet sine havner. Ved Bornholm ble skip fra hansabyene Danzig, Elbing og Braunsberg angrepet av pirater med heiste banner. I tillegg ble tyske handelsskip utenfor Visby angrepet av de mecklenburgiske piratene. En overveiende del av piratvirksomheten var rettet mot Hansforbundets handel og byer, og spesielt mot Lübeck som støttet dronning Margrete.
Hansakogge fra Danzig (shipsonstamps.org)
Året 1392 startet med en betydelig økning av piratvirksomheten i Østersjøen og Øresund. Opp mot 5000 pirater på rundt 100 skip herjet og myrdet på havet. Rådet i Lübeck ble forferdet over sjørøverenes herjinger, og hansabyene besluttet å seile sine fartyer i konvoier. Utenfor den estiske kysten herjet 1500 pirater under elleve høvedsmenn. På vei til et tysk rådsmøte ble den svenske biskopen Tord fra Strängnäs tatt til fange av blant annt Anna Sofias forfader Arendt Stüke, og holdt i halsjern. I Skanör ble handelsmenn angrepet på land, og 32 borgere fra Stralsund meddelte at de måtte flykte fra stranden og etterlate varer til verdi av 5350 stralsundske mark.
Ved påsketider i 1393 inntok vitaliebrødrene byen Bergen i Norge med 18 større skip. De gikk i land på Nordnes og arbeidet seg inn til Vågsbunnen, der de kom i kamp med bymenn og hærfolk fra Holmen. Fehirden Jon Darre ble alvorlig såret og tatt til fange. I åtte dager herjet de byen, plyndret borgere og kirker, og en rekke hus ble satt i brann. Piratene må ha vært vel tilfreds med utbyttet siden de kom igjen senere. Nye overfall skjedde i 1428, 1429 og 1432, mest alvorlig i 1429. I 1428 ble Bergen plyndret, etter sigende på oppdrag fra Hanseatene. I april i 1429 brant piratene ned Kristkirken, Apostelkirken og bispegården og kongsgården på Holmen. Leidangsflåten hadde blitt kalt ut, for øvrig for siste gang i historien. Piratleder Bartholomeus Voet hadde opprinnelig sju kogger og 400 mann, men sjørøverstyrken ble forsterket med ti skip fra Wismar. Langskipene bemannet med bønder fra bergensområdet ble rent i senk av de større piratskipene. Som utplyndret handelsby ble det store problemer for Bergen å oppnå sin tidligere status, og vitaliebrødrene kastet deretter blikket mot andre mål.
På et stort Hansamøte som fant sted i Lübeck i juli ble det besluttet å innstille høstens fiskehandel i Øresund i 1393. Byrådet i Danzig mottok i september et brev fra øyevitner på fiskemarkedet i Falsterbo om at hertug Johan från Mecklenburg hadde oppbrakt minst ti handelsskip. Røvergodset ble sendt til Wismar. Malmø ble angrepet av en sjørøverflåte, og i henhold til en rapport brent ned til grunnen. Selv København ble angrepet høsten 1393, men borgerne maktet å slå angriperne tilbake. Da to piratskip som kom seilende inn Øresund fra nord ble en dansk skvadron sendt ut, men priratene bandt skipene sine sammen og danskene måtte retirere til København. Sjørøverne patruljerte deretter utenfor Dragør til danskene sendte ut tre større skip og tolv knarrer (vikingskip) for å fordrive dem.
I mars 1394 besluttet et møte i Hansaforbundet å sende ut en flåte med 36 større kogger for å jakte på sjørøverne. Hvert skip var bemannet med 100 soldater, hvor 20 skulle være utrustet med kraftige armbrøst. Hver kogge skulle ledsages av hurtigrodd knarr og en skute. Byrådet i Riga mottok samme år en rapport om at de mecklenburgiske piratene hadde en flåte på mer enn 300 fartøyer. De hadde nettopp kapret fem engeleske fartøyer lastet med klær og tekstiler. Lasten hadde blitt fraktet til en øy utenfor Blekinge. Samme år ble Visby inntatt, og ble vitaliebrødrenes base for virksomheten i Østersjøen.
Hanseatene avretter den fiktive vitalielederen Klaus Störtebeker i 1401 (jadu.de) (tresnitt fra 1701. Drakter og utrusning er fra sluttet av 1500-talet)
Med avtalen mellom Margarete og Albrekt 1395, hvor kongen ble frigitt og Stockholm pantsatt til Hanseatene, forsvant grunnlaget for Vitaliebrødrenes virksomhet. Det fortsatte likevel å utgjøre et uroelement i østersjøområdet, spesielt i Finskebukta og Bottenviken. De hersket til tider over Åbo og Viborg, likeså borgene Faxeholm, Styresholm og Korsholm i Bottenviken. Vitaliebrødrene hadde muligens også mindre støttepunkter i innlandet som for eksempel Tibrandsholm i Jemtland.
I 1396 ble det sendt ut elleve større tyske «fredskogger» mot piratene. Hvert skip var bevæpnet med 100 soldater, hvorav 30 med store armbrøst. Samtidig ble to «fredsskip» med totalt 77 mann sendt ut fra Kalmar på piratjakt. Dessverre ble de fanget av den tyske «fredsflåten» ved Gotland som trodde at de var sjørøvere. Samlige kalmarboere ble kastet på havet og døde.
Da Vitaliebrødrene ble fordrevet fra Visby og Gotland av den tyske orden under ledelse av stormester Konrad von Jungingen, ble de også gjennom en avtale med dronning Margarete tvunget til å oppgi sine støttepunkter i nordre del av Bottenviken. Grupper av vitaliebrødre fortsatte imidlertid kaprervirksomheten i flere tiår, blant annet i Nordsjøen utfra baser i Friesland. I 1401 klarte en flåte fra Hansaforbundet ledet av Simon av Utrecht å slå en sjørøverflåte i nærheten av Helgoland. Piratene ble overmannet og fraktet til Hamburg og ble der dømt til døden og halshugget. Så sent som i 1429 plyndret de Bergen. Det påstås at Anna Sofias fjerne slektning kong Erik av Pommern etter at han ble avsatt skal ha vært de resterende vitaliebrødrene sin leder i perioden 1438 til 1449, da han bodde i Visby og opererte som sjørøver i Østersjøen.
De mest kjente vitaliebrødrene er Klaus Mylies, Anna Sofias slektning Knut Bosson (Grip) og hennes forfedre Sven Sture og Arendt Stuke, den sistnevnte senere høvedsmann på Nyköpingshus.
Kilder: wikipedia.se, wikipedia.no, snl.no, bergenbyarkiv.no og histos.no.
(Geir Winnæss - September 2014)
|
|
|
|
Forfedre »
I tredje kvartal 2014 presenterer vi prosten Michaël Christiani Koch (1661-1733), oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar (mfmmfffff) som var huspredikant, kontraktsprost og kyrkoherde i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn samt riksdagsmann, men som ble utvist fra riksdagen etter å ha vært involvert i vrakplyndring. Les mer
I fjerde kvartal 2014 presenterer vi krigsråd og landshøvding i Blekinge, friherre (baron) Salomon von Otter (1667-1732), oldemor Anna Sofias 4x tippoldefar (mmfmmm og mmmfmm). Han var svensk militærvesens store tallknuser, og ryddet opp i flåtens økonomi under Den store nordiske krigen. Les mer
-----
I andre kvartal 2014 presenterte vi Kajsa Nilsdotter (1811-død), oldemor Anna Sofias farmor (fm) som var tjenestepike på Ström säteri og som fikk to uekte barn, deriblant vår tippoldefar Nils August med godseieren, løytnant Carl August Löwenhjelm.
(Geir Winnæss - August 2014)
Militære forfedre »
I tredje kvartal 2014 presenterer vi den mecklenburgske adelsmannen Arendt Stüke (avdød), oldemor Anna Sofias 12x tippoldefar (fffmmmffmmmfmf) som var sjørøver og en av lederne for Vitaliebrødrene. Han terroriserte Sverige, men ble senere assimilert svensk adelsmann. Les mer/Les mer
I fjerde kvartal 2014 presenterer vi obersten Adolf Fredrik II von Krusenstjerna (1679-1713), oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar (mmfmff) som stupte som sjef for Viborg infanteriregiment i slaget ved Pälkäne i Finland under Den store nordiske krigen. Les mer
-----
I andre kvartal 2014 presenterte vi majoren i flåten Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (1768-1822), oldemor Anna Sofias oldefar (mmf) som var godseier, og som ble utnevnt til Ridder av Svärdsorden (RSO) i 1788. Les mer
(Geir Winnæss - August 2014)
Fyrstelige forfedre »
I tredje kvartal 2014 presenterer vil Vilhelm IX (1071-1126), kalt for «Trubaduren», oldemor Anna Sofias 23x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmmmf). Han var hertug av Akvitania og Gascogne og greve av Poitou, en av lederne av korstoget i 1101, en elendig hærfører den, første kjente trubadur, det vil si en lyrisk poet som diktet på landsmålet, det oksitanske språket og en libertiner med en forkjærlighet for andres ektefeller. Les mer
I fjerde kvartal 2014 presenterer vi dronning Petronilla av Aragon (1136-1173), oldemor Anna Sofias 21x tippoldemor (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmmm). Hun ble unnfanget ene og alene for å overta Aragons trone. Les mer
-----
I andre kvartal 2014 presenterte vi kong Ferdinand I av León og Castilla (ca. 1015-1065), oldemor Anna Sofias 24x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmfmfmffmff) som var spansk keiser og fikk den hellige gral i fredsgave av emiren av Cordoba Les mer
(Geir Winnæss - August 2014)
Forfader 3. kvartal 2014 - Prost Michäel Christiani Koch »
Prost over Älvsyssels kontrakt, Michaël Christiani Koch, oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar (mfffff) ble født 29. september 1661. Han døde 26. april 1733 i Sibräcka prästgård i Stenkyrka socken, Göteborgs och Bohus län. I løpet av karrieren var huspredikant hos feltmarskalk Rutger von Ascheberg, kyrkoherde i 1687 og kontraktsprost i 1714 og 1720 i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn, Göteborgs stift og riksdagsmann. Michaël var sønn av borger og fremtredende handelsmann i Kungälv under dansketiden, Christen Koch som skal ha avstammet fra Livland og fru Anna Andersdotter som antas å ha tilhørt den norske adelsslekten Månesköld. Den norske slekten Månesköld skal ha tilknytning til den Hvitfeldske. Michaël Christiani Koch giftet seg i 1688 med frøken Ingeborg Holst, datteren til råd- og handelsmannen i Kungälv Jens Holst og fru Trina Hansdotter. Fru Ingeborg Holst var født 6. september 1670, og døde 6. desember 1747. Ingeborg og Michaël hadde eleve sønner og fire døtre. En av sønnene var Anna Sofias forfader, kavalerioffiseren i Uddevalla, Rutger Michaelsson Koch.
Stenkyrka kyrka på Tjörn (wikipedia.se)
Både pastor Koch og hustruen ble involvert i et vrakrøveri som fant sted ved Herrön på Tjørn en stormfull høstnatt i 1720.
"Under en stormig höstnatt wid pass 1720 strandade wid Herrön i Klöfwedals socken ett skepp, som till en del war lastadt med åtskilliga konung Fredrik I:s tillhörigheter, dem han låtit hämta ifrån Hessen, och hwaribland det dyrbaraste war en liten wagga af guld, besatt med ädla stenar, den en Tysk furstinna ernat såsom, present sända drottning Ulrica Eleonora. Wid fartygets strandning mördade Tjörboarne besättningen och utplundrade lasten. Fartyget sjönk, så att ingen sedan fick weta hwart det tagit wägen. Dåwarande prosten på ön, Michael Koch, war äfwen medwetande om brottet, men förteg det, troligen af fruktan. Sjelf hade han erhållit utaf en fiskare en skönt arbetad spatserkäpp, hwilken tillhört den röfwade lasten. Denna käpp begagnade Koch sig af i Stockholm, då han kom dit upp såsom herredagsman. Händelsewis fick konung Fredrik en gång se käppen och igenkände den såsom sin, samt styrkte sin rätt dertill genom att wisa en för presten okänd gömma i densamma, hwaruti låg instucken en dukatrulle. Koch måste nu bekänna förhållandet med skeppets plundring, men undslapp med att blifwa förwisad riksdagen. Af hans berättelse inhämtades widare, att ofwannämnda guldwagga, hwilken lär warit en toilettsmöbel, fanns hos en bonde på gården Stordal. Till följe deraf sändes till Tjörn en truppafdelning för att arrestera wederbörande och framförallt att skaffa reda." Källa: berättelse av Axel Emanuel Holmberg.
En fortelling angir at hendelsen skal ha funnet sted Lucia-natten 1717. Skipet kom fra Hamburg, og var på vei til Stockholm. Lasten skal blant annet ha bestått av dyrbare eiendeler tilhørende daværende prins Fredrik av Hessen, den senere kong Fredrik I av Sverige som var gift med prinsesse Ulrika Eleonora, Karl IIs søster. Stormen skal ha vært den kraftigste i sin tid, hvilket er dokumentert i tallrike almanakker. Den skal blant annet ha medført store skader på hus i Göteborg. Jungfru Elisabet drev hjelpeløst inn mot kysten, og strandet til slutt ved Räbbehuvud på Härön. Besättningen skal ha forsvunnet sporløst, og fartøyet blitt slått til fillebiter mot svabergene. Da desembermorgenen kom var den lille viken innenfor Räbbehuvud fylt med vrakgods, og i stuene langs stranden skal gleden ha stått i taket. I lasten befant seg den tidligere nevnte gullvekten som skal ha vært en gave til prinsesse Ulrika Eleonora fra et tyskt fyrstehus. Gullvekten skal ha vært særdeles kostbar og besatt med edelstener. Øyboerne skal ha tatt grovt for seg av godene havariet medførte. En ransakingskommisjon skal ha blitt satt ned, og alle som hadde tilegnet seg verdier for mer enn 60 riksdaler fra vraket ble dømt til å miste livet gjenom halshugging på Karlsten festning i Marstrand. De dødsdømte ble imidlertid benådet, og ingen dødsdom ble derfor iverksatt.
Guldkryckan (pixabay.com)
I tillegg til å bli forvist fra riksdagen mister Michaël Christiani Koch i 1718 prosteembetet ved Tjörns pastorat. Det er antydet at utnevnelsen til prost skyldes morens gode avstamning og slektsforbindelser. Når han i 1720 anmoder om å få gjeninntre i prosteembetet får han det, men biskop Poppelman finner det betenkelig; «hälst han är angifven för det gods som vid Miören är bergat vordet.» Foran en kommisjon, som ble satt delvis i Sundby, delvis i Marstrand, delvis i Sibräcka, og hvor det finnes en protokoll i konsistoriets arkiv, måtte prosten redegjøre for det strandvrakgodset som ble funnet i hans hus. Ved rettegangen om strandvrakskjøpet i 1724 ble Koch imidlertid ikke dømt. Hans hustru, sønnen Hans og en av døtrene som i henhold til vitner hadde kjøpt vrakgods ble kompromittert. Ved en brann i 1730 mistet Koch både sin viktigste eiendom og mest betydelige eiendeler. Sønnen Michael etterfulgte ham som prest, men ble på grunn av regelverket ikke utnevt til prost. Det vil si han ble titulær prost i 1737 for sine gode studier. Sønnen Nils ble brukspatron, og dennes sønnesønn Nils ble adlet von Koch till Blomsholm i Skee (von Koch nr 2244).
Tjörns Prestgård - St. Sibräcka (klippan.hagmanstorp.com)
Kilder: adelsvapen.com, geni.com, berättelse av Axel Emanuel Holmberg, bohusgillet.se, tjsf.org og flashback.org.
Slektslinjen:
|
Formoder/-fader |
|
Huspredikant, kyrkoherde, kontraktsprost og riksdagsmann Michäel Christiani Koch (1661-1733) |
|
Kavalerioffiser Rutger Michaelsson Koch (avdød) |
|
Bruksforvalter og brukseier Christian Rutgersson Koch (1725-1792) |
|
Bruksregnskapsfører Nils Christian Koch (1764-1813) |
|
Inspektør Emanuel Christian Koch (1795-1831) |
|
Hustru Josephina Maria Fredrika Koch (1795-1831) |
|
Oldemor restaurantør Anna Sofia Gramén (1867-1950) |
(Geir Winnæss - August 2014)
Säffle herrgård »
Oldemor Anna Sofias mormor frøken Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, oldemor friherrinne Eleonora Christina von Rajalin og tippoldemor friherrinne Maria Beata Uggla vokste alle opp på Säffle herrgård.
(Foto: Barbro Gramén)
Hovedbygningen består fremdeles, og er i dag gymnas. Tettstedet Säffle ble bygget opp på markene til gården. Skorsteinene er laget av kanonrør.
Siden Eiendom inneholder informasjon om noen av forfedrenes gårder og bruk.
(Geir Winnæss - Februar 2012)
Våpenskjold »
Siden Våpenskjold gir en så langt oversikt over de nærmeste forfedrenes våpen. Et eksempel er våpenskjoldet til slekten til oldemor Anna Sofias oldemor (mmm), friherrinne (baronesse) Eleonora Christina von Rajalin.
Våpenskjold for friherreslekten von Rajalin, nr 317. Oldemor Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmfff), landshøvding og viseadmiral Johan von Rajalin (KmSO) som levde fra 1715 til 1786. Han ble opphøyet til friherre (baron) 15. oktober 1771.
Kilde: adelsvapen.com. Les mer
Viseadmiral, friherre Johan von Rajalin
(foto Gustaf Lundberg. marinmuseum.se)
(Geir Winnæss - November 2012)
Anna Sofias slektstre/forfedre »
Sidene Morssiden og Farssiden gir raske presentasjoner av Anna Sofias røtter og ca. 2000 forfedre. Herunder er det lenker til detaljinformasjon om en rekke av dem. Det er utarbeidet 84 sider med røtter og informasjon om hver fire generasjoner. Sidene er ennå ikke lagt ut da formatet er under vurdering. Listen over forfedre er imidlertid ikke uttømt, og søk avdekker mulighet til å gå enda lenger tilbake i tid enn det som allerede er presentert.
(Geir Winnæss - Februar 2013)
Musikk »
I 3. kvartal 2014 vil vi presentere to sanger. Den første sangen er skrevet av oldemor Anna Sofias forfader, kong Vilhelm IX av Akvitania, kjent som "Trubaduren" og som på oksitansk heter Farai un vers, pos mi sonelh. Oversatt betyr det; Jeg vil skrive et vers, da jeg er i ferd med å sovne. Da teksten går både Snoop Dogg og 50 cent en høy gang, presenteres denne på oksitansk. Den andre sangen er skrevet av den svenske sangeren Stefan Andersson. Den heter Guldkryckan, og omhandler Anna Sofias forfader, prosten Michäel Christiani Koch og spaserstokken med gullknappen han fikk fra vrakrøveriet.
Farai un vers, pos mi sonelh
Farai un vers, pos mi sonelh,
E-m vauc e m'estauc al solelh.
Donnas i a de mal conselh,
Et sai dir cals:
Cellas c'amor de cavalier tornon a mals.
Donna no fai pechat mortal
Que ama cavalier leal;
Mas s'ama monge o clergal
Non es raizo:
Per dreg la deuri'hom cremar ab un tezo.
En Alvernhe, part Lemozi,
M'en anei totz sols a tapi:
Trobei la moller d'En Guari
E d'En Bernart;
Saluderon mi sinplamentz per san Launart.
La una-m diz en son latin:
"O, Deus vos salv, don pelerin;
Mout mi semblatz de belh aizin,
Mon escient;
Mas trop vezem anar pel mond de folla gent."
Ar auzires qu'ai respondutz;
Anc no li diz ni ba ni butz,
Ni fer ni fust no ai mentagutz,
Mas sol aitan:
"Babariol, babariol, babarian."
So diz n'Agnes a n'Ermessen:
"Trobat avem que anam queren:
Sor, per amor Deu l'alberguem,
Que ben es mutz,
E ja per lui nostre conselh non er saubutz."
La una-m pres sotz son mantel
Et mes m'en la cambra, el fornel:
Sapchatz qu'a mi fo bon e bel,
E-l foc fo bos,
Et eu calfei me volentiers als gros carbos.
A manjar mi deron capos,
E sapchatz agui mais de dos,
Et no-i ac cog ni cogastros,
Mas sol nos tres;
E-l pans fo blancs e-l vins fo bos e-l pebr'espes.
"Sor, si aquest hom es ginhos
Ni laicha a parlar per nos,
Nos aportem nostre gat ros
De mantement,
Qe-l fara parlar az estros, si de re-nz ment."
N'Agnes anet per l'enoios:
Et fo granz, et ag loncz guinhos:
Et eu, can lo vi entre nos,
Aig n'espavent,
Qu'a pauc no-n perdei la valor e l'ardiment.
Quant aguem begut e manjat,
Eu mi despoillei per lor grat;
Detras m'aporteron lo gat
Mal e felon:
La una-l tira del costat tro al tallon.
Per la coa de mantenen
Tira-l gat, et el escoisen:
Plajas mi feron mais de cen
Aquella vetz
Mas eu no-m mogra ges enquers qi m'ausizetz.
Pos diz N'Agnes a N'Ermessen:
"Mutz es, que ben es conoissen.
Sor, del banh nos apareillem
E del sojorn."
.xli. jorn estei az aquel torn.
Tant las fotei com auziretz:
Cen e quatre vint et ueit vetz,
Q'a pauc no-i rompei mos corretz
E mos arnes;
E no-us pues dir los malaveg tan gran m'en pres.
Monet, tu m'iras al mati,
Mo vers porteras el borsi
Dreg a la molher d'en Guari
E d'en Bernat,
E diguas lor que per m'amor aucizo-l cat
Kilde: trobar.org og youtube.com
Hør sangen
Guldkryckan
Det gick ett skepp med finaste last uppå grund
Det var kungens last däribland en krycka av guld
Och det spreds ett rykte att stranden av skatter låg full
Därför kom det sig att prosten Koch fick en krycka av guld
Hejhåheiheihå
Även fint folk kan brottets bana gå
Hejhåheiheihå
Även fint folk kan banan gå
Prosten blev vald till riksdagsman och en dag
Reste han upp till vår vackra huvudstad
Det blev middag på slottet och prosten träffade vår Kung
Som såg sin krycka och funderade en stund
Hejhåheiheihå...
Det sattes upp en kommission
På Marstrandsön mot var Tjörnbo
Som kunde tänkas att ha haft
Någonting att skaffa med Kungens skatt
Och prosten satt uti Stenkyrka
Utan någon chans att sin Gud få dyrka
Och rykten gick vad som hände sen
Men det var trots allt så länge sen
Hejhåheiheihå
Stefan Andersson Les mer
Kilde: tjsf.se og youtube.com
Hør sangen
(Geir Winnæss - August 2014)
Slektstreff 2014 »
I langhelgen 1.-5. august 2014 ble det arrangert slektstreff og en reise til Lidköping, Skara, Ulricehamn, Vadstena og Örebro. Fredag 1. august kjørte min hustru Bjørg Elin Holter og jeg til Skjeberg hvor min fetter og Anna-Sofias oldebarn Jan-Owe Gulbrandsen og hans hustru Åsne har hytte. Her hadde vi en hyggelig kveld, og la de siste detaljplanene for en reise i slektens fotspor. På turen ned passerte vi Sarpsborg, hvor Anna Sofias forfader, lendmann og baron Erling Alvsson styrte Borgarsyssel frem til sin død i 1283. Borg er imidlertid ikke det eneste stedet hvor det finnes spor etter Anna Sofias forfedre i Østfold-området, hvilket jeg vil komme tilbake til eksempler på.
Torpa Stenhus (torpastenhus.se)
Vår første mål i Sverige var Läckö slott på Kalandsö nært Lindköping. Anna Sofias slektning, biskop i Skara Brynulf Algotsson var byggherren til borgen Lekkia i 1298. Biskop Brynulf var for øvrig bror til Anna Sofias forfader, lagmannen og ridderen Folke Algotsson som i 1288 røvet sin villige brud Ingrid Svantepolksdotter fra Vreta kloster. Folke ble erklært fredløs av Anna Sofias forfader, kong Magnus Ladulås, og søkte tilflukt med Ingrid ved hoffet til Anna Sofias slektning, kong Eirik II Magnusson av Norge. Anna Sofias formoder Ingrid Svantepolksdotter returnerte da mannen døde 12 år senere til Sverige, og ble abbedisse i Vreta kloster. Guiden fortalte for øvrig om tornen fra Kristus tornekrone som han påstod Brynulf på en eller annen måte hadde fått tak i. Jeg kan imidlertid komplettere ham. Tornen var en gave fra Anna Sofias forfader, kong Håkon V Magnusson som takk for den bistand biskop Brynulf ved en rekke anledninger hadde gitt til Norge. Tornens ferd fra Bysants via Paris og Lödösa til Skara fortjener sin egen historie. Dessverre forsvant tornen i forbindelse med reformasjonen.
Grønnsakshaven på Läckö slott
(foto Bjørg Elin Holter)
Borgen på Läckö ble ansett å være en av Sveriges fremste da den etter riksdagen i Västerås i 1527 ble inndratt til kronen og overlatt til Anna Sofias forfader, kong Gustav I Vasa. Kongen gav den videre i forlening til Anna Sofias slektning, riksrådet Ture Eriksson Bielke. Deretter ble borgen forvaltet av Anna Sofias slektning, Birger Nilsson (Grip). I 1543 og frem til sin død i 1567 hadde greve Svante Sture den i len. I 1566 ble deler av borgen brent av danskene, og i et brev fra Anna Sofias forfader, kong Johann III i 1570 beskrives slottsdelen å være forfallen. Den neste som får borgen som friherreskap i 1570 er Anna Sofias slektning, friherre Hogenskild Bielke, gift med Anna Sofias slektning Anna Svantesdotter Sture. I år 1600 ble Läckö slottslen gitt til Anna Sofias slektning hertug Johan av Östergötland, og i 1615 ble det gitt videre til Anna Sofias forfader, riksmarskalk og feltmarskalk, greve av Läckö Jakob De la Gardie Läckö som grevskap. Hans sønn, riksmarskalk, riksdrots, rikskansler, dikter og Anna Sofias slektning, greve Magnus Gabriel De la Gardie var den som bygde slottet slik det står i dag. Renessansemennesket, skjønnhetsidealet og dronning Kristinas yndling opplevde imidlertid at hans eiendomsimperium, herunder Läckö ble inndratt til kronen i forbindelse med reduksjonen i 1681. Den melankolske greven diktet etter dette flere salmer.
Etter store opplevelser på Läckö slott, herunder et besøk i slottets imponerende grønnsakshave var vi innom Stola herregård, hvor flere av Anna Sofias forfedre og slektninger har bodd. Den første fra Ekebladslekten som kom til Stola, var Anna Sofias forfader, slottsloven på Läckö og regimentsrådet i Västergötland herr Anders Hansson, som gjennom ekteskap med Anna Sofias formoder, fru Agneta Nilsdotter, datter til herredshøvdingen og riksrådet Nils Claesson-Halfmåne, till Stola ble eier av gården i første halvdel på 1500-tallet. Deres sønn herredshøvding i Närke, fogd i Vartofta og Kåkinds herred og slottsloven, rittmester Johan Andersson var den siste av Anna forfedre som eide herregården.
Søndagen satte vi kurs sør-østover mot Torpa Stenhus. Halvveis, og etter et kraftig skybrudd tok vi en 500 meters avstikker til Gudhem, hvor vi besøkte klosterruinene og Gudhems kirke. Gudhems kloster er for øvrig det klosteret hvor den fiktive Cecilia satt som fange i henhold til bøkene og filmene om Arn (Magnusson). Arns og Cecilias son Magnus Måneskjöld har et virkelig forbilde. Han het Magnus Minnisköld, er Anna Sofias forfader, og var sønn til Anna Sofias forfader Bengt Snivil. Morens navn er ukjent. Hans sønn Birger Magnusson er Anna Sofias forfader Birger jarl.
Gudhems klosterruiner (foto Bjørg Elin Holter)
Et av slektstreffets/turens høydepunkt var Torpa Stenhus, hvor vi ble spesielt ønsket velkommen av guiden som etterkommere av stenhusets første eiere og slektninger av dagens innehaver. Torpa Stenhus er en såkalt enkelthusborg fra 1400-tallet som har vært setegård for slekten Stenbock. Eiendommen har gått i arv på manns- eller kvinnesiden siden 1400-tallet. Stenhuset ligger i dag langt inne i de svenske skoger, men i middelalderen lå det langs pilegrimsveien mellom Santiago de Compostela og Nidaros. Det første stenhuset ble oppført som forsvarsborg mot danskene ca. 1470 av Anna Sofias forfader, riksråd, herredshøvding, væpner, slottsfogd i Kalmar, høvedsmann og lagmann Arvid Knutsson (sparre över stjärna). Han var gift med Anna Sofias formoder, fru Anna Gustafsdotter (Stenbock). Rundt 1550 ble trappetårnet oppført, i tillegg til at en del om- og tilbygginger fant sted i løpet av 1500- og 1600-tallet. Riddersalen har et velbevart renessanseinteriør. Slottskapellet som ble innredet på slutten av 1600-tallet er i barokkstil. Den neste eieren var Arvid og Annas sønn og Anna Sofias forfader, væpneren og herredshøvdingen Olof Arvidsson (Stenbock). Han var gift med Anna Sofias formoder, fru Karin Haraldsdotter (Lake). Deres sønn igjen, Anna Sofias forfader, riksråd, riksmarsk og lagmann i Västergötland, friherre Gustaf Olofsson (Stenbock) till Torpa var gift med fru Brita Eriksdotter Leijonhufvud. De var foreldre til Anna Sofias forfader Gustav I Vasas tredje hustru Katarina Stenbock. Brita var for øvrig søster til Anna Sofias formoder, dronning Margareta Leijonhufvud, Gustav Vasas andre hustru. Margareta og Gustav Vasa var foreldre til Anna Sofias forfader, kong Johann III Vasa. Etter Gustaf og Brita arvet sønnen og Anna Sofias slektning, riksråd, feltmarskalk og kammerherre, friherre Erik Gustafsson Stenbock. Han var for øvrig broren til Anna Sofias formoder, friherrinne Beata Stenbock, som var gift med Anna Sofias forfader, greve Per Brahe d.e. av Visingsö.
Torpa Stenhus (wikipedia.se)
Torpa er videre et av Sveriges spøkelseshus med fire ulike manifestasjoner, henholdsvis den gråe fruen, den innmurede piken, Torpas hvite hester og dødgraveren. Det har blitt svært populært med spøkelseshistorier knyttet til slott og herregårder. Det spesielle med Torpa Stenhus er at historiene har gått i flere hundre år, og ikke er et nytt markedsføringstiltak. Den grå fruen skal i henhold til historien være datteren til en av stenhuset mektige herrer. Slottsherren skal ha halshugget en dansk fange som datteren skal ha fattet interesse for. Datteren blir så nedbrutt av sorg at hun blir syk og dør. Den innmurede piken er en datter som skal ha blitt muret inne levende i en nisje i slottet på ordre fra sin far da de fryktet at hun var smittet av pesten. Guiden redegjorde for at et slikt handling kunne ha funnet sted da hun etter middelalderens logikk og juss ikke ble myrdet, men døde en naturlig død. Jentas søster var så fortvilet på sin søsters vegne, at da hun etter fem dager ikke lengre kunne høre klynking kastet hun en forbannelse over veggen slik at ingen skulle kunne ødelegge den uten å bli rammet. Torpas hvite hester skal i henhold til myten oppleves av eieren til stenhuset når han eller henne ligger for døden. En staslig vogn, trukket av fire hvite hester, kjørt av en kusk i slektens farger er kun synlig for slottsfruen eller -herren. Hva dødgraveren innebærer er ukjent. Det dukket uansett ingen spøkelser opp under vårt besøk, tror vi.
Innehavere av Torpa Stenhus
(foto Bjørg Elin Holter)
På veien til Vadstena var vi innom Gränna for å hamstre polkagriser. Byen Gränna inngikk sammen med Visingsö i grevskapet Anna Sofias forfedre fra slekten Brahe. Det ble dessverre ikke tid til Visingsö midt i Vättern, med ruinene av kongeborgen Nes, hvor flere av Anna Sofias forfedre har hersket. Der er også ruinene av Visingsborgs slott hvor Anna Sofias forfedre fra slekten Brahe hersket samt slektens fantastiske kirke med brudekronen og -sølvet til formoder, hoffdame og gründer, grevinne Ebba Brahe. Hun var krigerkongen Gustav II Adolfs forlovede, men ikke god nok for kongens mor, og ble i stedet gift med kongens militære læremester, greve Jacob De La Gardie.
Visingsö (visingso.net)
I Vadstena besøkte vi Vadstena slott, Vadstena klostermuseum og Vadstena klosterkyrka. Vi deltok først på en guidet tur på slottet. Guiden hadde for anledningen tatt rollen som Anna Sofias slektning, prinsesse Cecilia Vasa. Prinsessen stod for en av sin tids største skandaler, omtalt som Vadstenabulleret. I forbindelse med hennes søster, Katarinas bryllup ble brudgommens yngre bror tatt på fersken i Cecilias soverom med buksene på knærne. Gustav Vasa skal i sinne ha revet hårtuster av pikens hode, og den amorøse sniken, Johan av Lothringen skal etter sigende ha blitt kastrert og tilbrakt resten av sitt liv i kloster. Den på giftemarkedet verdifulle Vasa-prinsessen måtte i stedet ta til takke med en fattig markgreve. Vadstena kloster ble bygget som lystslott for folkungeætten før det ble tatt i bruk som nonnekloster. Sveriges eldste og største profane tegelsteinsbygning huser i dag Vadstena klostermuseum. Her kan man se den Heliga Birgittas kiste samt et relikvie, en splint fra hennes hofte.
Heliga Birgittas kiste og relikvie
(foto Bjørg Elin Holter)
Byggingen av Vadstena klosterkyrka startet rundt 1369. Kirken ble innviet i nærvær av kong Erik av Pommern, rikets stormenn og biskopen i Linköping i 1430. Den er bygget i blå kalkstein etter detaljerte anvisninger av Anna Sofias formoder, den hellige Birgittes uten å være enkel og ydmyk. Opprinnelig var veggene hvitkalkede, og kirken hadde ulike lektere i tillegg til et 60-talls altere. Inne i kirken finnes det en rekke skulpturer og kunstskatter, for eksempel Birgittaalterskapet og ett av Sveriges vakreste triumfkrusifix. Ett av kirkens absolutt største klenodier er Birgittas relikveskrin. Det er et treskrin med forgylte beslag. Skrinet er laget i klostret og inneholder 23 skjelettdeler og to hodeskaller. De er fra Birgitta og hennes datter Katarina. En rekke rike og berømte mennesker er begravet i kirken. De fleste er adelsmenn, borgere og prester. I tillegg til dronning Katarina, kong Karl Knutsson (Bonde) sin andre hustru og dronning Filippa, prinsesse av England, gift med kong Erik av Pommern, ligger Anna Sofias formoder dronning Birgitta (Birgitta Turesdotter (Bielke)), kong Karl Knutsson (Bonde) sin første hustru og slektning, hertug Magnus, kong Gustav Vasas sønn begravet der. En rekke andre av Anna Sofias forfedre og slektninger har funnet sin siste hvile i klosterkirken. Disse omfatter forfedrene (1) Jöns Get og Katarina Esbjörnsdotter (to hjorthorn), (3) Kort Nipritz, (5) Anund Jonsson, (6) Bo Jonsson (Grip), Knut Bosson (Grip) og Ermegard Bülow, (8) Tord Röriksson (Bonde), (10) Ture Stensson (Bielke) og Birgitta Abrahamsdotter (Tjurhuvud), (22) Algot Magnusson (Sture) og Märta Bosdotter (Natt och Dag), (25) Sten Turesson (Bielke) og Margareta Karlsdotter (Sparre av Tofta), (28) Arend Stüke, (30) Tomas von Vitzen, (36) Ide Königsmark, (39) Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) og Gertrud Amundsdotter (Bolt), (44) Bengt Gylta, (50) Ivar Nilsson, (158) Gustaf Olofsson (Stenbock) og Brita Eriksdotter (Lejonhufvud), (169) dronning Birgitta (Birgitta Turesdotter (Bielke), (295) Sten Bengtsson (Bielke) og Katarina Holmgersdotter (Ulfsätten), (304) Sigge Guttormsson (Örnfot) og Kristina Birgersdotter (Folkunga), Birger jarls datter og (313) Alv Haraldsson (Bolt) samt og slektningene (5) Agneta Nipritz, (17) Katarina Knutsson (Bonde), (21) Erik Trolle, (28) Albrekt Stüke, (45) Birgitta Ulfsdotter (Roos af Ervalla), (52) Ingegerd Nilsdotter (Bielke), Peter Ragnvaldsson og Katarina Håkansdotter (stjärnbåt), (158) Jochim Brahe og Casimir Gyllenstierna, (168) Birger Ulvsson (Ulvåsaätten) og Cecilia Ulvsdotter (Ulvåsaätten), (283) Ingeborg Turesdotter (Bielke) og Katarina Glysingsdotter, (284) Katarina Algotsdotter (Sture), (290) Bengta Bosdotter (Natt och Dag), (295) Katarina Stensdotter (Bielke) og Erik Stensson (Bielke), (310) Tord Petersson (Bonde) og (311) Katarina Stensdotter (Natt och Dag) og Märta Magnusdotter (Örnefot). Numrene angir hvor de ligger i henhold til kirkens angivelse av gravene i kirkegulvet.
Örebro slott (wikipedia.se)
Örebro slott ligger flott på en øy i Svartån. Slottet har siden 1764 huset landshøvdingen i Örebro len. Resten av bygningen er museum, byens turistinformasjon og selskapslokaler. Slottet ble opprinnelig oppført som forsvarsborg. Under hertug Karls tid ble borgen bygget om til et renessanseslott. Det hadde det allerede tapt sin rolle som forsvarsanlegg. I 1364 erobret Anna Sofias slektning, hertug Albrecht av Mecklenburg borgen. I februar 1502, etter sju måneders beleiring inntok Anna Sofias forfader Svante Nilsson Sture den. På begynnelsen av 1500-talet ble Anna Sofias forfader Sten Sture d.y. slottsherre. I tillegg har Anna Sofias forfedre Algot Magnusson (Sture), Gustaf Olofsson (Stenbock), Åke Hansson (Tott) vært slottsfogder og høvedsmenn slottet. I 1520 gjenerobret Anna Sofias slektning danskekongen Kristian II under kampen mot den svenske høyadelen borgen. Året etter beleiret Anna Sofias forfader Gustav Vasa Örebrohus på sin vei mot kongemakten, og lyktes etter ni måneder å innta den. Fra 1525 var Anna Sofias forfader Lars Siggesson (Sparre) stattholder og lensherre på Ørebrohus. I 1568 stod de siste stridene ved Örebro slott da hertugene Johan, Anna Sofias forfader og Karl, Anna Sofias slektning gjorde opprør mot broren, kong Erik XIV, Anna Sofias slektning.
Örebros helt Engelbrekt Engelbrektsson som ble myrdet av Anna Sofias forfader Måns Bengtsson (Natt och Dag) (fotoakuten.se)
På turen tilbake til Skjeberg, og nord for Sarpsborg ligger Folkenborg, hvor Anna Sofias forfader, birkebeinerkongen Håkon Håkonsson ble født samt Varteig, hvor hans mor, baglerkvinnen Inga kom fra. Anna Sofias formoder Inga fra Varteig bar jernbyrd for å bevise sønnens kongsarv. Skirennet «Ingalåmi» er oppkalt etter henne, mens «Birkebeinern» har hentet sin inspirasjon fra fluktturen de to birkebeinerne Torstein Skjevla og Skjervald Skrukka hadde med 1 ½ år gamle Håkon over fjellet fra Lillehammer til Østerdalen. Videre er Anna Sofias formoder kong Sigurd Jorsalfares datter, prinsesse Kristin Sigurdsdatter som var gift med Anna Sofias forfader, jarlen og riksstyrer Erling Skakke født i Eidsberg.
Kilde: wikipedia.se, wikipedia.no, katolsk.no, lacko.se, gudhem.se, torpastenhus.se, birgitta.vadstena.se og boken Vadstena klosterkyrka III Gravminnen av Robert Bennett, 1985.
(Geir Winnæss – August 2014)
Tidligere forsider »
• 1. kvartal 2012. Les
• 2. kvartal 2012. Les
• 3. kvartal 2012. Les
• 4. kvartal 2012. Les
• 1. kvartal 2013. Les
• 2. kvartal 2013. Les
• 3. kvartal 2013. Les
• 4. kvartal 2013. Les
• 1. kvartal 2014. Les
• 2. kvartal 2014. Les
(Geir Winnæss - August 2014)
| |
|
