Bildet under til venstre viser "Sten Sture d.y.:s död på Mälarens is 1520". Maleri av Carl Gustaf Hellquist fra 1880. Regenten Sten Sture d.y. var regenten "Fru Kristina" sin ektefelle som begge var Anna Sofias 9x tippoldeforeldre. Les mer

von Krusenstiernas döttrar »

(TBC)

På midsommarafton 1822 avled i Åmål riddaren och majoren Fredrik Vilhelm von Krusenstierna, född Gramén (Anna Sofias oldefar mmf)). Han hade känt sig sjuklig och åkt från sin gård Säffle till den närbelägna staden för att dricka brunn. På Säffle gård satt nu hans änka, friherrinnan Eleonora Christina von Rajalin (Anna Sofias oldemor (mmm)) med fem minderåriga barn och havande med det sjätte, en dotter som föddes i februari påföljande år.

Det var ett ganska imponerande godskomplex majoren von Krusenstierna härskade över. Huvudgården Säffle och en del andra egendomar, 1/4 mantal Billerud frälse samt 1/6 mantal Smärsbol hade tillfallit honom genom giftet. Ytterligare jord hade han sedan förvärvat; N. Skane, 1 mantal frälse, N. Sunsa 1 mantal frälse, N. Borgene, 1 mantal frälse, Kråkerud, 1/3 mantal, S. Sunsa 1/2 mantal och i 1822 (dödsåret) köpte han Herrestad. Om nu ekonomin redan vid hans frånfälle var undergrävd är inte lätt att få någon klarhet i, förmodligen var den inte i bästa stånd, och hans änka saknade tydligen förutsättningar att göra något åt saken. Knappa tio år efter makens död tvangs hon avyttra sina egendomar och slog sig ned på en liten gård i Smärsbol, strax söder om Säffle, den enda som räddades undan vid försäljningen. Hennes tre söner hade vid det laget givit sig ut i världen. Mycket talar för att bättre lottade släktingar räckte dem hjälpande händer, och alla tre nådde goda positioner i samhället. Den äldste blev bruksägare, den följande kapten vid flottan och bruksförvaltare. Döttrarna vållade däremot sin mor större bekymmer, som den följande skildringen skall visa.

Den äldsta dottern Johanna Maria som var född 1806 gifte sig två år efter faderns död med sin kusin Baltzar Nils Adolf von Krusenstierna, som emellertid avled redan följande år. Tre år senare gifte hon om sig med löjtnant Carl Gustav Freidenfelt men det äktenskapet blev olyckligt och slutade med skilsmässa. I By sockens husförhörslängd åren 1831-36 har prästen antecknat för Johanna Maria, som då åter bodde hos sin mor i Smärsbol: ”Gift med en Freidenfeldt från vilken hon lärer vara skild, ehuru Pastor därom sacknar lagligt intyg”. Freidenfeldt avled 1846. I äktenskapen med sin kusin hade Johanna Maria en dotter, Charlotta Christina, född 1824 i Skattmora i Fröstad. I augusti 1836 flyttade mor och dotter till Stockholm. Johanna Maria dog i Strömstad 1884.

Näst äldsta dottern, Eleonora Wilhelmina (Anna Sofias mormor), bör emellertid ha varit den som vållat friherrinan von Rajalin de största bekymren. Hon var född 1809 och gifte sig första gången 19-årig med inspektøren på Säffle gård, Emanuel Christian Kock (Anna Sofias morfar). Hon hade då xx xxx xx xx Kock mögligen xxx far xxxx. Äktenskapet varade emellertid inte så länge, redan i början av april 1831 avled Emanuel, även han efterlämnande en havande hustru. Barnet, dottern Josephina Maria Fredrica (Anna Sofias mor (mfmm)), föddes den 28 september samma år. Modern var då tillfälligt bosatt i Lidköping, dit hon flyttat tre månader efter makens död. Anledningen till denna flytt är oklar, hennes släktrelationer tycks i varje fall inte ha inverkat. Lidköpingvistelsen blev också av kort varaktighet, redan nästa år var Eleonora Wilhelmina tillbaka i Värmland och finns skriven hos modern i Smärsbol tilsammans med dottern Josephina Maria Fredrica Kock. Emellertid måste hon tänka på sin försörjning och intet annat tycks ha återstått henne än att ta plats som piga. Det skedde hos bonden Sven Bryngelsson på en gård i Gunnarsbol, en grannby til Smärsbol. Här inledde hon ett förhållande med sonen på gården, Sven Svensson, och det vållade en del komplikationer. Sven var nämligen redan trolovad med Stina Nilsdotter i Karud och genom sin halvbroder Olof Svensson lät hon göra klart för prästen att hon förbjöd lysning mellan Sven Svensson och den adliga pigan. Det hela redde emellertid upp sig så småningom. I husförhörslängden finner vi antecknat att Stina Nilsdotter den 6 februari 1835 genom skriftlig överenskommelse avstått från sina anspråk på Sven Svensson och lämnat honom fri att utan hinder från hennes sida äkta annan person. Det var också på hög tid. På våren gifte sig Sven Svensson och Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna, och den 19 juli samma år föddes dottern Gustafva Eleonora.

År 1841 dog Sven Bryngelsson och sonen Sven övertog gården, Eleonora Wilhelmina Krusenstierna hade blivit bondhustru. Flera barn hade också tilkommit. Sonen Adolph Wilhelm föddes 1838 och dottern Carolina Lovisa 1840. År 1844 utökades barnskaran med sonen Gustaf Mauritz (Krusenstiernska förnamn går med förkärlek i arv vid namngivningen). Redan år 1849 dog emellertid Sven Svensson, 51 år gammal, och hans änka återvände än en gång med sina barn till Smärsbol, där modern fortfarande bodde. Dottern i första äktenskapet, Josefina Maria Fredrica Kock, hade redan under ett par år haft anställning som barnflicka hos major Carl Fredrik Uggla, den nye ägaren till Säffle gård. Som tjänesteflicka fick hon alltså vistas i den stora, vackra herrgårdsbyggnaden, där hennes mor lekt som barn, förmodligen uppassad av någon barnflicka! Hon arbetade sedan på gårdar i Botilsäter och Bro under några år, men 1854 återkom hon till Smärsbol, och därmed följde nya bekymmer för den redan hårt drabbade friherrinnan Rajalin. Det befanns nämligen att dotterdottern väntade barn. Den 29 september 1854 föddes dottern Beata Maria Eleonora (Anna Sofias søster) och på nyårsdagen 1855 vigdes Josephina Maria Fredrica Kock med fältjägaren vid Livkompaniet, skomakaren Nils August Carlsson (Anna Sofias far), dock först sedan denne inhämtat vederbörligt tillstånd av sin kompanichef, som seden var på den tiden. Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna gift Svensson, fick emellertid aldrig se sitt förstfödda barnbarn, hon hade då följt sin make i graven.

Friherrinnan von Rajalin hade ytterligare en dotter, Beata Fredrika, som redan nämnts född efter faderns död. Hon tycks ha varit sjuklig från barndomen, och under det hon vistades hos modern i Smärsbol uppbar hon tidvis fattighjälp av socknen. I början av 1840-talet flyttade hon till Stockholm för att söka lindring för sin sjukdom, men 1848 avled hon i Klara församling. Under sina sista år fick den av livet hårt prövade friherrinnan en fristad hos sonen Mauritz, som efter att ha arbetat som bruksförvaltare i Dalsland kunde förvärva Häljebodafors bruk i Eda socken i Värmland. Här avled Eleonora Christina von Rajalin den 2 januari 1862.

Fotografiet av hovedbygningen på Säffle herrgård er hentet fra hjemmesiden til AB Säffle anläggningsarbeten. Våpenskjoldene fra toppen den friherrlige ætten von Rajalin og von Krusenstierna er hentet fra adelsvapen.com.

(Barbro Gramén - Januar 2012)

Formoder 4. kvartal 2013 - Hoffdame, brukspatron og entreprenør grevinne Ebba Brahe »

Anna Sofias 6x tippoldemor (mmmmmmmmm), grevinne Ebba Brahe var en svensk hoffdame, godseier, entreprenør og brukspatron. Hun ble født i Lerjeholm 16. mars 1596 som datter av greve Magnus Brahe og hustruen friherrinne (baronesse) Brita Stensdotter Leijonhufvud, og døde i Stockholm 5. januar 1674. Da hun var 15 år gammel døde moren. Faren ønsket at hun skulle fortsette sin oppfostring og utdannelse ved Stockholm slott. Det var ikke uvanlig at unge jenter på Ebbas alder tilbrakte deler av ungdommen i kongefamiliens nærhet. Ebba Brahe tilbrakte derfor store deler av ungdomstiden som hoffdame for kong Karl IXs hustru, dronning Kristina av Holstein. Hensikten var å lære å kjenne de riktige menneskene, knytte viktige fremtidige kontakter og øves i kunnskap og etikette. Sett mot utenlandske kongehus, utgjorde det svenske hoffet et lite antall mennesker, og luksusens og løssluppenheten var ikke i nærheten av disse. Den kongelige familie og deres ledsagere, som Ebba nå sluttet seg til, førte en omflakkende tilværelse mellom ulike slott og palasser i Mäladalen, men Nyköpingshus og slottet Tre Kronor i Stockholm var de mer faste lokalitetene.

Formoder grevinne Ebba Brahe (wikipedia.se

Ebbas ankomst til hoffet traff sammen med død og dansk krigserklæring og angrep på vestre og søndre Sverige. Situasjonen var politisk problematisk med en ung, uerfaren og umyndig konge. Enkedronningen var praksis kongefamiliens leder. I tillegg var adelen svekket etter borgerkrigen på slutten av 1500-tallet og en dansk armé på offensiven. Den svenske statsledelsen ønsket på dette tidspunktet stabilitet. En måte å oppnå dette på var å knytte allianser med sterke makter i Europa. I denne turbulensen kom Ebba Brahe til å spille en langt større rolle enn hun kunne forestille seg. Årsaken var det kjærlighetsforholdet hun innledet til prinsen som i 1611 ble kong Gustaf II Adolf. Dette svenske Romeo- og Julie-dramaet har gjort henne berømt for ettertiden. De to unge ville gifte seg, men ekteskapet ble stoppet av enkedronningen da Ebba ikke var av kongelig slekt og kongelige ekteskap var et politiskog strategisk anliggende.

I stedet giftet hun seg i 1618 med Anna Sofias forfader feltmarskalk, riksråd og stattholder greve Jakob De la Gardie. De fikk 14 barn sammen, henholdsvis Pontus De la Gardie (1619–32), Kristina De la Gardie (1620–22), Sofia De la Gardie (1621–21), Magnus Gabriel De la Gardie (1622–1686), Brita De la Gardie (1624–24), Gustav Adolf De la Gardie (1626–30), Maria Sofia De la Gardie (1627–1694), Jakob Kasimir De la Gardie (1629–1658), Pontus Fredrik De la Gardie (1630–1692), Kristina Katarina De la Gardie (1632–1704), Johan Karl De la Gardie (1634–34), Birgitta Helena De la Gardie (1636–36), Axel Julius De la Gardie (1637–1710) og Anna Sofias formoder Ebba Margareta De la Gardie (1638–1696). Sammen oppførte blant annet Makalös og eide Läckö, Ekholmen, Arnö, Sundholmen, Jakobsdal, Runsa og Axholmen i Fläckebo sokn. Riksmarskalk, riksdrots, rikskansler, ambassadør, riksråd, general, dikter og mesen for kunst og kultur greve Magnus Gabriel De la Gardie var den som ble mest kjent av barna. Sønnen greve Axel Julius De la Gardie ble imidlertid var som sin far og farfar feltmarskalk. Ebba flyttet med ektefellen under dennes tid som guvernør i Estland og Livland i perioden 1618 til 28. Hun tilbrakte imidlertid en betydelig del av tiden på farten mellom parets gods i Sverige og Baltikum som hun bestyrte mens ektefellen var opptatt av sin politiske og militære karriere. Mye tid ble også brukt på møter med folk som ønsket at hun skulle bruke sin innflytelse på ulike formål, hvilket var vanlig for svenske adelskvinner på 1600-tallet.

Brudesølvet til Ebba Brahe i Brahekyrkan på Visingsö (foto Bjørg Elin Holter)

Adelshus kan styrke sin makt gjennom å bygge et sterkt fundament. Ebba hadde mottatt en betydelig arv etter sin far, og ektefellen Jakob hadde gjennom sine militære fremganger skapt seg en stor formue, herunder store eiendomsgods i Baltikum. Jakob satset derfor under 1630-tallet stort på gruve- og bruksnæringen, og ble en foregangsmann på dette området. Da Ebba Brahe ble enke i 1652 overtok hun administrasjonen av familiens gårder og gods, herunder flere jernverk og bergverk. Hun var Også på dette området viste hun at hun hadde ambisjoner. I stedet for kun å forvalte, så hun til å utvikle og utvide formuen. Da danske gods i Skåne ble solgt på tilbud av «flyktende» danske adelsmenn, var hun oppmerksom og kjøpte Herrestad og Bjersjöholmen ved Ystad.

Hun var nøye med at jernet hun leverte var av høyeste kvalitet, og dette gikk under navnet «grevinnans järn». Samme år grunnla hun byen Jakobstad i Finland, som ble oppkalt etter hennes avdøde ektemann. Etter ektefellens død arvet sønnen Magnus Gabriel palasset Makalös ved Norrström, og Ebba til Louis De Geers palass på Götagatan i Stockholm som deretter ble benevnt Ebba Brahes palass. I en alder av 73 år var hun høyst delaktig i den daglige virksomheten rundt omkring i landet, og skrev ut nye leiekontrakter for Norbergs sokn hvor hun hadde store interesser i gruvenæringen.

Ebba Brahes lusthus på Bockhammar er Sveriges eldste lysthus (foto Zejo)

Hele livet brukte hun på å bygge. Hun bygde maktposisjoner for sine barn og bygninger for å manifestere familiens stilling. Sammen med ektefellen bygde hun slottet Jakobsdal, nåværende Ulriksdal, og palassets Makalös ved nåværende Kungsträdgården og anla hager ved dette. Hun bestilte blomster, nyttevekster og trær hos sine barn når de var utenlands, eller hos venninnen Margareta Boije da hun var stasjonert i Tyskland. Makaløs og Jakobsdal var svært påkostede og ble tidvis benyttet som kongelige residenser. Ebbas siste prosjekt var Runsa slott nord for Stockholm som ble avsluttet bare noen år før hennes død.

En eksistensiell fare skulle hun imidlertid få oppleve når hun stod på høyden av sin makt. I 1651 ble det satt ut et rykte om at hun, hennes mann og eldste sønn hadde konspirert mot arveprinsen Karl Gustav. Ebba skulle ha utøvet kunster som hadde fått dronning Kristina til å gi avkall på de tanker på et ekteskap med arveprinsen, og etter et besøk hjemme hos Ebba hadde dronningen gjennomgått en forandring i sitt sinnelag. Bak ryktene om at Ebba hadde klart å få hevet mellom dronning Kristina og Karl Gustav stod historikeren Arnold Johan Messenius, hans sønn Arnold og en prest. Dette var meget alvorlig i en tid da tro på overnaturlige krefter kunne kobles til kontakt med djevelen. Historien ender med at far og sønn Messenius dømmes til døden for høyforræderi. Faren avrettes på Norrmalmstorg 22. desember 1651, og sønnen avrettes og steiles utenfor Norrtull neste dag.

Kilde: popularhistoria.se, wikipedia.se og Svensk biografiskt lexikon Les mer

(Geir Winnæss - September 2013)

Militær forfader 4. kvartal 2013 - Feltmarskalken, riksråden og stattholderen friherre Pontus De la Gardie »

Anna Sofias 7x tippoldefar (mmmmmmmmff), friherre Ponce «Pontus» De la Gardie var en fransk og senere dansk og svensk militær som ble født i 1520 i Caunes-Minervois i Languedoc, Frankrike. Han druknet i grenseelven Narova 5. november 1585. Foreldrene var kjøpmannen Jacques Scoperier som var herre til eiendommene Roussol og La Gardie og hans hustru Catherine de Sainte Colombe. Pontus het opprinnelig Ponce d'Escouperie, men fant opp en adelstittel basert på farens eiendom La Gardie. Han startet sin militære karriere i Frankrike, og kom senere i dansk tjeneste. Under den nordiske sjuårskrigen ble han tatt til fange av svenskene ved Varberg i 1565 og gikk over til den svenske hæren. Fem år senere ble han friherre og gift med kongsdatteren Sofia Gyllenhielm, kong Johan IIIs uekte datter.

Pontus De la Gardie (wikipedia.se)

Det var vanlig at eldste sønn arvet alt. Som tredje sønn til den rike kjøpmannen Jacques Scoperier ble han satt i klosterskole og senere tatt opp som munk i benediktinerklosteret i Montolieu. Han var av natur ikke egnet for klosterlivet, og som tenåring startet han på militær utdanning. Han deltok i sitt første felttog i Piemonte under ledelse av marskalk Brissac, og deretter i en rekke av de europeiske statenes indre stridigheter. Under den skotske borgerkrigen, ble han i 1559 sendt av Henrik II til landet for å støtte Maria av Guise og katolikkene. Dette lykkes ikke, og Skottland ble ved freden i Château-Cambresis i 1560 erklært protestantisk. Pontus dro deretter til Danmark med sina franske og skotske leieknekter, og tilbød den nytiltrådte Fredrik II sine tjenester.

Under den nordiske sjuårskrigen fikk De la Gardie i oppdrag å forsvare danske Varberg festning. Men det viste seg ikke mulig å stå imot de svenske angrepene, og han ble tatt til fange. Festningen var på dette tidspunktet ikke laget for å motstå kanoner, og det hele sluttet med at festningen overgav seg 28. august 1565. Dermed var hans danske periode over. Han ble imidlertid tilbudt og aksepterte å gå over til den svenske hæren som militær leder. Det er mulig at alternativet var å bli henrettet.

På grunn av sitt intellekt, mot og dyktighet fikk han stor anseelse hos Erik IV som likte franskmannen. Kongens sekretær Jöran Persson advarte imidlertid mot yrkessoldaten, og mente at det beste ville være å returnere ham til Frankrike. Det viste seg snart at rådgiveren fikk rett. De la Gardie sluttet seg til hertugene, og ble en av arkitektene bak Eriks avgang. Den skruppelløse leiesoldaten ble deretter en av kong Johan III sine yndlinger, og ble belønnet med len og utmerkelser. I 1571 ble han opphøyet til friherre med Ekholmen som stamgods. Han ble benyttet til flere viktige oppdrag til hansabyene, Frankrike og Spania i 1571, den tysk-romerske keiseren i 1576, Nederlandene, Napoli og til pave Gregorius XIII. Han forhandlet med paven om vilkårene for den svenske kirkens gjenforening med den katolske.

Friherreslekten De la Gardie nr 4s våpenskjold (adelsvapen.com)

Den 14. januar 1580 giftet han seg med kongens uekte datter Sofia Gyllenhielm. Bryllupet fant sted i Vadstena, og jesuittordenens høysekretær Antonio Possevino var tilstede under vielsen. Kong Johan III flørtet som kjent med katolisismen som hans far Gustav Vasa hadde forlatt og reformert landet. Mange mente at ulykken som fant sted under seremonien, en lekter brøt sammen og en person ble drept, var en straff fra Gud som man antok sympatiserte med protestantene.

I 1574 hadde Pontus De la Gardie i en kort periode, men uten særlige fremganger ført kommandoen over de svenske styrkene i Finland. Da krig med Russland brøt ut, utnevnte kongen han til feltoberst og sendte ham velutrustet til Finland. Han inntok Keksholm den 5. november 1580, og førte deretter sine svenske tropper over isen på Finskebukten fra Viborg til Ingermanland hvor han inntok Wesenberg og Tolsburg i Livland (Estland) i 1581. I mars returnerte han til Finland, var innom Sverige før han i august igjen ankom Livland og angrep Ingermanland. Den 6. september ble Narva stormet. Etter stund var Ivangorod, Jama og Koporje og hela Ingermanland i svenskenes hender, og russerne stengt ute fra Østersjøen. Disse militære bragdene fylte russerne med slik redsel at de anså han som ondskapen og bad Gud om å bli skånet for ham i sine bønner.

Pontus De la Gardies hustru kongsdatteren Sofia Gyllenhielm (wikipedia.se)

I 1582 ble Pontus De la Gardie feltmarskalk og øverstkommanderende. Han så selv på sine militære erobringer som usikre og anbefalte kongen om å akseptere de gode fredsvilkårene russerne tilbød. Johan III ville ikke høre på De la Gardies råd, og forberedte seg å videreføre krigen med stor kraft. En våpentilstand ble imidlertid inngått i 1583, og etter nye samtaler ble den forlenget. De la Gardie deltok som svensk stattholder i Livland og Ingermanland i forhandlingene. I 1585 ble han utnevnt til riksråd, men da han den 5. november 1585 begav seg fra stedet hvor forhandlingene med russerne hadde funnet sted og ble rodd over elven Narova mot Narva kantret båten. Pontus De la Gardie som var svekket etter å ha vært syk omkom sammen med atten andre. Han ligger i en sarkofag i Tallins domkirke, Toomkirik. Han og hustruen hadde de tre barna Brita, Johan og Jakob. Dessverre døde Sofia døde i barsel da hun fødte vår forfader Jakob i 1583.

Kilder: wikipedia.se, adelsvapen.com og Svenskt biografiskt handlelexicon. Les mer

(Geir Winnæss – September 2013)

Fyrstelig forfader 4. kvartal 2013 - Kong Fredrik I av Danmark og Norge »

Fredrik I av Danmark og Norge
(Kilde: wikipedia.no)

Frederik I av Danmark og Norge, Anna Sofias 10x tippoldefar (mffmffmfmfmmf) ble født 7. oktober 1471 på Haderslevhus og døde 10. april 1533 på Gottorp slott. Han var nest eldste sønn av Christian I og Dorothea av Brandeburg, og var konge av Danmark og Norge fra 1523 til 1533. Fredrik vokste opp i hertugdømmene Schlesvig og Holstein, og var konge i Danmark fra 1523 og i Norge fra 1524. Han var en dyktig og slu taktiker som klarte å spille sine motstandere ut mot hverandre. Fredrik gav betydelige konsesjoner til den danske adelen, men hevdet ellers kongemakten, særlig ved å svekke de katolske biskopene og ved å trenge tilbake selvstyrebestrebelsene i Norge. Dermed la han grunnlaget for reformasjonen og for omformingen av Norge til et dansk lydrike.

Ved faren Christian Is død, fikk enken Dorothea i 1490 til en deling av hertugdømmet Holstein mellom sønnene Hans og Frederik. Hans fikk Segeberg-delen og Frederik Gottorp-delen. For ikke å bryte en gammel avtale om at hertugdømmene skulle forbli udelt, het det seg at Hans og Frederik skulle styre dem sammen. Fra 1490 til 1523 regjerte hertug Frederik på Gottorp, og brakte både fred og stigende velstand til hertugdømmet. Broren Hans var 16 år eldre, og etterfulgte faren som konge i Danmark 1481 og i Norge 1483. Maktdelingen fortsatte da Christian 2 (Kristian Tyrann) etterfulgte faren Hans som konge og hertug i 1513.

Gravminne over Fredrik I og hans første hustru Anna i
Bordesholm klosterkirke (Kilde wikipedia.no)

Frederik var imidlertid misfornøyd med at han ikke hadde fått et større fyrstedømme etter faren, han førte tittelen “arving til Norge”, gjorde krav på halvdelen av Norge og len i Danmark og holdt seg nøytral når Hans og Christian 2 var i krig. Ved tronskiftet 1513 tilbød en krets danske stormenn Frederik tronen, men han valgte å ikke utfordre Christian 2, som så ble valgt i et felles dansk-norsk valg. Forholdet mellom onkel og nevø var imidlertid meget dårlig, og da adelen i Jylland inviterte Frederik inn i landet vinteren 1523, sluttet han forbund med Lübeck og rykket med en hær opp i Jylland. Den 23. mars ble han hyllet på Viborg landsting, og det danske riksrådet valgte ham til konge 5. august samme år. Christian 2 drog i landflyktighet til Nederlandene, mens hans tilhengere i København og Malmø holdt stand til januar 1524. Da Christian II forlot Danmark den 13. april, underskrev Frederik sin håndfestning med adelen og lot seg hylle som Frederik I av Danmark og Norge. Christian IIs lover ble erklært for fordervelige og lovbøkene hans brent på bål.

Frederik Is regjeringsperiode var preget av uro blant borgere og bønder som ønsket Christian II gjeninnsatt som konge. I årene 1524 og 1525 var det tilløp til opprør i Jylland og Skåne. Christian IIs stattholder på Gotland, Søren Norby gikk i land i det vestlige Blekinge i et desperat forsøk på å få gjeninnsatt Christian II på Danmarks trone, og han lyktes å samle ikke mindre enn 8.000 mann som innledet en beleiring av Helsingborg slott. Frederik Is holsteinske hærfører Johan Rantzau med en hær på 900 fotfolk og 400 ryttere samt artilleri, slo seg sammen med den danske adelshæren samt en kontingent svenske tropper. Disse knuste den utrente bondehæren i to blodige slag ved Lund den 28. april og ved Bunketofte på Helsingborgsletten den 4. mai 1525. I slaget ved Lund ble bøndene forfulgt helt inn i byens domkirke og 60 borgere som hadde søkt tilflukt i kirken, ble slept ut og slaktet av soldatene. Bondehærens tap ble beregnet til cirka 3.000 døde. I 1532 lyktes det Frederik å lokke Christian II fra Norge til Danmark under løfte om fritt leide. Kongen brøt løftet og satte den tidligere monarken i fengsel på Sønderborg slott. I 1549 ble den da 68-årige Christian II overført til Kalundborg slott, hvor han oppholdt seg til sin død i 1559.

Mynt eller medalje med Fredrik I og hustruen Sofie på den ene siden og kongens våpenskjold på den andre (Kilde wikipedia.de)

I størstedelen av sin regjeringsperiode holdt Frederik seg på Gottorp slott. Han kom bare til Danmark når det var absolutt nødvendig, og Norge besøkte han aldri. På tross av den strenge håndfestningen lyktes det Frederik å få stor politisk innflytelse. I noen tilfeller truet han med å fraskrive seg tronen til fordel for den landflyktige Christian II og denne trusselen var virkningsfull. På tross av at han hadde lovet å verne den katolske kirken i forbindelse med håndfestningen, innførte Frederik I reell religionsfrihet for lutheranere i Danmark. For eksempel utnevnte han Hans Tausen til sin kapellan. Tausen hadde vakt oppsikt med sine sterkt lutherske prekener. I 1526 innførte Frederik I bestemmelsen om at bispene for framtiden skulle velges i Danmark.

Frederik giftet seg med kurfyrsten av Brandenburgs datter hertuginne Anna den 10. april 1502. Hun var på dette tidspunkt 15 år gammel. Med Anna fikk han barna Christian, den senere Christian III og Dorothea av Oldenburg som ble gift med Albrecht av Preussen. Anna døde i 1514. Etter hennes død giftet Frederik seg med Sophie av Pommern i oktober 1518. Hun var datter av Bogislav X av Pommern. I ekteskapet med Sophie ble det født fem barn; Hans (1521–1580), Elisabeth (1524–1586), Adolf (1526–1586), Dorothea (1528–1575) og Frederik (1529–56). Dertil kommer at han var far til to utenomekteskapelige døtre med Hillike Hansdatter Degener, Catharina og Geseke, hvorav Gesenke ble Anna Sofias formoder.

Frederik I døde på Gottorp slott den 10. april 1533. Han ligger begravet i Schleswig domkirke.

Slektslinjen til Fredrik I av Danmark og Norge:

Kong Fredrik I av Danmark og Norge Les mer

Frille Hillike Hansdatter Degener

Kongsdatter Geseke Fredriksdatter

Herredsfogd Hans d.y. Knudsen

Marika (Maria) Splenters

Krigsöverste Hermann "Lange Harmen" Hoyer

Stallar Caspar Hoyer Les mer

Anna Maria Wulff

Magdalena Hoyer &

Handelsmann Thomas tor Schmede

Bruksforvalter Herman tor Schmede Les mer

Catharina Klein

Christina Catharina Hermansdotter Tersmeden

Brukspatron Per Jacob Christiansson Robsahm

Bruksinspektør Herman Jacob Robsamhm

Catharina Ling

Brukspatron Jacob Robsahm

Anna Kristina "Stina" Risell

Anna Christina Robsahm

Bruksforvalter Christian Rutger Koch

Bruksregnskapsfører Nils Christian Koch

Margareta Elisabet Poignant

Bruksforvalter Emanuel Christian Koch

Eleonora Wilhelmina von Krusenstjerna

Josephina Maria Fredrika Koch

Feltjeger Nils August Carlsson

Anna Sofia Gramén (oldemor)

Den daværende hertug Fredrik sitt farskap til Geseke Fredriksdatter er omdiskutert i genealogiske miljøer både i Danmark og Sverige.

Kilder: wikipedia.no og snl.no. Les mer

(Geir Winnæss -September 2013)

Forfader 3. kvartal 2013 - Direktøren, brukspatronen, topografen, musikkhistorikeren og genealogen Abraham Abrahamsson Hülphers »

Anna Sofias tippoldefar (ffmf) Abraham Abrahamsson Hülphers var en svensk bedriftsleder, forfatter, musikkhistoriker, topograf og genealog. Han ble født 27. november 1734 i Västerås, og døde 24. februar 1798 i samme by. Abraham var den eldste av de tretten barna til handels- og oldermannen Abraham Danielsson Hülphers fra Hedemora og hustruen Kristina Westdahl fra Västerås. Faren eide flere fabrikker og drev en omfattende forretningsdrift. Gjennom sine lærere i det borgerlige hjemmet fikk Abraham en religiøs, men mangfoldig oppdragelse. Denne vekket tidlig hans interesse for kunnskap og vitenskap. Han ble undervist av magister Olof Lindblom, senere prost i Köping og konglig hoffpredikant og magister Olof Strandberg, senere prost i Torshälla.

Den unge Abraham Hülphers
(riksarkivet.se)

Det var forventet at Abraham som eldste sønn ville følge i sin fars fotspor, hvilket han også gjorde. Vitenskapen ble likevel ikke lagt til side, og han benyttet svært gjerne ledige stunder til musikk. I 1753 ble han kompanjong og en betrodd medarbeider i farens virksomhet som endret navn til Hülphers & Söner. Som en av sjefene for foretaket hadde han mulighet til å disponere sin tid noe friere. Det var viktig ettersom hans helse alt fra barndommen hadde vært skrøpelig. Han hadde behov for å redusere arbeidsbelastningene, og besluttet derfor å realisere en gammel drøm om å reise til traktene nord for Västmanland. Helseproblemene skulle imidlertid følge ham gjennom livet.

Den 21. juni 1757 reiste Hülphers, sammen med prosten i Mora, Anders Svedelius til Dalarna. I løpet av to måneder på reise på kryss og tvers i landskapet nedtegnet han alt som kunne være verdt å ta vare på. Noen år senere, i 1762 kom reiseskildringen; ”Dagbok öfver en resa genom de under Stora Kopparbergs höfdingdöme lydande lähn och Dalarne 1757”, en koloss på 656 ut på trykk. Den påfølgende vinteren la han i selskap med stadsfysikus Jacob Prinz i Gävle ut på sin andre reise. Denne førte han gjennom Norrland, herunder Lappland og helt opp til Torneå. Som under reisen til Dalarna noterte han flittig i dagboken ting som angikk trakten vedrørende handel, industri, reindrift, naturforhold, folklore, historie og lignende, historier som senere ble innrapportert til det konglige handelskollegiet. Det tok hele tretti år å utarbeide den trykte versjonen; Dagbok öfver en resa genom Norrland 1758. Den kom til å omfatte hele seks deler, hvor den siste om Gästrikland, først ble ferdig i 1793.

I 1759 slo Hülphers seg sammen med hoffpredikanten, magister Carl Wilhelm Sträng på en ferd til det svenske rikets sydlige provinser og til København. Han reiste gjennom Hammenhög samtidig som et nytt fengsel ble oppført. Det er nå Hammenhögs eldste bygning. Sommeren 1760 foretok Abraham sammen med jus- og filosofiprofessoren i Uppsala, Pehr Christernin en reise; ”Westerås till Petersburg och Ryssland, fram och åter sjöledes emellan Stockholm och Åbo, men sedan igenom Finland, Nyland, Tavastland mm.” Også under denne reisen førte han nøye dagboksnedtegnelser. Disse ble imidlertid liggende ubemerkede blant de øvrige dokumentene som er bevart i de Hülpherske håndskrevne samlingene frem til 1886. Da ble de gitt ut av den finske professoren Karl Gabriel Leinberg som tok de inn i den av han redigerte samlingen; ”Bidrag till kännedomen af vårt land”.

I løpet av fire år hadde Abraham Hülphers reist rundt i Sverige, Danmark, Finland og Russland. Reiselysten hadde ikke avtatt, men hans foreldre hadde blitt eldre og trengte stadig mer hjelp til å styre forretningene. I 1768 ble han den voksende bedriftens sjef, og ledet denne med foretaksomhet og omhu frem til 1775. I tillegg slo hans hjerte for den dydige jomfru Anna Christina Grave. Hun var født i Ulriksberg i Säfsnes i Kopparbergslän i 1740 som datter av Hans Sebastian Grave, brukseieren på Gravendals og Fredriksbergs bruk i Dalarna og hans hustru, fru Anna Christina, født Chenon. Den unge Anna Christina besvarte hans kjærlighet, og bryllup stod den 23. juni 1761. De fikk i 36 ½ år og åtte barn sammen. I forbindelse med giftermålet kom Abraham til å overta Fredriksbergs bruk. Fra 1775 bosatte ekteparet seg i Säfnes. Abraham egnet seg til driften av Fredriksbergs bruk som takket være hans disposisjoner gav god avkastning.

En annen av Abraham Hülphers store interesser var musikk. Etter flere års arbeid utgav han i 1773; ”Historisk Afhandling om Musik och Instrumenter särdeles om Orgwerks Inrättningen i Allmänhet, jämte Kort Beskrifning öfwer orgwerken i Swerige”. Verket inneholder en faktaspekket omtale av den svenske frihetstidens musikkliv og orgelkunst, og inneholder et stort antall orgeldisposisjoner fra hele Sverige. Kildematerialet har vært innhentet gjennom en omfattende korrespondanse med prester, organister og orgelbyggere. Verket utmerker seg med en fra den tiden uvanlig høy pålitelighet. Hülphers var imidlertid svært avhengig av sine informanter; Johan Miklin (1726-1787), domkirkeorganist i Linköping (1754-1787), Henrik Philip Johnsen cembalist, organist og tonsetter i Stockholm, som skrev et kapittel om orgler, Tobias Westbladh, Sven Hof, m.fl.

Det er ikke kjent hvor aktiv Hülphers var som musiker. At han var en utøvende klaverspiller fremgår av en passus fra talen i hans begravelse; "Dess lediga stunder ägnades Musiquen, hwilken konst han grundeligen kände, och med yppersta färdighet öfwade". En rekke tangentinstrumenter inngikk i inventaret i hans bo; orgler, cembaloer, klavikorder og et spinett.

Dame am Spinett - Jan Miense Molenaer
(Rijksmuseum, Amsterdam)

Abraham Hülphers var borger i Västerås, og innehadde tittel, heder og rang som direktør i Handelskollegiet. I 1775 ble han medlem av det Konglige Patriotiska sällskapet, i 1776 Samfundet Pro Fide et Christianismo og Sällskapet Utile Dulci, i 1777 Witterhets Sällskapet, i 1786 Upfostringssällskapet i Stockholm og i 1794 Sällskapet för Allmänna medborgerliga kunskaper. Han var som sådan sentral i etableringen av en svensk nasjonal identitet, hvilket også den Svenska Turistföreningen, stiftet i 1885 påpeker i en omfattende minneartikkel i sitt årsskrift i 1898, hundre år etter hans bortgang. Foreningens motto er; ”Känn ditt land”, og de er selvfølgelig opptatt av hans reiseskildringer av sine natur- og kulturopplevelser. Monn tro var Abraham Hülphers reiser Selma Lagerlöfs inspirasjon da hun skrev; ”Nils Holgerssons underbara resa genom Sverige”.

Abraham Hülphers donerte sine manuskripter, herunder ti bind med genealogiske notater, korrespondansen og størstedelen av sin boksamling til Västerås gymnasium. Samlingene er i dag i Västerås statsbiblioteks eie. Dette omfatter blant annet de såkalte Hülphers genealogier. Disse er fremdeles en viktig kilde for slektsforskere. I 1960 ble det laget kartotekkort for de omtrent 40.000 individene som er nevnt i genealogiene. Kartotekkortene har senere blitt digitalisert og gjort allment tilgjengelige av slektsforskerklubben i Västerås.

I han bibliografi inngår; Genealogisk tafla, som viser några grenar af fordom biskopens i Westerås m:r Olai Stephani Bellini efterkommande (1758), Dagbok öfver en resa genom de under Stora Kopparbergs höfdingdöme lydande lähn och Dalarne 1757, utg. 1762, Ättar-tal öfver den svenska slägten Wallwik, utg. Västerås 1765, sid. 43 (genealogi), Samlingar til en beskrifning öfver Norrland, del 1-6, utg. 1771-1797, faksimilutgåvor 1972, 1985, Samling til korta beskrifningar öfwer swenska städer 1778, Dagbok öfver en resa genom Norrland 1758, utg. 1978, Samlingar til en beskrifning öfver Norrland, delen Lappmarken, tryckt första gången 1922 og Historisk Afhandling om Musik och Instrumenter särdeles om Orgwerks Inrättningen i Allmänhet, jämte Kort Beskrifning öfwer orgwerken i Swerige, utg. 1773, faksimilutgåva 1969, 1971. Abraham Hülphers var også en i sin samtid anerkjent og dyktig poet som inkognito sendte inn dikt til Wästerås Stifts Tidning og utarbeidet alexandriner og minne- og gravskrifter.

Kilder: wikipedia.se, Västerås stadbibliotek, riksarkivet.se og Svenska Turistförenings årsskrift 1898. Les mer

Hülphers Genealogier. Lenke

(Geir Winnæss - Juli 2013)

Militær forfader 3. kvartal 2013 – Fransk greve, svensk baron, riksråd, kammerherre, guvernør, ridderhusdirektør, general, generalfelttøymester, landshøvding, ambassadør, fredsdelegat og fredsmegler Per Larsson Sparre »

Per Larsson Sparre (riksarkivet.se)

Anna Sofias 5x tippoldefar (mmmmmmf) Per Larsson Sparre var fransk greve, svensk baron, kammerherre, riksråd, ridderhusdirektør, general, rikstøymester, generalfelttøymester, guvernør, ambassadør, fredsdelegat og fredsmegler. Han ble født 12. mars 1628 som sønn av landmarskalk, riksråd og landshøvding Lars Eriksson Sparre af Rossvik og Märta Gustafsdotter (Banér). Faren var sønnen til kansler Erik Larsson Sparre som ble drept i Linköpings blodbad. Moren var en etterkommer av kong Karl Knutsson (Bonde). Sparre var gift med sin tremenning, grevinne Ebba Margaretha Jakobsdotter De la Gardie. Hun var datter til riksmarskalk, feltmarskalk og greve Jakob De la Gardie og grevinne og hoffdame Ebba Magnusdotter Brahe. De hadde fire barn; Anna Sofias 4x tippoldemor, grevinne og baronesse Ebba Jacquette Sparre, gift med landshøvding Carl Falkenberg af Trystorp, greve, baron og oberstløytnant Lars Magnus Sparre, greve og baron Jakob Pontus Sparre og grevinne og baronesse Hedvig Eleonora Sparre, gift med greve Mauritz Lewenhaupt. Hedvig ble senere skilt fra Lewenhaupt, og gikk til slutt i kloster i Breslau. Per Sparre døde i Stockholm 4. april 1692.

Kryssingen av isen over til Sjælland i 1657
(Maleri av Johan Philip Lemke - wikipedia.se)

Som vanlig for mange høyadlige ungdommer trådte Per Larsson Sparre inn i offentlig tjeneste ved det kongelige hoff, og gjorde deretter en hurtig og fremgangsrik militær karriere. Han ble utnevnt til kaptein i Livgarden i 1654, oberstløytnant ved Dronningens livregiment til fots i 1655, oberst og sjef for Ångermanlands regiment i 1656, for Kronobergs regiment i 1659, generalmajor i 1660, generalløytnant i 1664, general i 1668, rikstøymester i 1672 og generalfelttøymester i 1682. Etter kong Karl X Gustavs tiltredelse ble han kompanisjef i den nyorganiserte Livgarden, og deltok med sin avdeling i krigen mellom Sverige og Bremen i 1654. Under forberedelsene til den polske krigen ble han oberstløytnant ved et tysk regiment, og deltok i den innledende delen av felttoget. Han ble deretter innsatt som sjef for det Ångermanlandske regimentet som var garnisonert i Marienburg. Sparre ønsket imidlertid å utmerke seg i felt, og fikk i 1657 tillatelse til å følge kongen til Danmark. Han førte kommando over en bataljon fra Närkes regiment under erobringen av Frederiksodde og felttoget og kryssingen på isen over beltene under Karl Gustav-krigene mellom Danmark og Sverige. Han ledet Kronobergs regiment i forsøket på å storme Köbenhavn i februar 1659. Mot slutten av krigen ble han guvernør i Riga og nærmeste underordnede for generalguvernøren i Livland. Sitt militære nederlag opplevde han som generalløytnant og artillerisjef i Slaget ved Uddevalla i 1677, da den svenske hæren under kommando av Sparres svoger, greve og feltmarskalk Magnus Gabriel De la Gardie ble overrumplet av den dansk-norske hæren og med nød og neppe klarte å trekke seg ut av striden og i sikkerhet.

Våpenskjold for den baronslekten Sparre nr F11
(Kilde: adelsvapen.com)

Sparre ble 1660 guvernør i Riga, generalguvernøren i Livlands nærmeste underordnede. I 1663 ble han overført til den mer attraktive stillingen som landshøvding i Älvsborg len med residens i Göteborg, og var dette frem til 1674. På samme tid var han aktiv som diplomat. Han var svensk delegat under forhandlingen med Russland i Plüsemünde i 1663, og under kongressen i Köln i 1672 fikk han i oppdrag å megle mellom kong Ludvig XIV, Solkongen og dennes fiender. Fra 1672 til 1676 var han ambassadør ved det engelske og ved det fransk-nederlandske hoffet. I 1675 ble han opphøyd til fransk greve ved patentbrev (Lettres patentes), og med arvelig verdighet for samtlige mannlige og kvinnelige arvinger, hvilket var et avvik fra det franske prinsippet om at kun eldste sønn i hvert slektsledd kunne arve den adelige eller høyadelige verdigheten. Dette viser den betydelige gunsten han nøt hos Solkongen. Samme år returnerte han til Sverige, hvor han deltok i den skånske krigen som fant sted fra 1675 til 1679. På riksdagen i 1680 førte han ordet på vegne av høyadelen mot kong Karl XI sine reduksjonsplaner, det vil si inndragelse av adelens eiendommer til kronen. I 1682 ble han svensk rikstøymester. Per Larsson Sparre var selv en stor eiendomsbesitter, og innehadde blant annet Näsby slott.

Näsby slott i Täby etter kopperstikk av Erik Dahlberg
(Fra Suecia antiqua et hodierna. Kilde: wikipedia.se)

I tiden før riksdagen i 1672 ble ”den første virkelige feltøvelsen i Sverige” gjennomført på de konglige jaktmarkene på Gärdet i Stockholm. Det pågikk i hele tre uker og under feltmessige forhold. Mellom to og tre tusen mann fra Livgarden og en rekke av regimentene i Midt-Sverige deltok, i tillegg til hele den militære ledelsen i Sverige. Sistnevnte omfattet riksmarskalken, grev Carl Gustav Wrangel af Salmis, feltmarskalken, baron Gustaf Banér og generalene; grev Axel Julius og grev Pontus De la Gardie, baron Per Sparre og baron Wolmar Wrangel af Lindeberg. På øvingsområdet hadde også representanter for den sivile statsledelsen slått leir, blant andre kongen, den 16-17 år gamle Karl XI, hans mor, enkedronningen Hedvig Eleonora, riksmarskalken, grev Gabriel Oxenstierna, riksdrotsen, grev Per Brahe d.y. Alle bodde i telt. I løpet av sommeren hadde Livgarden og Upplands regiment oppført en skanse som ble kalt Karl XIs skanse. Feltmarskalk Banér ledet forsvaret av skansen, mens riksmarskalken ledet angrepet. Kongen deltok i angrepsstyrken som rittmester og sjef for en kavalerieskadron. Øvelsen var svært realistisk, og stormingen av skansen kostet to soldater livet i tillegg til at flere ble skadet.

Reduksjoner var intet nytt i Sverige, og flere hadde fant sted fra 1200- til 1600-tallet. Lavadelen og de lavere stendene var for reduksjonen i 1680, mens høyadelen var mot. Kong Karl XI, med bistand fra blant annet sin rådgiver Hans Wachtmeister fremla på dette som var hans første riksdag et reduksjonsforslag som ble godkjent av riksdagen. Samtlige donasjoner fra provinsene skulle inndras til fordel for kronen, og de innbringende baroniene og grevskapene skulle avskaffes. Donasjoner med høyere årlig avkastning enn 600 daler i sølv skulle inndras. Det betød at lavadelen gikk fri, mens høyadelen ble hardt rammet. Til sammen 80% av 1600-tallets godstildelinger ble tatt tilbake av kronen. I henhold til et dekret fra Karl XI skulle han også selv i ettertid bestemme hvilke spørsmål som skulle legges frem for riksrådet, Kongen viste til at han i tiden fremover kun var ansvarlig overfor Gud. Eneveldet var innført i Sverige.

Stormingen av København 1659
(Maleri av Fredrik Christian Lund - wikipedia.se)

Sparres sønn Pierre-Magnus de Sparre fikk tillatelse til å kjøpe eiendom i Frankrike, og etablerte et dynasti der. Pierre-Magnus de Sparre var protestant selv etter opphevelsen av ediktet i Nantes som fratok hugenottene (protestantene) deres sivile rettigheter. Han døpte sin sønn i den katolske kirken for å lette hans karriere. Lars de Sparre, sønn av Per Larsson Sparre ble tidlig pasje ved det franske hoffet og senere til tross for sin unge alder, oberst i infanteriet. Med sin kone Félicité le Vaillant de Watripont han hadde blant annet sønnen Joseph Magnus de Sparre, sjef for Royal suédois (Det konglige svenske regiment) frem til 1756. Han ble forfremmet til Maréchal de Camp (generalmajor) i 1748 som anerkjennelse for sin innsats i den østerrikske tronfølgerkrigen. Hans barnebarn, brigadegeneral og ridder av Æreslegionen, grev Louis-Ernest-Joseph de Sparre var en av Napoleons generaler, og har fått navnet sitt inngravert på Triumfbuen i Paris (nordre pilar, 5. og 6. kolonne).

Sparreætlingens navn på Triumfbuen
(Kilde: wikipedia.fr)

Per Larsson Sparre er beskrevet på den ene siden å være en mann som var bevisst sin egen høyadel, men samtidig åpen for at andre kunne gjøre karriere og opphøyes. Han var mot eneveldet, men samtidig kongetro. Sparre er beskrevet som en mann som likte pompt og prakt, men som samtidig var nobel, dannet og diplomatisk. Hans svoger, grev Magnus De la Gardie som før reduksjonen hadde vært en av Sveriges største eiendomsbesittere stod etter denne ribbet og forlatt tilbake. Per Larsson Sparre forble imidlertid hans nære venn ut livet.

Kilde: wikipedia.se, wikipedia.fr, riksarkivet.se, adelsvapen.com, Nordisk familjebok og Göran Rystads bok "Karl XI". Les mer

(Geir Winnæss - Juli 2013)

Fyrstelig forfader 3. kvartal 2013 – Kong Johan III av Sverige »

Kong Johan III (wikipedia.no)

Anna Sofias 8x tippoldefar Johan III (mmmmmmmmfmf) var konge av Sverige fra 1568 til 1592. Han ble født på Stegeborgs slott i Östergötland i 20. desember 1537 og døde på slottet Tre Kronor i Stockholm 17. november 1592. Johan Vasa ble konge etter å ha tatt makten fra sin psykisk syke bror, Erik XIV. Han var svært religiøst anlagt, og prøvde å få den svenske lutherske kirken nærmere den katolske. Dette var imidlertid dømt til å mislykkes. Han greide å avslutte den nordiske Sjuårskrigen, men Sverige ble i stedet trukket inn i den nordiske Tjueårskrigen med Russland. Johan III arbeidet for en tilnærming til sin hustrus hjemland Polen, og klarte å få sin sønn og tronarving Sigismund plassert på landets trone.

Johan var sønn av Gustav Vasa og dronning Margareta, datteren til høvedsmann og riksråd Erik Abrahamsson (Leijonhufvud) og hustruen Ebba Eriksdotter (Vasa). Han var eldre bror av etterfølgeren Karl IX og hertug Magnus Vasa og halvbror til den eldre broren og forgjenger Erik XIV. Fra 1562 til 1583 var han gift med den polske prinsessen Katarina Jagellonica, datteren til kong Sigismund I av Polen og Bona Sforza av Milano som han fikk sønnen Sigismund III Vasa og datteren Anna Vasa med. Etter Katarinas død, fra 1585 var han gift med Gunilla Johansdotter, datteren til stattholderen i Östergötland ridderen og riksrådet Johan Axelsson Bielke af Åkerö og hustruen Margareta Posse. De to fikk sønnen hertug Johan med. I tillegg hadde han fire barn, herunder Anna Sofias formoder Sofia Gyllenhielm med elskerinnen Katarina Hansdotter. Hun var datteren til presten, den tidligere munken Hans Klasson Kökkemäster og den tidligere nonnen Ingeborg Åkesdotter. Ingeborg var uekte datter av høvedsmannen Åke Hansson Tott. Kongsdatteren Sofia Gyllenhielm giftet seg med feltmarskalk friherre Pontus De La Gardie som presenteres som militær forfader i 4. kvartal 2013. Johan II var ofte årsak til sin fars misnøye, spesielt da han som arvehertug av Finland blandet seg opp i estiske forhold bak farens rygg. Han samarbeidet med sin bror hertug Erik, og reiste blant annet på en frierreise til London på hans vegne samtidig som Erik ivaretok hans interesser i Estland.

Da Erik overtok som svensk konge, og la rammene for kongemakten oppstod det uvennskap mellom brødrene. Ytterst motvillig gikk Johan med på å undertegne Arboga artiklar som innskrenket hans makt. Bruddet ble imidlertid åpent da han mot Erik XIVs vilje giftet seg med prinsesse Katarina, den yngre søsteren til Sigismund av Polen som Erik var i krig med. Bedre ble det ikke da de to svogerne kort tid etter bryllupet inngikk en avtale om at Johan skulle få 120.000 daler mot at den polske kongen fikk sju slott i Estland som pant. Kong Erik mente at overenskomsten var i strid med Arboga artikler, og krevde at Johan skulle avstå de estiske slottene. Da Johan motsatte seg dette, og var unnvikende på om han ville holde seg til Sverige eller Polen, ble han i april 1563 bedt om å innfinne seg i Sverige for å svare på anklagene om landsforræderske planer. Da han unnlot å møte, dømte stenderforsamlingen i Stockholm ham til landsforræderi og tap av liv, gods og arverett til riket.

For å kunne iverksette dommen, ble det satt opp en betydelig styrke. Johan som ikke var forberedt på strid ble omringet i Åbo, forsvarte seg noen dager, og overgav seg 12. august 1563 mot løfte om fyrstelig fangenskap. Han ble ført til Sverige og satt i husarrest på Gripsholm slott sammen med ektefellen. Fangenskapet beskrives som lett sammenliknet med det som kong Erik senere skulle oppleve. Blant annet mottok de en stor bokleveranse. Johan som var anlagt for studier benyttet mye av tiden til å studere og samtale med hustruen. Det er imidlertid en kjensgjerning at Johan lastet broren for at datteren Isabella døde under fangenskapet, og det sies at det var årsak til Eriks senere harde fangenskap.

I november 1567, mens Erik var syk på grunn av en sinnslidelse, ble Johann satt fri og forhandlinger gjennomført for at han skulle kunne oppta sine hertugrettigheter. Eriks handlinger i første halvdel av 1568 var imidlertid egnet å skape frykt hos Johan for at han igjen skulle arresteres. Han inngikk derfor en avtale med broren Karl og adelen om å reise seg mot Eriks styre. Under de såkalte Sturemordene hadde Erik henrettet blant annet Anna Sofias forfader greve Svante Sture, hans to sønner Nils og Erik og Anna Sofias slektning Abraham Gustafsson Stenbock. Opprøret startet i juli, og i midten av september stod hertugbrødrenes hær utenfor Stockholm. Den 29. september 1568 ble Stockholms porter åpnet. Erik XIV ble arrestert, og Johan lot seg hylle til svensk konge av hovedstaden myndigheter, representanter fra adelen og krigsfolket som var samlet i byen.

I januar 1569 ble Johan III anerkjent som konge av den samme riksdagen som hadde tvunget Erik fra tronen. Men dette var ikke uten ettergivelse. Hertug Karl fikk bekreftet sitt hertugdømme uten begrensingene i Arboga artikler, adelen fikk utvidede rettigheter og reduserte forpliktelser samt at adelens inndeling i ulike klasser ble lagt. Selv om kongemakten nå var på Johan IIIs hender, var han usikker så lenge halvbroren levde. Frykten for at Erik skulle bli befridd gnagde på ham, og allerede i 1571 gav han vaktene ordre at dersom det oppstod den minste fare for et frigjøringsforsøk eller liknende skulle de drepe den tidligere kongen. Det var muligens som en konsekvens av en slik ordre at Eriks liv opphørte i 1577. Uansett er det et faktum at han ikke satt seg imot at halvbroren Erik ble drept.

Johan sammenliknet ofte seg selv med sin far i propagandaøyemed. Han forsøkte å fremheve at han på samme måte som Gustav Vasa skal ha befridd Sverige fra blodhunden Kristian II, skal han ha reddet befolkningen fra den tyranniske Erik XIV. Han hadde enkelte like egenskaper som sin far og brødre, voldelighet, heftig temperament og mistenksomhet. Men det samme skarpsynet, fastheten, forsiktigheten og det praktiske blikket var ofte ikke tilstede.

Han lot etterhvert sønnen Sigismund gå over til den katolske kirken, troligvis for å legge til rette for at han kunne overta den polske tronen. Dette skjedde i 1587, og Johan hadde dermed lagt til rette for en ny union, unaturligere en den faren hadde ødelagt, da Sverige og Polen ofte hadde motstridende interesser i Baltikum. Han kom imidlertid til å angre seg, og krevde uten å få støtte for det å få Sigismund tilbake til Sverige. Høyadelen motsatte seg imidlertid dette, da de fryktet at det ville føre til krig med Polen, noe de anså som uoverkommelig for Sverige etter allerede 28 år med krig.

Johan responderte med en rokade, i stedet for å støtte seg til adelen, søkte han bistand hos sin bror, hertug Karl som han i store deler av sin regjeringstid hadde vært i konflikt med. Grunnen til det hadde vært flere, men kanskje den viktigste var at Johan III hadde forsøkt å tilegne seg de samme kongelige rettigheter innenfor Karls hertugdømme som han hadde vært imot som hertug. Men det nye vennskapet med broren Karl kjølnet hurtig, og de siste månedene i sitt liv stod han ensom. Da han døde, etterlot han seg et rike som var svekket av indre og ytre stridigheter, i uorden og vanskjøttet og truet av de største farer. Kong Johan III ligger begravet i Uppsala domkirke. Som konge hadde han vært orientert mot Baltikum med det mål å ta kontroll over den verdifulle handelen med Russland. Han startet en krig med landet etter at han i 1570 hadde avsluttet Den nordiske sjuårskrigen. Krigen med Russland deltok med varierende intensitet frem til 1595. Okkupasjonen av Narva i 1581 regnes som hans største militære bragd.

Johans relasjoner til kirken var i begynnelsen god til tross for at erkebiskop Laurentius Petri lenge tvilte før han gav sin støtte til opprøret. Erkebiskopen fikk imidlertid snart sin nye kirkeordning fastsatt, hvilket han i overveiende grad allerede hadde utarbeidet i tiden under kong Gustav Vasa, men ikke fått godkjent. Kirkeordningen betonet kontinuiteten fra eldre tradisjoner. I 1575 gav han tillatelse til Sveriges gjenværende klostre på nytt å ta imot noviser. Dette kan ses som et uttrykk for den formidlingsteologi som Johan var påvirket av, og som ønsket å redusere motsetningen mellom de ulike rivaliserende trosoppfatninger som slet i stykker Europa på denne tiden. Denne gav seg uttrykk i den nye gudstjenesteordningen «Röda boken» ikke ble anerkjent av paven. Johan støtte også på innenriks problemer, der flere biskoper ikke ville iverksette de endringene kongen hadde fastsatt.

Johan var svært interessert i kunst, spesielt arkitektur. Han var uten tvil den mest byggeivrige monark Sverige noen gang har hatt selv om mange av hans mest vidløftige planer aldri ble iverksatt. Han var som broren kunstnerisk og estetisk begavet. Johan hentet dyktige byggmestere, billedhuggere og malere fra Tyskland og Nederland, og deltok også selv gjennom egne tegninger i den omfattende byggevirksomheten han iverksatte. En spesiell side ved byggevirksomheten er renoveringen av monumentale bygg. Han var også opptatt ab byens utseende. Blant de fornemme kirkebygg som ble istandsatt kan nevnes domkirkene i Uppsala, Västerås, Linköping, Skara, Åbo og Reval (Tallinn). Av klosterkirker kan nevnes Varnhem, Vreta, Alvastra, Askeby, Gudhem samt Nådendal i Finland. I Stockholm ble Storkyrkan, Riddarholmskyrkan, Sankta Clara kyrka og Sankt Henriks kyrka renovert og nye som Trefaldighetskyrkan, Tyska kyrkan og Jacobskyrka planlagt og iverksatt.

På alle større slott bygde Johan kapell. Kapellene på Vadstena slott og Kalmar slott er fremdeles bevarte. De mange slotts- og festningsprosjektene var delvis overtatt etter Gustaf Vasa og Erik XIV og delvis påbegynt av Johan selv. Stockholms slott ble vesentlig påbygget og ominnredet. Slottet i Uppsala ble renovert etter brannen i 1572. Vadstena slott ble utvidet til det rennesansepalasset det er i dag. Et eiendommelig bygg Svartsjø slott med sin sirkelrunde arkadeomgitte gård og kuppelkirken på hver side av et eldre såkalte stenhus. Ved Kalmar slott ble bygningen rundt borggården ferdigstilt. Borgholms slott var Johans største nybygg, og etter en helhetlig plan, men ble ikke ferdigstilt under hans regjeringstid. Et annet nybygg var Bråborg som skulle være enkesete for dronning Gunilla, mens det eldre og i 1661 nedbrente Drottningholm på Katarina Jagellonicas ønske oppstod på en av Mälarens øyer. Også ombyggingene av slottene Åbo, Västerås, Gävle, Stegeborg og Linköpingsslott må nevnes. Befestninger fantes ved neste alle slottene. Av festningsarbeider som Johan fulgte nøye bør nevnes Älvsborg, Gullberg, Kronoberg, Kexholm og Viborg.

Slektsledd

Forfader/-moder

Ektefelle

11x tippoldeforeldre

Kong Johan III Vasa av Sverige Les mer

Frille Katarina Hansdotter Les mer

10x tippoldeforeldre

Kongsdatter Sofia (Gyllenhielm) Les mer

Feltmarskalk friherre Pontus De la Gardie Les mer

9x tippoldeforeldre

Riksmarskalk og feltmarskalk greve Jacob Pontesson De la Gardie Les mer

Hoffdame og brukspatron grevinne Ebba Magnusdotter Brahe Les mer

8x tippoldeforeldre

Grevinne Ebba Margaretha Jacobsdotter De la Gardie Les mer

Riksråd, guvernør, general, generalfelttøymester, ambassadør og fredsmegler fransk greve og svensk friherre Per Larsson Sparre Les mer

7x tippoldeforeldre

Fransk grevinne og svensk baronesse Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre Les mer

Oberst og landshøvding Carl Conradsson Falkenberg af Trystorp Les mer

6x tippoldeforeldre

Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp Les mer

Ridder og oberst Gustaf Gustafsson Gadde Les mer

5x tippoldeforeldre

Ebba Christina Gadde Les mer

Fenrik og godseier friherre Johan Gustaf Uggla Les mer

4x tippoldeforeldre

Friherrinne Maria Beata Uggla Les mer

Major og godseier friherre Johan Wilhelm von Rajalin Les mer

3x tippoldeforeldre

Friherrinne Eleonora Christina von Rajalin Les mer

Major i flåten og godseier Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna (født Gramén) Les mer

2x tippoldeforeldre

Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna Les mer

Bruksforvalter Emanuel Christian Kock

Tippoldeforeldre

Josephina Maria Fredrika Kock

Feltjeger Nils August Carlsson

Oldemor

Anna Sofia Gramén (oldemor)

Kilder: wikipedia.se. Les mer

(Geir Winnæss - Juli 2013)

Formoder 2. kvartal 2013 – Det svenske nasjonalikonet og regenten ”Fru Kristina” »

Anna Sofias 9x tippoldemor Kristina Nilsdotter (Gyllenstierna) (mmmmmmmfmmfm), født 1494, død 5. januar 1559 på Hörningsholm slott, er en av svensk histories mest berømte kvinner. Hun var gift med Anna Sofias forfader, riksforstanderen Sten Sture d.y. som ble dødelig såret i slaget svenskene tapte på Åsundens is, og som døde mindre enn to uker senere. I hans sted ble Kristina utnevnt til regent. Hun forberedte forsvaret mot den danske kong Christian II sin hær. Derav skrev hun brev til ulike deler av landet, og oppfordret folk til å forsvare seg. Hun utnevnte dem som skulle lede forsvaret i de ulike områdene, og tok selv kommandoen over forsvaret av Stockholm. Hun anskaffet krutt og kanoner, utbedret festningene, utgrupperte fartøyer rundt byen og vervet soldater til forsvaret. Hennes motiverende taler sammen med mot og styrke fikk folk til å slutte opp om henne og forsvaret mot danskene. I mai 1520 kom den danske kongens flåte til Stockholm. De beleiret byen, og Christian iverksatte en utsultingsstrategi av byen. Kristina klarte å stå imot i flere måneder, men i september gav hun opp mot at Christian II lovet å gi amnesti til de som hadde kjempet mot ham.

Kristina Nilsdotter var datter av Nils Eriksson (Gyllenstierna) og Sigrid Eskilsdotter (Banér), halvsøster av Gustav Vasas mor Anna Sofias formoder Cecilia Månsdotter. Kristina var med andre ord Anna Sofias forfader Gustav Vasa sin tante. Den 16. november 1511, 17 år gammel, giftet hun seg med den 18-årige Sten Sture d.y. i Stockholm. Året etter ble han landets regent noe som i praksis gjorde henne til dronning. I samtiden ble hun kalt «Fru Kristina». Etter at hennes 27-årige ektefelle døde i en slede på isen på Mälaren i 1520 ledet hun motstanden mot Christian II. Hun ble valgt til regent i Uppsala og forsvarte senere Stockholm mot den invaderende danske hæren, men kapitulerte etter løfte om amnesti av kongen. I amnestibrevet som ble utferdiget av Christian II i september 1520 ble det gitt amnesti for Kristina, hennes avdøde ektefelle, samt alle deres medhjelpere for alt som var blitt gjort mot Christian, hans far kong Hans og kong Christian I. Dermed skulle trusselen om pavelig bannlysing være avverget. Kristina ble i tillegg gitt økonomiske garantier. Hun skulle få beholde Tavastehus slott og len, Kuhmo gård i Finland, Hörningsholm i Södermanland og Eksjö i Småland. Kristina og de militære lederne på Stockholms slott utferdiget deretter et brev hvor de forpliktet seg til å overgi slottet til Christian den 7. september.

Fru Kristina på sokkel ved Stockholms slott
(Kilde: wikipedia.se)

Etter Stockholms blodbad fikk Gustav Vasa laget den såkalte «Blodbadsplansjen». Dette utsnittet viser to scener fra hendelsene. Til venstre ser man bøddelen løfte øksen for å halshugge Vincens Henningsson, den ene av de to biskopene. Kroppen som ligger i forgrunnen tilhører biskop Mattias Gregersson; han har allerede blitt henrettet og i scenens nedre høyre hjørne kan man skimte det mitraprydete hodet. Scenen til høyre framstiller ekshumeringen av liket til Sten Sture den yngre og knekter som fjerner kroppen, samt de halshuggedes kropper for å brenne dem på kjetterbål på Södermalm. Christian svek imidlertid sitt løfte till Kristina straks etter at han ble kronet i november 1520. Løftebruddet manifesterte seg i Stockholms blodbad.

Etter kroningen ble det arrangert et stort ball med festligheter som varte i tre dager. Etterpå ble den svenske adelen innkalt av kongen til et møte på slottet; Kristina var også tilstede. Da møtet ble innledet stengtes dørene, vakter ble satt ut og kongen anklaget alle for å ha avsatt den dansklojale biskopen Trolle. Kristina steg frem og påpekte at dokumentet for Trolles avsettelse var signert av alle i rommet som hadde deltatt i opprøret. Det skulle innebære at kongen ikke kunne straffe dem for dette ettersom avsettelsen av biskopen hadde vært en del av det opprøret som kongen hadde gitt dem amnesti for. Kristina påpekte at det fantes bevis for det ettersom dokumentene fantes på slottet.

Dokumentene ble fremskaffet. De viste navnene på alle som hadde deltatt i avsettelsen av biskopen og dermed opprøret; på grunn av amnestiet trodde man at dette nå var klart og saken oppgjort. Men det fantes et moment som hverken Kristina eller noen av de andre svenskene ser ut til å ha tenkt på. Saken var at avsettelsen av en biskop ble regnet som en forbrytelse mot kirken, som kjetteri, noe kongen ikke kunne gi amnesti for og dette gjorde han klart for dem. Det innebar at kongen fant en måte å straffe dem for opprøret tross amnestiet, under dekke av å straffe dem for kjetteri.

En stor del av Kristinas nærmeste slektninger og pårørende ble henrettet under blodbadet, blant andre hennes to brødre Erik og Eskil. Dessuten ble levningene etter ektefellen og hennes yngste barn som trolig døde sommeren 1520 gravd opp og brent på bål. Ingen kvinner ble henrettet, men det var nære på at Kristina ble den eneste. Kong Christian kalte på henne og spurte hva hun foretrakk; å bli brent på bål eller begraves levende. Hun klarte ikke svare og besvimte av skrekk, men ingen av disse straffene ble iverksatt.

Kristina var fengslet på Stockholms slott til august 1521. Hennes to sønner Nils og Svante ble ført i fangenskap til Danmark sammen med Kristinas mor Sigrid Eskilsdatter sommeren 1521. Et par måneder senere ble også Kristina ført til Danmark og hun satt fengslet i Blåtårn på Københavns slott i perioden 1521–1524. De svenske adelskvinnene som satt i Blåtårn var Fru Kristina, hennes mor Sigrid Eskilsdotter (Banér), hennes halvsøster Cecilia Månsdotter (Eka) som var svigermor til Gustav Vasa samt Cecilias døtre Margareta, Märta og Emerentia Eriksdotter (Vasa). Cecilia, Märta og Emerentia døde av pest under fangenskapet. Da Kristina ble løslatt i returnerte hun til Sverige. Etter at hun ble løslatt gikk det rykter om at hun var villig til å gifte seg med den danske admiralen og piraten Søren Norby mot at han skulle hjelpe henne og barna til makten. Gustav Vasa likte dette dårlig, og Kristina fornektet senere disse planene i et brev fra 1525.

Kristina Nilsdotter af Fogelvik
(Kilde: minata.tripod.com)

Kristina giftet seg igjen i 1527 med Johan Turesson, sønn av Ture Jönsson (Tre Rosor) som to år senere rømte fra Sverige etter å ha deltatt i Västgötaherrenes opprør. Johan Turesson var fetter av Gustav Vasa. Historikeren Peder Swart(død 1562) oppgir at Kristinas sønn Nils skal ha dødd i 1527, en opplysning som motsies ved at han omtales i et brev fra påfølgende år. I forbindelse med et mislykket opprør i Dalarna i 1527 fremsto en opprørsleder som ble kalt Daljunkern og hevdet at han var Sten Stures og Kristina Nilsdotters sønn Nils. Kristina skrev på Vasas anmodning en bekreftelse om at han ikke var hennes sønn. Daljunkern ble senere tatt og henrettet i Rostock. Moderne forskning tyder på at Daljunkern i virkeligheten var identisk med Nils Sture.

Kristina Gyllenstierna giftet seg i Stockholm 16. november 1511 med Sten Sture d.y. Hun ble i 1527 gift med Johan Turesson. I ekteskapet med Sten Sture fikk hun barna Nils Stensson Sture (1512-1528), Iliana Stensdotter Sture (1514-), Magdalena Stensdotter Sture (1516-1521), Svante Stensson Sture (1517-1567) som er Anna Sofias forfader og som ble henrettet av kong Erik XIV sammen med sine to sønner Nils og Erik under de såkalte Sturemordene, Anna Stensdotter Sture (1518-) og Gustav Sture (1519-1520). I ekteskapet med Johan Turesson (Tre Rosor) fikk hun sønnen Gustav Johansson (Tre Rosor) (1531-1566).

Kilde: wikipedia.se, wikipedia.no, snl.no og kvinnofronten.nu.

(Geir Winnæss - April 2013)

Forfader 2. kvartal 2013 - Obersten, kommandanten, generalguvernøren og krigshelten Nils Assersson Mannersköld »

Anna Sofias 6x tippoldefar Nils Assersson (mmfmfmmmf), adlet Mannersköld (nr. 128), ble født i Västergötland i 1586 som sønn av krigskommissær Asser Pedersson og Ingrid Gjermundsdotter, datter av Gjermund Pedersson til Skofteby og Dorotea Slatte. Nils Mannersköld var regimentsjef for Östergöte kavaleriregiment, kommandant i Göteborg, generalguvernør i Livland og Ingermanland og guvernør for Elvsborg län. Han er mest kjent for å ha slått tilbake det dansk-norske angrepet på Göteborg under Hannibalfeiden som fant sted i 1644 til 1645. Mannersköld var gift to ganger, først med Kristina Böckler, datter av rittmester Johan Böckler og hans hustru Carin Slang og andre gang med Anna Wrangell, datter av landrådet Moritz Wrangell og hans hustru Christina Wrangell. Datteren Christina som han fikk med Kristina Böckler, er Anna Sofias formoder.

Nils Assersson utmerket seg som kornett og troppsjef i Östergöte kavaleriregiment under Kalmarkrigen. Ved krigens slutt, ble han 20. august 1612 adlet Mannersköld og skrev seg til Jesterby vid Narwa, Lenevard i Liffland samt Löneberg och Näs (nå Adelsnäs) i Åtvids socken och Östergöthland. Han ble samtidig utnevnt til herredshøvding til Vilske herred og rittmester og kammerråd for hertug Johan av Östergötland som var svensk prins og sønn av kong Johan III. I 1618 førte Mannersköld östgötafanen, og i 1625 ble han oberst og sjef for regimentet. Samme år ble han overført til Livland, hvor han deltok i felttoget i den svensk-polske krigen. Året etter ble han utnevnt til generalstattholder over Narva, Ivanogorod, Jama, Koporie og Nöteborg og guvernør og landshøvding i Ingermanland og Alentaka og senere stattholder og guvernør for Dorpat. Fra 1629 var han underordnet Johan Skytte, som ble utnevnt til generalguvernør for Livland og Ingermanland. Ved Skyttes avgang i 1633 var han det neste året militært ansvarlig i Livland och Ingermanland.

Mannersköld hadde til sammen ti barn med sine to hustruer. Med Christina Böckler fikk han Katariina som var gift med oberstløytnanten og landshøvdingen Patrik Ogilwie, Eva som var gift med majoren Jöns Ericsson Klingenberg, Per som var oberst for Åbo lens kavaleri og ugift, Christina som døde ung, Margaretha som døde ung, Sidonia som var gift med oberstløytnant og friherre Carl Gyllenstjerna af Lundholm, till Fogelvik, Hesselby och Julita og Anna Sofias formoder Christina som første gang var gift med Anna Sofias forfader oberst Otto Vellingk, till Jamas och Kalmatka, svensk legat i Transilvania. Christian var etter den første ektefellens død gift med major Johan von Tiesenhausen. Med Anna Wrangel hadde Mannersköld sønnen Gustaf Mauritz som var rittmester og gift med Adriana de Besche og de to antatt ugifte døtrene Margaretha og Anna Maria.

Mannersköld hadde bred krigserfaring. Han utmerket han seg som troppssjef under Kalmarkrigen 1611 til 1613. Sommeren 1614 ble han sammen med sin kavalerienhet skipet over til Livland for å delta i krigen under kong Gustav II Adolfs direkte ledelse. Etter freden i Stolbova returnerte han til Sverige, men ble i 1621 sendt til Livland for andre gang. Han inngikk i hæren som samme høst inntok Riga. Som regimentsjef deltok han i en trefning og fordrivning av en kosakkavdeling på åkrene utenfor Caltzenow 29. november 1625 og i slaget ved Wallhof 7. januar 1626. Slaget avsluttet hans karriere som aktiv kavalerioffiser. Etter kongens død foreslo rikskansler Axel Oxenstierna at Mannersköld skulle utnevnes til generalmajor og militær sjef i Livland. Men dette ble besluttet utsatt inntil videre for at Mannersköld skulle være i Narva og lede forsvaret dersom russerne angrep. Russerne holdt seg imidlertid rolige, og Mannersköld kunne derfor forbli i sitt guvernørembete.

Våpenskjold for Mannersköld nr A128
(Kilde: adelsvapen.com)

Mannersköld hadde lenge ønsket å returnere til Sverige, og i 1643 ble det innvilget. Etter en kort rekreasjonstid som krigskommisar, ble han i januar 1644 da en dansk invasjon truet utnevnt til landshøvding i Elfsborgs len, kommandant i Göteborg og herredshøvding i Väne herred. Mannersköld utmerket seg under kong Kristian IV sitt angrep på Göteborg i april 1644. Han drev danskene ut fra Hisingen, og utmerket seg de påfølgende kampene ved Göta elv. Etter krigen kom han på kant med Göteborgs borgere fordi han ikke hadde lest byens privilegier, nektet å betale skatt og for å ha brukt for skarpe ord. Det førte til at borgermesteren og rådet i Göteborg sendte et klagebrev til regjeringen. Rikskansler Axel Oxenstierna besluttet at Mannersköld ikke lenger passet i Göteborg. I 1648 fikk han avskjed fra stillingen og trakk seg tilbake til sitt gods Näs (senere Adelsnäs) i Östergötland. Nils Assersson Mannersköld døde 30. mars 1655.

Kilde: wikipedia.se, Svenskt biografiskt handlelexikon (1906), Svenskt biografiskt lexikon og Svenska adelns ättar-taflor (1858-1864) Gabriel Anrep.

(Geir Winnæss - April 2013)

Anna Sofias muslimske forfedre »

Anna Sofia har en rekke fremtredende muslimske forfedre. Den som i tid er nærmest er emiren i Mosul Abu Taghlib (Fadl Allah Abu Taghlib al-Ghadanfar ʿUddat al-Dawla. Han var Anna Sofias 29x tippoldefar. Emir Abu Taghlib tilhørte hamdānidene (al-Ḥamdāniyūn) som var et sjiittisk arabisk dynasti som hersket over deler av Nord-Irak og Syria fra 890 til 1004. Dynastiet nedstammet fra den gamle stammen Banū Taġlib fra Mesopotamia som var en stor og mektig arabisk stamme fra Mesoptamia og det østlige Arabia. Dette var en av få stammer som ikke gikk over til Islam på Muhammeds og hans umiddelbare etterfølgeres tid. I tillegg inngikk den en avtale med kalifen at de ikke skulle betale skatt slik det var vanlig for kristne og jøder, men almisser på lik linje med muslimene.

Ḥamdānid-dynastiet ble grunnlagt av Abu Taghlibs oldefar Hamdān ibn Hamdun da han ble utnevnt av ‘abbāsīd-kalifen som guvernør for Mardin i det sørøstlige Anatolia i 890. Hans sønn og Abu Taglibs farfar ʿAbd Allah ibn Ḥamdān ble deretter utnevnt til guvernør for al-Mawsil (Mosul) i dagens Nord-Irak i 906. I 914 erobret han ‘abbāsīdhovedstaden Bagdād. Hans sønner ble innsatt som guvernører i al-Mawṣil og Halab (Aleppo). Abu Taghlibs far Nāsir ad-Dawlah sitt styre i al-Mawṣil og Divyarbakir i sørlige Tyrkia var så tyrannisk at han ble avsatt av sin egen familie. Ḥamdānidene fortsatte å styre i al-Mawṣil fram til 990, til tross for deres store nederlag mot buwayhidene i 979. Etter dette ble området de hadde kontroller i Nord-Irak delt mellom ʿugaylidene og marwanidene. ʿAlī Sayf ad-Dawlah, "Rikets sverd," hersket over Nord-Syria og Halab, hvor han ble den viktigste motstanderen mot Det bysantinske rikets ekspansjon. Hans hoff var et kultursenter på grunn av dets støtte til arabisk litteratur, men det mistet sin status etter bysantinerne erobret Ḥalab. For å stoppe bysantinernes frammarsj ble Ḥalab underlagt de egyptiske fātimidenes herredømme, men i 1004 ble hamdānidene avsatt av de nye fāṭimidherskere.

Mosul ved Tigris bredd
(Kilde: ascending-knowledge.com)

Svigerfaren til emir Abu Taghlib var kalifen av Bagdad (av Islam) al-Muti (Abū ʾl-Qāsim al-Fadl ibn al-Muktadir al-Mutīʿ li-ʾllāh), Anna Sofias 30x tippoldefar. Han levde mellom 914 og 974, og var abbasid kalif i tidsrommet 946 til 974. al-Muti (Lydig mot Herren) hadde lenge aspirert til kalif, og det eksisterte et bittert fiendeskap mellom ham og den tidligere kalifen al-Mustakfi. Abbasidene er det dynastiske navnet som vanligvis gis kalifen i Bagdad, det andre av de to store muslimske kalifatene i det arabiske riket. Det fortrengte umayyad-dynastiet, bortsett fra al-Andalus.

Abbasid-dynastiet ble etablert av etterkommere av Muhammeds yngste onkel, Abbas ibn Abd al-Muttalib og deres hovedstad var fra 750 Harran, en oldtidsby i øvre Mesopotamia. De flyttet i 762 hovedstaden til Bagdad. Den kanskje mest kjente av dynastiets herskere var Harun al-Rashid som ofte nevnes i det kjente litterære verket Tusen og en natt. Dynastiet blomstret i om lag 200 år, men kom etter hvert i skyggen av den tyrkiske hæren og mamelukkene. 150 år etter at kalifatet hadde fått kontroll over Persia ble det gradvis tvunget til å avgi kontroll til lokale emirer, som bare formelt anerkjente kalifatets overherredømme og al-Andalus til en etterkommer av Umayyaddynastiet. Abbasidenes styre endte i 1258 da den mongolske fyrsten Hulagu Khan erobret og plyndret Bagdad. Selv om de fortsatte å påberope seg autoritet i religiøse spørsmål fra Egypt så hadde dynastiets sekulære maktbase forsvunnet. Etterkommere etter abbasidene er blant annet stammen al-Abbassi som lever nordøst i dagens Irak, i byen Tikrit. al-Mustakfi hadde tvunget al-Muti til å pensjonere seg. Da buwayhidene inntok Bagdad, trådte han igjen frem. Imidlertid mistet al-Muti retten til å utnevne vesiren. Sjiaskikker ble innført og kalifen ble vingeklippet. Buwayhidene opprettholdt sin kontroll over Bagdad i mer enn hundre år.

Islam er den yngste og nest største av de store verdensreligionene. Navnet står for underkastelse, det vil si under én Gud, eller hengivelse, og i Koranen brukes betegnelsen islam om den religionen Profeten Muhammad forkynte. Den som bekjenner seg til islam kalles muslim. I likhet med jødedom og kristendom er islam en åpenbaringsreligion. Islam lærer at Gud har meddelt menneskeheten en ellers utilgjengelig kunnskap, og at Muhammad, den siste i en rekke profeter, har mottatt budskapet direkte fra Gud. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, den hellige boken. I tillegg til budskapet om Gud, inneholder Koranen de påbud og forbud som er grunnlaget for sharia, den religiøse loven. Islam er en lovreligion. De ortodokse lovskolene ser sharia som en del av åpenbaringen som verken kan endres eller oppheves, og det legges vekt på overholdelsen av en rekke konkrete påbud og forbud, slik disse er uttrykt i Koranen og tolket av de rettslærde. Det islamske fellesskapet, på arabisk umma, kan deles i to hovedgrupper, sunniislam, på arabisk sunna, (tradisjon, Profetens overlevering) og sjiaislam, på arabisk shiat Ali, (Alis parti). Sunnimuslimene utgjør flertallet, omkring 85 %. De resterende 15 % er fordelt på en rekke sjiamuslimske grupper. Sunni- og sjiaislam har en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn og fremtrer utad som ett fellesskap. Kjerneområdet for islam er de arabiske landene i Midtøsten og Nord-Afrika, men den tallmessig største gruppen muslimer finnes i dag i Sør-Asia og Sørøst-Asia, i Bangladesh, Pakistan, Indonesia og India. Betydelige muslimske minoriteter finnes i Kina og i de sentralasiatiske republikkene. Afrika er det eneste kontinent der islam er majoritetens religion. I Europa er islam den nest største religionen, etter kristendommen. I Vest-Europa er dette et nytt fenomen, og i stor grad knyttet til innvandring. Også USA har et økende antall muslimer.

Bagdad 150 til 300 AH
(Kilde: bluelyn.com)

Religionsgrunnleggeren Muhammad ble født i handelsbyen Mekka ca. 570 e.Kr. I 610, i måneden Ramadan, fikk han sitt profetkall. Muhammad forkynte troen på én Gud og dommens dag. Denne forkynnelsen vakte motstand blant mekkanerne, og i 622 utvandret Profeten til byen Yathrib, senere kalt Medina. Profetens utvandring, hijra, ble utgangspunkt for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte hersker over størstedelen av den arabiske halvøy. Tiden 632–661 kom på en avgjørende måte til å prege islams videre historie. De fire første kalifene (stedfortreder/etterfølger), Abu Bakr, Umar, Uthman og Ali, kalles «de rettledende kalifer» (rashidun), og ledet det religiøst-politiske fellesskapet i Medina. Kalifen anvendte Koranens forskrifter, fungerte som imam eller bønneleder, og bar tittelen «Profetens etterfølger» (stedfortreder), «de troendes fører» og senere, under abbasidisk tid, også «Guds stedfortreder». I denne perioden startet den arabiske militære ekspansjonen utenfor den arabiske halvøy. De to stormakter, det persiske og det bysantinske riket, var politisk og militært svekket, og i løpet av ti år hadde arabiske styrker erobret Iran, Irak, Palestina, Syria og Egypt.

Indre strid i det islamske fellesskapet var knyttet til det religiøst-politiske spørsmålet om profetens etterfølger. Muhammad etterlot seg ingen sønner, og tilhengere av et dynastisk prinsipp hevdet at profeten hadde pekt ut sin fetter og svigersønn Ali og hans etterkommere som sine rettmessige etterfølgere. Dette er sjiamuslimenes standpunkt. Flertallet hevdet at fellesskapet skulle velge en kompetent leder fra profetens stamme, Quraysh. Dette flertallet representerte sunnimuslimene. En liten gruppe, khariji (”de som bryter ut”), hevdet at lederens fromhet og rettferdighet var avgjørende, ikke familie- eller stammetilknytning. Kharijiretningen, en gang en mektig bevegelse, utgjør fortsatt små, men innflytelsesrike grupper i Oman, Nord-Afrika og på Zanzibarkysten. Alis død i 661 markerer slutten på en viktig periode; enheten i det opprinnelige fellesskapet var brutt, grunnlaget for et islamsk rike var lagt ved omfattende militære erobringer og under kalifen Uthman var Koranen blitt samlet i den utgaven muslimene fremdeles bruker. Det arabiske rikets sentrum ble flyttet fra Medina til Damaskus i Syria, der det arabiske omayyade-dynastiet hersket 661–750. Under Abbaside-dynastiet (750–1258), ble rikets politiske og administrative sentrum flyttet til Bagdad i Irak. Omayyadene videreførte erobringspolitikken; vestover til Nord-Afrika (660–709) og til Spania (711–712), og østover gjennom Sentral-Asia, der Samarkand ble et viktig sentrum. Muslimske tropper nådde frem til Indus i 713. Muslimsk styre var vanligvis tolerant og humant, og det var ingen tvangsomvendelser til islam. Dels ved islams religiøse appell, dels pga. økonomiske privilegier knyttet til det å være muslim, vokste imidlertid antallet muslimer i de erobrede områdene raskt.

Abbasidetiden ble ikke preget av nye militære erobringer, men representerte en intellektuell og kunstnerisk blomstringsperiode som satte sitt preg på hele middelhavsområdet. Arabisk ble kulturspråket for muslimer, jøder og kristne, de greske filosofene ble oversatt til arabisk, litteratur og vitenskap fikk en gullalder. Denne perioden var også preget av en livlig handelsvirksomhet, både over land og på havet, og handelen skapte et muslimsk økonomisk herredømme. Fra 900-tallet begynte det enorme abbasideriket å falle fra hverandre. I Nord-Afrika, og senere i Egypt, gjorde fatimide-dynastiet seg uavhengig, i Sør-Spania hersket en gren av omayyade-dynastiet over en strålende og enhetlig stat. Fra og med 1000-tallet ble de ikke-arabiske folkene gradvis dominerende; tyrkere og mongoler i øst, berbere fra Nord-Afrika i vest. Gjennom korstogene (1000-1200-tallet) kom den muslimske verden i direkte kontakt med det kristne Vesten.

Nettverket av religiøse brorskap ble en viktig faktor i islamiseringen av det indiske subkontinent, av Sentral-Asia og Indonesia. I løpet av 1200- og 1300-tallet nådde islam frem til Indonesia og Malaysia. Også i Afrika sør for Sahara skjedde islamiseringen via handelsveiene; de religiøse brorskapene spilte en fremtredende rolle og har også i dag stor religiøs, sosial og politisk betydning. De viktigste trekk ved utviklingen frem til ca. 1650 er fremveksten av det Stor Mogulske riket (1526–1857) i Nord-India som la grunnen for en sterk islamsk dominans over store deler av det indiske kontinent, Safavide-dynastiets maktovertagelse i Iran 1501, som la grunnen for en sjia-muslimsk stat, og fremveksten av det mektige tyrkiske, osmanske imperium, som kom til å omfatte store deler av tidligere arabisk territorium. I 1683 truet tyrkiske tropper Wien og Polens grenser. Etter korstogene ble dette den andre store konfrontasjonen mellom Øst og Vest. Amerikas oppdagelse og nye handelsveier minsket den muslimske verdens strategiske og økonomiske betydning, og etter en lang politisk, administrativ og kulturell blomstringstid, var nedgangen et faktum.

Kilde: snl.no, wikipedia.org og boken Islam fra 2002 av Paul Lunde.

Forfader/-moder

Ektefelle

Kalif Abū ʾl-Qāsim al-Fadl ibn al-Muktadir al-Mutīʿ li-ʾllāh av Bagdad (av Islam) Les mer

NN bint al-Fadl

Emir av Mosul Fadl Allah Abu Taghlib al-Ghandanfar al-Taghlibi Les mer

NN bint al-Taglibi

Guvernør (magistros) Romanos Skleros

Guvernør (magistros) Basileos Skleros, alternativt den eldre broren Bardas Skleros

Pulcheria Argyropoulina, alternativt brorens ukjente hustru

Hustruen Helena, alternativt hennes kusine Maria Sklerina Les mer

Keiser Konstantin IX Monomakhos av Bysants Les mer

Prinsesse Anastasia av Bysants

Vsevolod I av Kiev (Storfyrste av Kiev) Les mer

Storfyrste Vladimir II Monomakh av Kiev Les mer

Prinsesse Gytha av Wessex Les mer

Storfyrste Mstislav I Vladimirovitj den store av Kiev Les mer

Prinsesse Kristina Ingesdotter av Sverige Les mer

Prinsesse Malmfrid Mstislavsdatter av Kiev Les mer

Konge Sigurd I Magnusson Jorsalfare av Norge Les mer

Prinsesse Kristin Sigurdsdatter av Norge Les mer

Jarl Erling Ormsson Skakke Les mer

Ragnhild Erlingsdatter Les mer

Lendemann Jon Torbergsson (på Randaberg) Les mer

Ragnhild Jonsdatter Les mer

Hertug Skule Bårdsson på Rein Les mer

Margrete Skulesdatter Les mer

Konge Håkon IV Håkonsson av Norge Les mer

Konge Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge Les mer

Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark

Les mer

Konge Håkon V Magnusson Hålegg av Norge Les mer

Gro Sigurdsdatter

Prinsesse Agnes Håkonsdatter av Norge Les mer

Syslemann Havtore Jonsson til Sudreim og Borregård Les mer

Opprørsleder riksråd Jon Havtoresson til Borregård Les mer

Birgitta Knutsdotter (lejon) (Torgils Knutssons ätt)

Herredshøvding og høvedsmann ridder og riksråd Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) Les mer

Margareta (Märtha) Pedersdotter (Bonde)

Feltkommandant ridder og riksråd Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer

Gjertrud Agmundsdatter (Bolt)

Herredshøvding ridder Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) Les mer

Birgitta Jönsdotter (Lejonansikte)

Ridder Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer

Ingeborg (Larsdotter) Laurensdotter (Tott)

Britta Jönsdotter (Roos af Ervalla) Les mer

Høvedsmann Måns Bryntesson (Lilliehöök af Fårdala), till Upplo Les mer

Grevinne Ebba Månsdotter (Lilliehöök af Kolbäck) Les mer

Greve Sten Eriksson Leijonhufvud Les mer

Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud Les mer

Riksmarskalk, riksdrots og hovrettspresident greve Magnus Pedersson Brahe Les mer

Hoffdame og brukspatron grevinne Ebba Magnusdotter Brahe Les mer

Greve, riksmarsk og feltmarskalk Jakob Pontesson De la Gardie Les mer

Grevinne Ebba Margaretha Jakobsdatter De la Gardie Les mer

Riksråd, kammerherre, landshøvding, general, generalfelttøymester, fredsmegler og ambassadør svensk friherre og fransk greve Per Larsson Sparre Les mer

Grevinne Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre Les mer

Oberst og landshøvding Carl Conradsson Falkenberg af Trystorp Les mer

Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp Les mer

Oberst og ridder Gustaf Gustafsson Gadde Les mer

Ebba Christina Gadde Les mer

Fenrik og godseier friherre Johan Gustaf Uggla Les mer

Friherrinne Maria Beata Uggla Les mer

Major og godseier friherre Johan Wilhelm von Rajalin Les mer

Friherrinne Eleonora Christina von Rajalin Les mer

Major i flåten og godseier Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (født Graméen) Les mer

Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna Les mer

Bruksforvalter Emanuel Christian Kock

Josephina Maria Fredrika Kock

Feltjeger Nils August Carlsson

Anna Sofia Gramén (oldemor)

(Geir Winnæss - April 2013)

Fyrstelig forfader 2. kvartal 2013 – Den bysantinske keiseren og imperiebyggeren Alexios I Komnenos »

Anna Sofias 27x tippoldefar Alexios I Komnenos (1048 – 15. august 1118) var keiser i Østromerriket fra 1081 til 1118. Han var sønn av Johannes Komnenos og Anna Dalassena og nevø av Isaak I Komnenos (keiser 1057-1059). Den militære, finansielle og territorielle gjenoppbyggingen i Østromerriket startet under hans styre. Faren til Alexios avslo å ta imot tronen da Isaak abdiserte. Isaak ble istedet etterfulgt av fire keisere fra andre familier mellom 1059 og 1081. Under en av disse keiserne, Romanos IV Diogenes (1067–1071) utmerket Alexios seg i kampen mot seldsjukkene. Under Mikael VII Dukas (1071–1078) og Nikeforos III Botaniates (1078–1081) var han også i tjeneste sammen med sin eldre bror Isaak mot opprørere i Lilleasia, Thrakia og i Epiros.

Alexios I Komnenos. Kilde: wikipedia.org.

Alexios lyktes i å slå ned et opprør blant leiesoldater Lilleasia i 1074, og i 1078 ble han utnevnt til kommandant over feltarméen i vest av Nikeforos III. I denne posisjonen beseiret han opprørene til to etterfølgende guvernører i Dyrrhachium, Nikeforos Bryennios (viss sønn eller barnebarn senere giftet seg med Alexios' datter, Anna) og Nikoforos Basilakes. Alexios ble beordret til å marsjere mot sin svigerbror Nikeforos Melissenos i Lilleasia, men nektet å kjempe mot sin slektning. Dette førte derimot ikke til degradering, siden keiseren trengte Alexios til å møte den forventede normanniske invasjonen ledet av Robert Guiscard nær Dyrrhachium. Mens de bysantinske styrkene ble samlet til ekspedisjonen, oppsøkte Dukas-fraksjonen Alexios ved hoffet. De overbeviste ham til å slutte seg til en konspirasjon mot Nikeforos III. Alexios ble proklamert keiser av styrkene hans, og han marsjerte mot Konstantinopel. Opprørerne gikk inn i byen i triumf den 1. april 1081 etter å ha bestukket de vestlige leiesoldatene som voktet byen. Nikeforos III ble tvunget til å abdisere og trekke seg tilbake til et kloster, og patriark Kosmas I kronet Alexios til keiser 4. april.

På denne tiden gikk det rykter om at Alexios var elsker av keiserinne Maria Bagrationi, datter av kong Bagrat IV av Georgia, som hadde vært gift med Mikael VII Dukas og senere hans etterfølger Nikeforos III. Hun var kjent for sin skjønnhet. Alexios sørget for at Maria ble værende på slottsområdet. Det ble også antatt at han kan ha vurdert å gifte seg med henne. Men hans mor konsoliderte forbindelsen til Dukas-familien ved å arrangere hans ekteskap med Irene Dukaena, barnebarn av Caesar Johannes Dukas, onkel til Mikael VII, som ikke ville ha støttet Alexios uten dette. For å sikre seg fortsatt støtte fra Dukas-familien, gjeninnsatte Alexios Konstantin Dukas, den yngre sønnen til Mikael VII og Maria, som medkeiser. Senere betrodde Alexios ham sin førstefødte datter, Anna, som flyttet inn i slottet Mangana hos hennes forlovede og hans mor. Denne situasjonen endret seg dramatisk da Alexios' første sønn, Johannes II Komnenos ble født i 1087. Annas forlovelse til Konstantin ble oppløst, og hun ble flyttet til hovedpalasset for å bo sammen med hennes mor og bestemor. Alexios ble fremmedgjort fra Maria som mistet sin imperielle tittel og trakk seg tilbake til et kloster. Konstantin Dukas ble fratatt sin status som medkeiser. Tross dette fortsatte han å ha gode relasjoner med keiserfamilien.

Alexios' regjeringstid på nesten 37 år var full av kamp. Han måtte møte det voldsomme angrepet til normannerne ledet av Robert Guiscard og hans sønn Bohemund som nykronet keiser. Normannerne tok Dyrrhachium og Korfu og beleiret Larissa i Thessalia. Alexios led flere nederlag før han var i stand til å slå tilbake. Dette klarte han ved å bestikke den tyske kong Henrik IV med 360 000 gullstykker til å angripe normannerne i Italia. Dette tvang normannerne til å konsentrere seg om sitt forsvar hjemme i 1083–1084. Han sikret seg også en allianse med Henrik, greve av Monte Sant'Angelo som kontrollerte Garganohalvøya. Henriks troskap var det siste eksempelet på bysantinsk politisk kontroll i Italia. Den normanniske faren endte foreløpig da Robert Guiscard døde i 1085, og bysantinerne tok tilbake det meste av sine tap.

Alexios måtte så ta seg av uroligheter i Thrakia hvor sektene bogomilene og paulikianene gjorde opprør og slo seg sammen med petsjenegerne fra den andre siden av Donau. Paulikiske soldater i keiserlig tjeneste deserterte på samme måte under Alexios' kamper mot normannerne. Alexios dro ut for å straffe opprørerne og desertørene så snart faren fra normannerne var over og konfiskerte deres land. Dette førte til ytterligere et opprør nær Filippopolis, og kommandanten for feltarméen i vest, Gregory Pakourianos, ble beseiret og drept i det påfølgende slaget. Petsjenegerne foretok i 1087 plyndringstokter inn i Thrakia, og Alexios krysset Moesia som hevn, men klarte ikke å ta Dorostolon (Silistra). Keiseren ble omringet under sin retrett og beseiret av petsjenegerne som tvang ham til å signere en våpenhvile og betale beskyttelsespenger. De invaderte Thrakia igjen i 1090 mens svigerbror til sultanen i Rüm sendte en flåte og forsøkte å få i stand en felles beleiring av Konstantinopel. Alexios kom seg ut av denne krisen ved å alliere seg med 40 000 kumanere. Med hjelp fra disse knuste han pesjenegrene ved Levounion i Thrakia den 29. april 1091.

Dette gjorde slutt på petsjeneger-trusselen, men kumanene begynte å plyndre de imperielle territoriene i Balkan i 1094. Kumanene var ledet av en som hevdet han var Konstantin Diogenes, en lenge avdød sønn av keiser Romanos IV. De krysset fjellene og plyndret inn i det østlige Thrakia til lederen ble eliminert ved Adrianopel. Balkan var nå mer eller mindre pasifisert, og Alexios kunne vende sin oppmerksomhet til Lilleasia som var nesten overkjørt av seldsjukkene.

Alexios inntok en forsonende holdning ovenfor paven så tidlig som i 1090 med tanke på å søke vestlig hjelp mot seldsjukkene. Hans utsendinger møtte Urban II i konsilet i Piacenza i 1095. Hjelpen han ønsket fra Vesten var rett og slett en styrke av leiesoldater og ikke den enorme mengden som ankom etter at paven forkynte det første korstog ved konsilet i Clermont senere samme år. Han ble forbauset og flau og var ikke klar til å forsyne dette antallet mennesker mens de beveget seg i hans territorium. Keiseren kunne bare se på at hans områder i Balkan ble utsatt for ytterligere plyndring fra hans egne allierte. Alexios sendte den første uorganiserte gruppen av korsfarere ledet av Peter Eremitten over til Lilleasia. Der ble de massakrert av tyrkerne i 1096.

Den andre og enda mer fryktinngytende gruppen av korsfarere beveget seg gradvis mot Konstantinopel, ledet i seksjoner av Godfred av Bouillon, Bohemund av Taranto, Raimond IV av Toulouse og andre viktige medlemmer av den vestlige adelsstanden. Alexios brukte anledningen til å møte korsfarerlederne separat ettersom de ankom og skaffet seg troskapsløfter og løfter om å overgi erobrede landområder til Østromerriket. Alexios lovet å forsyne dem med provisjoner i bytte mot deres troskapsløfter etter som han overførte kontingentene inn i Asia. Korstoget var en betydelig suksess for Østromerriket siden Alexios nå tok tilbake et antall viktige byer og øyer. Korsfarernes beleiring av Nikea tvang byen til å overgi seg til keiseren i 1097, og den etterfølgende korsfarerseieren ved Dorylajon tillot de bysantinske styrkene til å ta tilbake mye av det vestlige Lilleasia. Bysantinsk styre ble reetablert i Khios, Rhodos, Smyrna,Efesos, Sardis og Filadelfia i 1097–1099. Hans datter Anna Komnena forklarte denne suksessen med Alexios' politikk og diplomati, men de latinske historikerne i korstoget forklarte den med hans forræderi og falskhet. En bysantinsk flåte på ti skip ble i 1099 sendt for å hjelpe korsfarerne med å erobre Laodikea og andre kystbyer frem til Tripoli. Korsfarerne mente at deres løfter ble brutt da den bysantinske kontingenten under Tatikios ikke klarte å hjelpe dem under beleiringen av Antiokia. Bohemund som etablerte seg som prins av Antiokia, gikk for en kort stund til krig mot Alexios på Balkan, men ble lagt under blokade av bysantinske styrker og gikk med på å bli Alexios' vasall gjennom Devol-avtaleni 1108.

I løpet av de siste tyve årene av hans liv, mistet Alexios mye av sin popularitet. Årene ble preget av forfølgelser av tilhengerne av paulikianerne og bogomilene. En av hans siste handlinger var å brenne Basil offentlig, en av bogomilenes ledere, som han hadde hatt en teologisk krangel med. Alexios måtte også slå tilbake tallrike angrep på hans territorium fra seldsjukkene i 1110–1117, til tross for korstogets suksess. Alexios var i mange år under sterk innflytelse fra sin mor, Anna Dalassena, en vis og svært dyktig politiker som han på svært uvanlig vis kronet til Augusta istedet for den rettmessige eieren av tittelen, hans kone Irene Dukaina. Dalassena var rikets effektive administrator under Alexios' lange fravær på militære kampanjer. Hun var kontinuerlig i konflikt med sin svigerdatter og tok fullstendig ansvar for oppfostringen og utdannelsen av hennes barnebarn, Anna Komnena. Alexios' siste år var også preget av usikkerhet om hvem som skulle etterfølge ham. Han hadde kronet sin sønn Johannes II Komnenos som sammen med søsteren Theodora er Anna Sofias forfedre, til medkeiser fem år gammel i 1092, men Johannes' mor, Irene Dukaina ønsket å endre dette til fordel for hennes datter Anna og Annas ektemann, Nikeforos Bryennios. Bryennios hadde blitt gjort til Caesar og mottok den nylig opprettede tittelen panhypersebastos («æret fremfor alt»), og han forble lojal mot både Alexios og Johannes. Intrigene til Irene og Anna preget til og med Alexios' siste timer.

Alexios I hadde stabilisert Østromerriket og seiret i en alvorlig krise. Dette innledet et århundre med velstand og suksess for riket. Han hadde også endret styret av riket. Ved å søke allianser med mektige adelsfamilier, gjorde Alexios slutt på tradisjonen med eksklusivt å stole på keiserfamilien og assimilerte mesteparten av adelen i sin utvidede familie, og gjennom dette, sitt styre. Dette tiltaket som var ment å minske motstanden ble fulgt av introduksjonen av nye hofftitler som panhypersebastos som ble gitt til Nikeforos Bryennios, eller sebastokrator som ble gitt til keiserens bror, Isaak Komnenos. Denne politikken hadde suksess til å begynne med, men gradvis ble den relative effektiviteten i det keiserlige byråkratiet undergravd ved å prioritere familieforbindelser fremfor meritter og egnethet. Alexios' integrering av adelen førte til kontinuitet. Hver eneste bysantinsk keiser som hersket etter Alexios I Komnenos var i slekt med ham, enten gjennom avstamning eller ekteskap, hvilket betyr at de alle er Anna Sofias slektninger.

Kilde: wikipedia.no, wikipedia.se og snl.no. Les mer

(Geir Winnæss - April 2013)

Forfader 1. kvartal 2013 - Gründeren og brukspatronen Hans Sebastian Grave »

Anna Sofias 2x tippoldefar (ffmmf) Hans Sebastian Bryngelsson Grave ble født 25. desember 1688 i Filipstad, og døde 14. mars 1748. Han var svensk industrileder og brukspatron i Säfsnäs sogn i vestlige Dalarna. Grave startet som læregutt hos Christopher Polhem, og regnes som grunnleggeren av fabrikkene i Frederiksberg og Annefors, Gravendal, Strömsdal og Ulriksberg.

Hans Sebastian Grave

Sebastian var sønnen til Bryngel Sebastiansson Grave (ffmmff) som var handelsmann og rådmann i Kristinehamn og Brita Torstensdotter (vår mfmffmmfm). Bergverksslekten Grave skal ha innkommet til Sverige fra Meissen. I 1729 giftet Sebastian seg med Anna Kristina Dionysia Chenon (ffmmm), datteren til presten i Filipstad, Dionysis Dionyssi Chenon (vår mfmffmmmf) og hans hustru Elsa Johanna Wallwik (ffmmmm). Slekten Chenon skal ha innvandret til Sverige som sprengstoffeksperter fra Vallonia. Interessen for mekaniske konstruksjoner førte Sebastian Grave til Christopher Polhem, og under hans ledelse fikk han videreutviklet sin kunnskap. I 1712 ble han tatt opp som askulant i Bergskollegiet, og fra den tid viet han sin hovedinteresse for bergverk, og engasjerte seg i flere år i Värmland med malmforekomster og gruver. Med kapital, hovedsakelig fra Hans Olsson Ström i Göteborg, begynte han i 1724 å bygge store gårder i Näs finnmark (fra 1748 Säfsnäs prestegjeld), og bygde i løpet av elleve år opp jernverk i Gravendal, Frederiksberg og Annefors og masovner i Strømsdal og Ulrikberg. Prosjektene ble gjennomført med store vanskeligheter. Eiendomstvister truet gjentatte ganger til å medføre riving av hans nye bruk. Store økonomiske problemer og fysisk utmattelse undergravde underveis hans helse, og førte til slutt til hans død i 1748.

Epitafium i Säfsnäs kyrka

På sitt dødsleie lovet hans forlegger, kommersrådet Klas Grill, at Grave sine arvinger skulle få beholde eiendommene dersom han kunne finne en pålitelig mann som kunne påta seg å drifte brukene. Christopher Polhem valgte sin nevø Lars Polhammar. Han oppfylte oppdraget med både sunn fornuft og redelighet slik at brukene etter seksten år kunne overleveres gjeldfrie og i perfekt orden til enken og barna til tross for at gjelden ved Graves død hadde utgjort hele boets verdi. Lars Polhammar giftet seg senere med datteren Magdalena som er søster av Anna Sofias tippoldemor Anna Kristina Grave (vår mfmffmm). Anna Kristina Grave giftet med Anna Sofias tippoldefar (ffmf), handelsmannen, direktøren, musikkforfatteren, topografen og genealogen Abraham Abrahamsson Hülphers. Slekten Hülphers, tidligere Hilpers hadde innvandret til Sverige som stålsmeder fra Schmalkalden i Thüringen.

Hans Sebastian Grave ble begravd i Säfsnäs kirke da denne stod ferdig. Det finnes en gravkrypt i koret, og i kirken er det også et epitafium over ham.

Kilde: wikipedia.se.

(Geir Winnæss – Januar 2013)

Militær forfader 1. kvartal 2013 – Anna Sofias 3x tippoldefar, sjøhelten og admiralen Gustaf Wilhelm von Gertten »

Anna Sofias 3x tippoldefar (mmfmmf og mmmfmf) Gustaf Wilhelm von Gertten ble født 19. januar 1679 som sønn av oberst og sjef for Viborg infanteriregiment og Anna Möller, datteren til landshøvdingen i Narva län Arendt Möller zu Uttala. Ni år gammel ble Gustav foreldreløs da begge foreldrene druknet på en reise mellom Narva og Reval (dagens Tallin). I 1713 stupte Anna Sofias 3x tippoldefar oberst Adolf Fredrik II von Krusenstierna (mmfmff) som sjef for Viborg infanteriregiment i slaget ved Pälkäne i Finland. Gustaf Wilhelm von Gertten var gift med Anna Sofias 3x tippoldemor friherrinne Anne Maria von Otter, datteren til landshøvdingen i Bläkinge län friherre Salomon von Otter og hans hustru Barbara Schaeij. Friherre von Otter hadde en sentral embetsrolle i ressursforvaltningen under den Store nordiske krigen.

Kun 14 år gammel ble Gustaf Wilhelm von Gertten arklimester i den svenske flåten, og 15 år gammel kadett i den hollandske under kampene mot Spania i den Pfalziske tronfølgerkrigen. Han ble tatt til fange av franske kaprere ved Dunquerque, sluppet fri, og fortsatte sin ferd gjennom Gibraltar til blant annet Nord-Afrika og Katalonia. Tilbake i Sverige seilte han som 20-årig løytnant til England og Portugal. Gustaf Wilhelm von Gertten avanserte til midlertidig skipskaptein sommeren 1700 og til kommandørkaptein tre år senere. I slaget i Køge bukt 4. oktober 1710 og i ekspedisjonen til Pommern i 1711 førte han kommando på linjeskipet HMS Pommern. Han var sjef på linjeskipet HMS Nordstjärnan under slaget ved Kolberger Heide den 24. april 1715. Dessverre måtte han overgi det grunnstøtte linjeskipet til danskene da schoutbynacht Carl Hans Wachtmeister overgav eskadren til den danske schoutbynachten Christian Carl Gabel, og skipssjef Peter Wessel på Løvendals Galley truet Wachtmeister til å stanse ødeleggelsen av de svenske fartøyene.

Sammen med schoutbynacht Wachtmeister og 1800 svensker ble Gustaf Wilhelm von Gertten tatt til fange, og han satt i dansk krigsfangenskap frem til 1719. For sin tapperhet i slaget ved Kolberger Heide utnevnte Karl XII Gustaf Wilhelm von Gertten til kommandør. I 1725 førte han kommando på linjeskipet HMS Verden, Anna Sofia sin 3x tippoldefar Tomas von Rajalins gamle skip, under konvoifart til England, Spania, Portugal og Spania. I 1730 ble han utnevnt til schoutbynacht, i 1736 til viseadmiral og i 1739 til admiral og admiralsråd. Samme år ble han utnevnt til riksråd, men unnbad seg dette. Våren 1742 fikk han kommandoen over den svenske flåten i den russiske krigen etter Anna Sofias 3x tippoldefar Tomas von Rajalin som døde 4. desember 1641, men måtte overlevere denne sin til nærmeste mann på grunn av sykdom. I løpet av sin karriere ført han kommando på briggen HMS Oden, fregatten HMS Ruschenfeldt og HMS Snaren Sven og linjeskipene HMS Reval, HMS Pommern, HMS Södermanland, HMS Nordstjärnan, HMS Göta og HMS Stockholm. For sin tapperhet og tjeneste var Gustaf Wilhelm von Gertten kommandør av Svärdsorden (KmSO).

Kilde: svenska adelns ättar-taflor, Bengt Nilssons hemsida, nad.riksarkivet.se og marinmuseum.se.

Våpenskjoldet er hentet fra svenskadel.nu.
Bildet av HMS Stockholm er hentet fra blogg.blekingeskargard.com.

(Geir Winnæss - Januar 2013)

Admiral Gustaf Wilhelm von Gerttens nekrolog »

Öfwer

Kongl. Maj:ts Tro-Man

Amiral, Amiralitets Råd och

Commendeur af Dess Swärds-Orden

Wälborne HERR

GUSTAF WILHELM

VON GERTTEN

Född uti Narva 1679 den 19 Januarii.

Död uti Carlscrona 1754 den 21

samma månad.

Tryckt hos Kongl. Amiralitets Boktryckaren Jean Winqwist

Nu uppå Spansker redd, nu Africanisk kust. (*)

Nu uppå Välsker strand. Nu Lilliors skörd att winna

Wid Palamos, en hamn i Catalonien,

Som Spanien då mist. Der sågs von Gertten brinna

Af tapper munterhet bland tappre Bardags-män. (**)

Han hemkom, fants förtiänt, Han giorde steg til Ära; (***)

Men högden wants ej Brott. Hans dygd blef pröfwad nog.

Nog witnesbörd dertil Hans många tienst-år bära.

Ju mera motgång, mer Hans sinne stadga tog.

Ut öfwer ferti år Fem Krönte Hufwud tiäna

Et rart exempel är, hälst när man tiänar wäl,

Och til sin lefnads slut. Ho wil nu fölgden läna?

Han ingens niding war, ej eller någons träl.

En hwar, som under flagg nu tiänar Fosterlandet,

Bewitnar, at förtiänst Han alltid wärde gaf.

Han war sielf stor deraf, och det gaf fasta bandet,

Den starka wördnads eld, som släcks ej wid Hans graf.

Den wördnad och den frågd går wida öfwer Belten,

Der han i ??? af mandom gifwit prof, (****)

Och blifwit älskad högt utaf den största Hielten,

Som stupat för sitt Folk, och blir ej glömskans rof.

Von Gerttens mannamod gaf Gabel mäst att sticka, (*****)

Och dennes witsord blef Hans säkraste beröm.

(*) Sedan han 1693 blivit Archli-Mästare wid Kongl. Amiralitetet i Carlscrona begifvit sig 1694 till Holland och under ditresan blifwit af en Fransk Capare upbragt till Dunkerken. Lösgifven kort derpå fortsatt resan och sedan såsom Cadett eller Adelborh, fölgt med Hollandske flottan till Gibraltar, och så vidare.

(**) 1695 den 6 augusti

(***) 1699 Under Cahvoy-resan åt England och Portugal giorde Lieutenants tienst, samt följande blef försedd med Kongl. Fulmakt på den Bestälningen

(****) 1715 den 13 September såsom Amiralitets Capitaine commenderat Skeppet Nordstiernan till actionen på Vismars redd, och derefter uti Belt vid Fridrichs-Ort under då warande Schoutbinachtensedan Amiralen, Herr Grefwe Carl Hans Wachtmeister, som uti Kongl. Amiralitets Collegii underd: bref till Högstsalig Hans Maj:t Konung Fridric, af den 3 Januarii 1734, sielf gifwit Honom det loford: att som en tapper Soldat och Siöman med utstående af nästan det hetaste i hela actionen hafwa giort fienden stort afbreck.

(*****) Schoutbinachten Gabel, som anförde Danske Escadren.

Fast lyckan wändes om. (*) Han wan är att bemöta

Med hårdhet Ärans Män, mot sämre mild och öm.

Jag kan vår Amiral ej uti härnad föllja,

Och uti alla tåg Han mandom visat har,

Dem han ej tecknat upp. Så vill jag dygden döllja.

Nog sagt: Enär det galt til strids Han färdig war

Hwad under, at den Kung på Hieltens Thron nu sitter,

Hwad under, att hwar Swensk af denna wiskning rörs?

Hwad under, at wår Stad sig nu knapt trösta gitter,

Och idel klagelåt af Swenska Flottan hörs?

Så lefwa och så dö, så äras och begråtas,

Bör stilla deras sorg, som sakna sådan Man,

Och en så frägdad Far (**) Hwad kan med tårar båtas?

Hans winning döden är. Hwad tröst mer gifwas kan?

(*) Uthärdat et långwarigt fångenskap i Danmark som för honom och ? ? ? ? ? ? ? ? ? ? ? ? ? ? det största skeppet af den lilla escadren, ? ? Hedvig Sophia, råkat på grund, och de andre 3, jemte 2ne Fregatter, woro efter et aldratappraste motstånd mäst redlöse skutne af fiendens öfwerlägsne styrka, som bestod af 10 Örlogs Skepp och Fregatter.

(**) Herr Amiralens i Sorgen efterlämnade Änke-Fru är Friherrinnan Anna Maria von Otter, född i Stockholm den 20 Martii 1686. En Dotter af framledna Landshöfdingen Herr Baron Salomon von Otter. Af 5 Sönder och 4 Döttrar lefwa allenast en Son och en Dotter, nemligen Amiralitets Capitain Liutenanten Herr Johan Wilhelm von Gertten, född 1727 den 23 Ianuarii och Fru Barbara Eleonora von Gertten, född 1720 den 25 Iulii. Gift 1752 den 10 November med Comendeur Capitain och Riddaren Herr Johan von Rajalin. Deras Son Gustaf Thomas von Rajalin föddes 1753 den 22 November.

Efter Herr Amiralens äldre Dotter Fru Anna Maria von Gertten, som dödde 1747 den 25 September, och war gift med Commendeur Capitain och Riddaren Herr Maurits Adolph von Krusenstierna, lefwa följande Barn: Gustaf Adolph von Krusenstierna, född 1741 den 21 Aprill, Edvard Vilhelm, Född 1744 den 12 Iulii, Mauritz Salomon, Född 1746 den 15 Ianuarii, Johanna Maria von Krusenstierna, Född 1738 den 18 November och Anna Barbara, Född 1747 den 15 September

Kilde: Marinmuseum. Se dokumentet

(Barbro Gramén - Januar 2013)

Fyrstelig forfader 1. kvartal 2013 – Anna Sofias 28x tippoldefar helgenkongen Olav den hellige »

Olav den Hellige Olav, Anna Sofias 28x tippoldefar ble født på Gvarv i Telemark i 995 og falt på Stiklestad 29. juli 1030, var norsk konge fra 1015 til 1028. Olav II Haraldsson ble helgeerklært etter sin død, og ansett for å ha innført kristendommen i Norge. Helgenattributten for Sankt Olav er en stridsøks.

Olavs far var den norske småkongen Harald Grenske. Det ble påstått at Harald Grenske var sønnesønns sønn av kong Harald Hårfagre. Olavs mor var Åsta Gudbrandsdotter som også er mor til Olavs yngre bror og Anna Sofias 24x og 28x tippoldefar, kong Harald III Hardråde (fyrstelig forfader 3. kvartal 2012), som også ble påstått å stamme fra Harald Hårfagre gjennom sin far Sigurd Syr. Olav II Haraldsson giftet seg med prinsesse Astrid Olofsdotter av Sverige. Hun var datter av kong Olof Skötkonung. Sammen hadde de kong Magnus I Olavsson av Norge og prinsesse Ulvhild Olavsdatter, vår formoder. Ulvhild var gift med hertug Ordulf av Sachsen, og fikk med ham vår forfader hertug Magnus.

Olav den Helliges fall i slaget på Stiklestad av Peter Nicolai Arbo

Olav falt i slaget på Stiklestad den 29. juli 1030. En av lederne i bondehæren som stod opp mot kongen var Anna Sofias forfader Hårek Øyvindsson, bedre kjent som Hårek fra Tjøtta. Olav den hellige blir feiret som helgen på Olsok 29. juli. I Nidaros ble det i middelalderen reist en praktfull kirke til ære for Sankt Olav, og levningene etter han plassert i kirken, som i dag kalles Nidarosdomen. I middelalderen var Sankt Olav en viktig helgen i hele Norden, og Nidaros var et valfartssted for pilegrimer fra Norden og andre land. Vår formoder, Heliga Birgitta (formoder 4. kvartal 2012) skal ha vært på pilegrimsferd til Nidaros.

Etter det Snorre Sturlasson forteller i Sagaen om Olav den hellige, dør Olav av hogg i halsen, magen og låret. Snorre hevder at Torstein Knarresmed først hugger kongen i låret med en stridsøks, og at kongen deretter la seg opp mot en stein, kastet våpnene fra seg og gav opp kampen. Så hogg Kalv Arnesson den forsvarslause kongen i halsen med et sverd, og høvdingen Tore Hund stakk kongen med et spyd opp under brynja og inn i magen. Framstillingen som Snorre gir, samsvarer med mange av bildene fra middelalderen av hvordan kongen døde, blant annet med motivet på en portal som er tatt vare på fra den nedrevne Hemsedal stavkirke, som har som tema kong Olavs martyrium og status som kristusliknende helgen.

Olav den hellige, kalkmaleri fra Överselö kyrka

Fremstillingen på stavkirkeportalen fra Hemsedal viser at den kraften og styrken som Sankt Olav ble tillagt som kristningshelgen har basis i den framgangsmåten som de tre hedene krigerene fulgte da de drepte kongen under slaget, kombinert med måten kongen oppførte seg på. Både i Snorres skildring og i middelalderens billedlige fremstillinger, er drapet av kongen gitt preg av et hedensk kultdrap innenfor en kristen, mytisk ramme. Denne framstillingen av drapet av kongen som en menneskeofring etter hedenske kultiske fremgangsmåter, dannet i sin tid grunnlaget for at Sankt Olav (altså den døde og helliggjorte, himmelske kongehelgenen) fikk en mytologisk basert virkning i hedenske samfunn, slik det går frem av at det hedenske Trøndelag kunne legges under kristen kongemakt uten væpnet kamp kort tid etter Sankt Olavs død og helliggjøring.

Det var altså først etter å ha dødd og blitt kanonisert at kong Olav klarte å kristne Norge. Dette var selvsagt ikke den brutale og maktsyke krigerkongens egen fortjeneste, men en følge av at kirken og kongemakten fikk i stand ei saga om han og den særeigne måten han døde på som kunne utnyttes som en hendig og verkningsfull redskap i kristningsarbeidet. På bakgrunn av bildematerialet fra middelalderen er Snorres skildring av kong Olav og hans død således først og fremst å se på som ei gjengivelse av en formfullendt helgenlegende som hadde til hensikt å fremme og konsolidere kristendommen og kristen konge- og kirkemakt i både hedenske og kristne samfunn.

Slektslinjen til Olav den hellige.

Etterkommer

Ektefelle/Partner

Kong Olav II Haraldsson den hellige av Norge Les mer

Prinsesse Astrid Olofsdotter av Sverige Les mer

Prinsesse Ulvhild Olavsdatter av Norge Les mer

Hertug Ordulf av Sachsen Les mer

Hertug Magnus av Sachsen Les mer

Prinsesse Sophia av Ungarn Les mer

Hertugdatter Eilika Billung av Sachsen Les mer

Greve Otto den rike av Brandenburg Les mer

Markgreve Albrecht I bjørnen/den vakre av Brandenburg (også hertug av Sachsen) Les mer

Grevedatter Sophie av Winzenburg Les mer

Hertug Bernard III av Sachsen Les mer

Prinsesse Birgitte av Danmark

Hertug Albrecht I av Sachsen Les mer

Hertugdatter Agnes av Østerrike Les mer

Hertugdatter Judith "Jutta" av Sachsen Les mer

Kong Erik Plogpenning av Danmark Les mer

Prinsesse Ingeborg (Ingebjørg) Eriksdatter av Danmark Les mer

Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøte av Norge Les mer

Konge Håkon V Magnusson Hålegg av Norge Les mer

Gro Sigurdsdatter (senere abbedisse)

Prinsesse Agnes Håkonsdatter av Norge Les mer

Syslemann Havtore Jonsson til Sudreim og Borregård Les mer

Riksråd og opprørsleder Jon Havtoresson til Borregård Les mer

Birgitta Knutsdotter (lejon) (Torgils Knutssons ätt)

Ridder, riksråd, herredshøvding og høvedsmann Ulf Jonsson (Roos af Ervalla) Les mer

Margareta (Märtha) Pedersdotter (Bonde)

Ridder, riksråd og feltkommandant Peter Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer

Gjertrud Agmundsdatter (Bolt)

Ridder og herredshøvding Ulf Pettersson (Roos af Ervalla) Les mer

Birgitta Jönsdotter (Lejonansikte)

Ridder Jöns Ulfsson (Roos af Ervalla) Les mer

Ingeborg (Larsdotter) Laurensdotter (Tott)

Britta Jönsdotter (Roos af Ervalla) Les mer

Høvedsmann Måns Bryntesson (Lilliehöök af Fårdala), till Upplo Les mer

Grevinne Ebba Månsdotter (Lilliehöök) af Kolbäck Les mer

Greve Sten Eriksson Leijonhufvud Les mer

Grevinne Brita Stensdotter Leijonhufvud Les mer

Riksmarskalk, riksdrots og hovrettspresident greve Magnus Pedersson Brahe Les mer

Hoffdame og brukspatron grevinne Ebba Magnusdotter Brahe Les mer

Riksmarsk og feltmarskalk greve Jakob Pontesson De la Gardie Les mer

Grevinne Ebba Margaretha Jakobsdatter De la Gardie Les mer

Riksråd, kammerherre, landshøvding, general, generalfelttøymester, fredsmegler og ambassadør fransk greve/svensk friherre Per Larsson Sparre Les mer

Grevinne Ebba Jacqette Pedersdotter Sparre Les mer

Oberst og landshøvding Carl Conradsson Falkenberg af Trystorp Les mer

Ebba Magdalena Falkenberg af Trystorp Les mer

Ridder og oberst Gustaf Gustafsson Gadde Les mer

Ebba Christina Gadde Les mer

Fenrik og godseier friherre Johan Gustaf Uggla Les mer

Friherrinne Maria Beata Uggla Les mer

Major og godseier friherre Johan Wilhelm von Rajalin Les mer

Friherrinne Eleonora Christina von Rajalin Les mer

Major i flåten og godseier Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (født Graméen) Les mer

Eleonora Wilhelmina von Krusenstierna Les mer

Bruksforvalter Emanuel Christian Koch

Josephina Maria Fredrika Koch

Feltjeger Nils August Carlsson

Anna Sofia Gramén (oldemor)

Kilde: wikipedia.no

Bildene er hentet fra wikipedia.

(Geir Winnæss - Januar 2013)

Anna Sofias forfedre 2012 »

Det er lenket til forfedrene som ble presentert i 2012. Les mer

efra

Forfedre tidligere år »

• Forfedre 2012. Les mer

(Geir Winnæss - Januar 2013)

Forfedre »

I fjerde kvartal 2013 presenterer vi hoffdame Ebba Magnusdotter Brahe (1596-1674), Anna Sofias 6x tippoldemor (mmmmmmmmm) som var brukspatron, entreprenør og grevinne. Hun var forlovet med og elsket av prinsen, men enkedronning Kristina forhindret ekteskapet med den kommende kong Gustaf II Adolf. Les mer

I første kvartal 2014 presenterer vi erkebiskop Håkon (død 1267), Anna Sofias 17x tippoldefar (mfmmmmmffmmfmffmfmmff) som var Norges siste gifte katolske erkebiskop. Les mer

I andre kvartal 2014 presenterer vi Brita Michaelsdotter (Halvhjort till Arnäs) (1512-1561), Anna Sofias 5 og 7x tippoldemor (fffmfffm og mmmmfffffm) som etter sin mann Arvid Claesson Ugglas død flyktet med sin gifte tjener og sine barn til Flensburg med alt sitt løsøre.

I tredje kvartal 2014 presenterer vi godseier på Hammarsten herregård Carl Uggla (1655-1744), Anna Sofias 2x tippoldefar (fffmf) som var kaptein ved admiralitetet og grunnlegger av og brukspatron på Svaneholm bruk i Svanskog. Les mer

I fjerde kvartal 2014 presenterer vi godseier Anna Karlsdotter (Vinstorpaätten III) (1461-1552), Anna Sofia 8x tippoldemor (mmmmffmfmmmm) som styrte sitt gods Pinntorp i mer enn 50 år. Les mer

I første kvartal 2015 presenterer vi Sveriges første greve, Per Joakimsson Brahe d.ä. (1520-90), Anna Sofias 8x tippoldefar (mmmmmmmmmff) som var kammerherre, riksråd, stattholder på Stockholm slott og feltherre. Les mer

----------

I første kvartal 2012 presenterte vi major Peter Hollander Ridder (1608-92), Anna Sofias 5x tippoldefar (mmmmmfmf) som var guvernør for den svenske kolonien Nya Sverige i Nord-Amerika i perioden 1640-43. Les mer

I andre kvartal 2012 presenterte vi sendebud Catharina Möller, født Stopia, Anna Sofias 5x tippoldemor (mmmfmffm), som var Sveriges og verdens første kvinnelige diplomat (1632-34). Les mer

I tredje kvartal 2012 presenterte vi biskop Johannes Johannis Rudbeckius (1581-1646), Anna Sofias 6x tippoldefar (ffmmmmmff) som var skolereformator og Sveriges viktigste religiøse leder på 1600-tallet. Les mer

I fjerde kvartal 2012 presenterte vi Europas skytshelgen Birgitta Birgersdotter "Heliga Birgitta" (1303-73), Anna Sofias 12x tippoldemor (fffmfmmmmmmffmm) som var svensk forfatter, teolog og klostergründer, og ble kanonisert av pave Bonifatius IX 7. oktober 1391. Les mer

I første kvartal 2013 presenterte vi brukspatron Hans Sebastian Grave, (1688-1748), Anna Sofia 2x tippoldefar (ffmmf) som var industrimann og grunnlegger av flere jernverk. Les mer

I andre kvartal 2013 presenterte vi Sveriges regent Kristina Nilsdotter Gyllenstierna "Fru Kristina" (1494-1559), Anna Sofias 9x tippoldemor (mmmmmmmfmmfm) som etter at regent og ektemann Sten Sture d.y. falt ledet frigjøringskampen og motstanden mot Danmark. Les mer

I tredje kvartal 2013 presenterer vi forretningsmannen og industrilederen Abraham Abrahamsson Hülphtes (1734-98), Anna Sofias tippoldefar (ffmf) som var svensk brukspatron, direktør, musikkhistoriker, topograf og genealog. Les mer

(Geir Winnæss - September 2013)

Militære forfedre »

I fjerde kvartal 2013 presenterer vi feltmarskalk friherre Pontus De la Gardie (1520-85), Anna Sofias 7x tippoldefar (mmmmmmmmff) som var svensk riksråd og stattholder i Estland. Les mer

I første kvartal 2014 presenterer vi jarlen Erling "Skakke" Ormsson (1115-1179), Anna Sofias 21x tippoldefar (mmmmmmmmmmmmfffffmffmmmf) som var lendemann, norsk riksstyrer, korsfarer, politiker og sin sønn, kong Magnus Vs formynder, og som stupte i slaget på Kalvskinnet. Les mer

I andre kvartal 2014 presenter vi

admiralen Mauritz Adolf von Krusenstjerna (1707-94), Anna Sofias 2x tippoldefar (mmfmf) som var admiralsråd og kommandant i Karlskrona, og som ble utnevnt til Ridder av Svärdsorden (RSO) i 1748. Les mer

I tredje kvartal 2014 presenterer vi obersten Evert Taube (1629-1692), Anna Sofias 5x tippoldefar (mfmmmfmmffmf) som var landråd i Estland og sjef for Anders Torstenssons dragonregiment og for den Livländska adelsfanen. Les mer

I fjerde kvartal 2014 presenterer vi admiral for flåten Gabriel Kristiernsson Oxenstierna (ca. 1500-1585), 9x tippoldefar (mmmmmfmmff) som var friherre og stattholder i Estland, og som var eneste overlevende av sin ætt etter Stockholms blodbad. Les mer

I første kvartal 2015 presenterer vi admiral Knut Bengtsson Hård af Torestorp (ca. 1530-død etter 1572), Anna Sofias 7x tippoldefar (mmmmffffmf) som var sjef for den svenske flåten i Østersjøen, stattholder og herredshøvding, og som forseglet Gustav Vasas testamente. Les mer

I andre kvartal 2015 presenterer vi obersten vid örlogsflottan Nils Graméen (1720-85), Anna Sofias tippoldefar (mmff) som ble utnevnt til ridder av Svärdsorden (RSO) i 1761. Les mer

I tredje kvartal 2015 presenterer vi viseadmiralen Johan von Rajalin (1715-1786), Annas 2x tippoldefar (mmmf) som var landshøvding i Blekinge. Les mer

I fjerde kvartal 2015 presenterer vi obersten Adolf Fredrik II von Krusenstjerna (1679-1713), Anna Sofias 3x tippoldefar (mmfmff) som stupte som sjef for Viborg infateriregiment i slaget ved Pälkäne i Finland under Den store nordiske krigen. Les mer

----------

I første kvartal 2012 presenterte vi sjøhelten, friherren, admiralen og admiralsråden Claes Johansson Uggla (1614-76), Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmmfff) som falt i sjøslaget ved Ölands södra udde 1. juni 1676. Les mer

I andre kvartal 2012 presenterte vi en krigshelt fra den store nordiske krigen, senere kommandant på Nya-Elfsborg og regimentssjef, oberst Gustaf Gustafsson Gadde (1680-1738), Anna Sofias 3x tippoldefar (mmmmmf) som ble adlet i 1706. Les mer

I tredje kvartal 2012 presenterte vi sjøhelten og viseadmiralen Thomas von Rajalin (1673-1741), Annas 3x tippoldefar (mmmff) som arbeidet seg opp fra båtsmann til admiral i den svenska flåten. Les mer

I fjerde kvartal 2012 presenterte vi den svenske feltmarskalken Jakob De la Gardie (1583-1652), Anna Sofias 6x tippoldefar (mmmmmmmmf) som var sønn av feltmarskalken og friherren Pontus De la Gardie og kong Johan IIIs uekte datter Sofia Gyllenhielm. Han erobret Moskva og var svensk greve, riksmarskalk, riksråd og generalguvernør i Livland. Les mer

I første kvartal 2013 presenterte vi sjøhelten, admiralen og admiralsråden Gustaf Vilhelm von Gertten (1679-1754), Anna Sofias 3x tippoldefar (mmfmmf og mmmfmf) som førte kommandoen over linjeskipene HMS Pommern i slaget ved Køge bugt i 1710 og HMS Nordstjernan i slaget ved Femern i 1715. Han var kommandør av Svärdsorden og frabad seg å bli riksråd. Les mer

I andre kvartal 2013 presenterte vi obersten Nils Assersson Mannersköld (1586-1655) Anna Sofias 6x tippoldefar (mmfmfmmmf) som var sjef Östergöte kavaleriregiment og kommandant i Göteborg, generalguvernør i Livland og Ingermanland, guvernør for Älvsborg len og som slo tilbake det dansk-norske angrepet på Gøteborg i den såkalte Hannibalfeiden. Les mer

I tredje kvartal 2013 presenterte vi generalen Per Larsson Sparre (1628-1692), Anna Sofias 5x tippoldefar (mmmmmmmf) som var fransk greve, svensk friherre, riksråd, landshøvding, rikstøymester og ambassadör, og som holdt høyadelens tale mot Karl IXs planer om reduksjon under riksdagen i 1680. Les mer

(Geir Winnæss - September 2013)

Fyrstelige forfedre »

I fjerde kvartal 2013 presenterer vi Fredrik 1. av Danmark og Norge (1471-1533), Anna Sofias 10x tippoldefar (mffmffmfmfmmf) som tilhørte fyrstehuset Oldenborg. Den glückburgske linjen av slekten er i dag i monarker i Danmark og Norge. Les mer

I første kvartal 2014 presenterer Harald II Godwinson av England (ca. 1022-1066), Anna Sofias 25x tippoldefar (mmmmmmmmmmmfffffmffmmmmmfmf) som var den siste anglosaksiske kongen av England. Han bekjempet kong Harald Hardråde i Slaget ved Stamford bridge 25. september 1066, men tapte og falt selv i Slaget ved Hastings 14. oktober s.å. Les mer

I andre kvartal 2014 presenterer vi Gustav I Eriksson Vasa (1496-1560), Anna Sofias 9x tippoldefar (mmmmmmmmfmff) som var svensk konge. Les mer

I tredje kvartal 2014 presenterer vi Harald 1 Gormsen Blåtann (935-987), Anna Sofia sin 24x tippoldefar som var hele Danmarks første konge. Les mer

--------

I andre kvartal 2012 presenterte vi Balduin II av Jerusalem (1058-1131), Anna Sofias 25x tippoldefar som var konge i korsfarerstaten Jerusalem. Les mer

I tredje kvartal 2012 presenterte vi Harald III Hardråde (1015-1066), Anna Sofias 24x og 28x tippoldefar som var norsk konge til han falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066. Les mer

I fjerde kvartal 2012 presenterte vi Karl den store (742-814), Anna Sofias 32x tippoldefar som var tysk-romersk keiser. Les mer

I første kvartal 2013 presenterte vi Olav den hellige (995-1030), Anna Sofia sin 28x tippoldefar som kristnet Norge og er Norges helgenkonge. Han falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Les mer

I andre kvartal 2013 presenterte vi Alexios I Komnenos (1048-1118), Anna Sofias 27x tippoldefar som var Østromerrikets keiser i Bysantz. Les mer

I tredje kvartal 2013 presenterte vi Johan III Vasa (1537-1592), Anna Sofias 8x tippoldefar (mmmmmmmmfmf), Gustav Vasas sønn og svensk konge. Han er den siste av våre forfedre som har vært konge. Les mer

(Geir Winnæss - September 2013)

Kanoniserte forfedre »

En rekke av Anna Sofias forfedre har blitt kanonisert. To av dem har blitt presentert på aner.priv.no, henholdsvis Olav den hellige og hellige Birgitta av Sverige. I det etterfølgende listes de 22 som er avdekket så langt.

Den salige Pipin av Landen (580-640) Les mer

Den hellige Arnulf av Metz (582-640). Les mer

Den salige Itta av Nivelles (ca. 600-652). Les mer

Den hellige Sigrada av Soissons (ca.600-ca.680). Les mer

Den hellige Klodulf av Metz (605-696/97). Les mer

Den hellige Begga av Andenne (tidlig 600-tallet til 694). Les mer

Den hellige Bathild av Neustria (626/27-680). Les mer

Den hellige Warinus av Poitiers (ca.630-ca.678). Les mer

Den hellige Liutwin (ca.660-722). Les mer

Den salige keiser Karl den store (742-814) Les mer

Den hellige Vilhelm av Gellone (755-812/14). Les mer

Den hellige Mathilde (ca.895-968). Les mer

Den hellige Vladimir av Kiev (ca. 957-1015) Les mer

Olav den hellige (995-1030).Les mer

Den hellige Anna av Holmgard (1001-1050). Les mer

Den hellige Adele av Messines (1009-1079). Les mer

Den hellige Knut av Danmark (ca.1043-1086). Les mer

Den hellige Ladislas av Ungarn (1040-1095). Les mer

Den hellige Ladislas av Ungarn (1040-1095). Les mer

Den hellige Erik IX Jedvardsson av Sverige (ca.1120-1160). Les mer

Den hellige Birgitta av Sverige (ca.1303-73). Les mer

(Geir Winnæss - Desember 2012)

Geistlige forfedre »

Biskoper

Den hellige Arnulf av Metz (Biskop av Metz). Les mer
Den hellige Klodulf av Metz (Biskop av Metz). Les mer
Biskop i Västerås Olaus Stephani Bellinus. Les mer/Les mer
Biskop i Västerås Dr. Nikolaus Johannis Rudbeckius. Les mer
Biskop i Västerås professor Johannes Johannis Rudbeckius d.ä. Les mer/Les mer/Les mer
Biskop i Oslo og erkebiskop i Nidaros Håkon. Les mer/Les mer

Andre geistlige

Den salige Itta av Nivelles (klostergrunnlegger og nonne). Les mer
Den hellige Sigrada av Soissons (benediktinernonne). Les mer
Den hellige Begga av Andenne (klostergrunnlegger og abeddisse). Les mer
Den hellige Bathild av Neustria (klostergrunnlegger og nonne). Les mer
Den hellige Liutwin (klostergrunnlegger i Mettlach og biskop i Trier). Les mer
Den hellige Vilhelm av Gellone (legbror i benektinerordenen). Les mer
Den hellige Mathilde (klostergrunnlegger). Les mer
Den hellige Anna av Holmgard (klostergrunnlegger og nonne). Les mer
Den hellige Adele av Messines (benediktinernonne). Les mer
Den hellige Ladislas av Ungarn (bispedømmegrunnlegger). Les mer
Den hellige Birgitta av Sverige (grunnleggeren av Birgittinerordenen). Les mer
Kyrkoherde i Gillberga pastorat 1648 i Karlstads stift (1648) og prost över Nordmark kontrakt (1653) Gudmundus Erlandi Norenius. Les mer
Kyrkoherde i Visnums-Kil och senare i Nor. Prästvigd i Linköping (1576) Erlandus Gudmundi. Les mer
Kyrkoherde og kontraktsprost i Tuna, Uppsala län og Stavby Ericus Olai Kaxe.
Prost i Tuna, kyrkoherde og pastor Olaus Kaxe.
Diakon i Lübeck (1582) Crispin (Crispinus) Flügge. Les mer
Prost og kyrkoherda i Torstuna, hovpredikant og superintendant over Jämtland og Härjedalen Jonas Germundi Palma. Les mer
Kyrkoherde i Göteryd Germundus Jonæ.
Prost och kyrkoherde i Eskilstuna Christophorus Siggonis.
Prästvigd (1583). Kaplan i Växjö (1584). Komminister i Jäders församling i Strängnäs stift (1587. Prost och kyrkoherde i Fors, Eskilstuna (1609) och Kloster Siggo Christophori.
Kyrkoherde i Bettna pastorat i Strängnäs stift Abraham Petri Lod/Kule.
Predikant på den svenske skipsflåten, hovepredikant for kong Erik XIV og kyrkoherde i Stigtomta og Nykyrka Magnus Petri Nycopensis. Les mer
Kyrkoherde i Stigtomta og Nykyrka Johannes Olai.
Komminister i Hedemora Peter Petersson (Petrus Petrinus) Torpensis.
Adjunkt ved det teologiske fakultetet i Åbo og kyrkherde i Odensvi Petrus Petri Torpensis Sudermannus.
Kyrkoherde i Husby Stephanus Olai Bellinus, alt Gavelander.
Kyrkoherda i Stora Tuna Olaus Canuti Helsingius.
Prost og kyrkoherde i Filipstad, Karlstad skift (1718-40) Dionysis Dionyssi Chenon.
Kyrkoherde i Leksand Elof Ingelberti Terserus. Les mer
Kyrkoherde i Stora Tuna Segricus Segerici Nentzelius. Les mer
Kappelan og pastor i Umeå, kyrkoherde i Nederluleå, kyrkoherde og prost i Leksand, hovpredikant for Gustav Vasa Ingelbertus Olai Helsingus. Les mer
Kyrkoherde i Vika, Västerås stift Daniel Danielis Cuprimontanus Svinhufvud i Westergötland.
Prost og Kyrkoherde i Fellingsbro Carolus Olai Hising.
Kyrkoherde i Nora socken i Ångermanland (1590-1609) Johannes Laurentii. Les mer
Kyrkoherde i Nora i Ångermanland sedan i Nora i Uppland. Olof Laurentii (Bure). Les mer
Kyrkoherde i Tierp Christopherus Laurentti. Les mer
Huspredikant hos feltmarskalk Rutger von Ascheberg, kontraktsprost og kyrkoherde i Stenkyrka, Klövedal og Valla församlingar på Tjörn, Göteborgs stift Michaël Christiani Koch. Les mer
Kyrkoherde i Hesselsskog pastorat Nicolai Christphorii Risell. Les mer
Komminister Christophurus Nikolai Spak (senere Uranius). Les mer
Sockenadjunkt Andreas Andreæ Welinius. Les mer
Komminster i Väse og Alster Johannes Johanni Iser. Les mer
Prost og kyrkoherde i Fägred pastorat i Skara stift Johannes Benedicti (Stora Wånga-släkten). Les mer
Komminster i Gökhems församling i Skara stift. Sven Ekeblad.
Kyrkoherde i Visnum Laurentius Beronis. Les mer
Kyrkoherde Petrus Petri Svenske. Les mer
Lutheransk pastor ved Katharinenstift og hoffpredikant i Eisleben (Mag der Philos) Johannes Crusius. Les mer
Lutheransk pastor i Rothenburg an der Saale (General-superintendant) Isak Johannes Crusius (Krause). Les mer
Prost och kyrkoherde i Rajala Johannes Thomae Rajalenius. Les mer
Kapellan Tomas Bartholdi Rajalenius. Les mer
Kyrkoherde i V. Husby, Östergötland Mattias Petri (Upplänning). Les mer
Prästmunk Peder Bengtsson Gylta. Les mer
Nonne Ingeborg Pedersdotter (Sparre af Rossvik).
Kyrkoherde Benedictus Erici. Les mer
Kyrkoherde Ericus Jonæ. Les mer
Prest Sveno Laurentii. Les mer
Skolemester og kyrkoherde i Viborg Enevaldus Sigfridi. Les mer
Nonne i Santa Clara Kloster Birgitta Knutsdotter (Lejonbjälka). Les mer

(Geir Winnæss - Desember 2013)

Kjente mordere »

Anna Sofias 13x tippoldefar Måns Bengtsson (Natt och Dag) myrdet 4. mai 1436 den svenske frihetskjemperen og "martyren" Engelbrekt Engelbrektsson på en holme i Hjälmaren. Les mer

Anna Sofias 19x tippoldefar Peder Knudsen Porse var en av åtte adelsmenn som ble dømt for mordet på den danske kongen Erik Klipping 22. november 1286. Les mer

Anna Sofias 26x tippoldefar Reynald de Châttilion skal ha myrdet Saladins søster. Reynald ble tatt til fange da muslimene slo korsfarerhæren i Slaget ved Hattin 4. juli 1187, og Saladin skal egenhendig ha halshogd ham. Les mer

mfl. (under konstruksjon)

Henrettede forfedre »

Stockholms blodbad

Stockholms blodbad, betegnelse på de massehenrettelser som foregikk i Stockholm i begynnelsen av november 1520 etter at Christian 2 hadde overtatt som svensk konge. Da ble ledende tilhengere av Sturepartiet stilt for en geistlig domstol, dømt som kjettere og umiddelbart henrettet. Ca. 90 personer, deriblant to biskoper, 14 adelsmenn, tre borgermestre og 14 rådmenn mistet livet 8. november, og de følgende dager ble mange andre henrettet, både i Stockholm og ut over landet. Stockholms blodbad hører til de mest omstridte spørsmål i nordisk historie; kildematerialet er svært magert og vanskelig å tolke. Det har således vært stor uenighet om hvem som var den drivende kraft bak blodbadet, Christian 2 eller den svenske erkebiskop Gustav Trolle. En del av kildematerialet er trykt i (Svensk) Historisk Tidskrift (1918). Kilde: snl.no. Les mer

Anna Sofia sin 9 og 10x tippoldefar Erik Abrahamsson (Leijonhufvud), født ca 1472, som ble halshugget 8. november 1520 under Stockholms blodbad var ridder, riksmarskalk, riksråd, lagmann og høvedsmann på Örebruhus. Les mer

Anna Sofia sin 9x tippoldefar Kristiern Bengtsson Oxenstierna d.y., født ca. 1470, som ble halshugget 8. november 1520 under Stockholms blodbad var ridder og riksråd. Les mer

Anna Sofia sin 9x tippoldefar Erik Johansson (Vasa), kong Gustav I Vasas far, født ca. 1470, som ble henrettet under Stockholms blodbad 8. november 1520 var ridder, riksråd og høvedsmann på Kastelholms slott på Åland. Les mer

Anna Sofia sin 9x tippoldefar Joakim Brahe, født 1493, som ble henrettet 9. november 1520 under Stockholms blodbad var ridder og riksråd. Les mer

Anna Sofia sin Xx tippoldefar Bengt Persson Gylta som ble henrettet i november 1520 under Stockholms blodbad var væpner, riksråd og lagmann i Närke. Les mer

-----

Anna Sofia sin 9x tippoldefar Nils Eskilsson (Banér), født 1480, som ble henrettet på ordre fra Kristian II Tyrann utenfor Raseborgs murer 16. desember 1520 var motstandsleder, riksråd og jordeier. Les mer

-----

Västgötaherrarnas uppror

Västgötaherrarnas uppror, Västgötaupproret, Västgötabullret, kallas den resning mot kung Gustav Vasa som började i april 1529 i norra och västra Småland för att avsätta kungen och förhindra att den lutherska reformationen genomfördes. Kilde: wikipedia.se. Les mer

Anna Sofia sin 9x tippoldefar Måns Bryntesson Lilliehöök, født 1493, som ble henrettet for forræderi 5. juli 1529 etter Västgötaherrarnas uppror var en av Sveriges fremste menn på 1520-tallet, ridder, høvedsmann på Älvsborg festning og riksråd. Hans kumpaner lovte at han skulle bli konge av Sverige. Les mer

-----

Linköpings blodbad

"Efter slaget vid Stångebro i september 1598hade vid fredsförhandlingarna till hertig Karl överlämnats rådsherrar som stått på kung Sigismunds sida. Skärtorsdagen år 1600 avrättades fem av dem vid Linköpings blodbad, en händelse som gått till historien som en rättsskandal utan like”.

- Lars Malmbjörk ur boken Linköpings blodbad 1600.

Kilde: wikipedia.se. Les mer

En utmerket artikkel om Linköpings blodbad eller hertug Karls blodbad finnes på popularhistoria.se. Les mer

Anna Sofia sin 7x tippoldefar Gustav Axelsson Banér, født 19. mai 1547på Djursholm slott, som ble halshogd 20. mars 1600 i Linköping blodbad var stattholder i Estland, Livland og Ingermanland, overbefalshaver for krigshæren i Finland. hoffmarskalk og riksråd. Les mer

Anna Sofia sin 7x tippoldefar Erik Larsson Sparre af Rossvik, født 13. juli 1550 i Öja, som ble halshogd 20. mars 1600 i Linköpings blodbad var svensk kansler, stattholder og riksråd. Han var en av sin tids største statsteoretikere. Les mer

-----

Henrettet etter slaget ved Hattin

Slaget vid Hattin var ett avgörande slag under perioden mellan andra och tredje korstågen. Den muslimska segern lade vägen öppen för Saladins erövring av kungariket Jerusalem och detta i sin tur ledde fram till det tredje korståget. Vid foten av berget Hattin väster om Gennesarets sjö nära Tiberias tillfogade den egyptiske sultanen Saladin den 3–4 juli 1187 de kristna korsfararna ett stort nederlag varvid Jerusalems kung Guy och många hans ädlingar råkade i fångenskap. Slaget brukar även benämnas slaget vid Tiberias. Kilde: wikipedia.se. Les mer

Anna Sofia sin 26x tippoldefar Reynald de Châttilion skal ha myrdet Saladins søster. Reynald ble tatt til fange da muslimene slo korsfarerhæren i Slaget ved Hattin 4. juli 1187, og Saladin skal egenhendig ha halshogd ham. Les mer

mfl. under konstruksjon.

(Geir Winnæss - Oktober 2012)

Militære forfedre »

• Svenske riksmarsker. Les mer

• Svenske riksadmiraler. Les mer

• Svenske feltmarskalker. Les mer

• Svenske admiraler. Les mer

• Svenske generaler. Les mer

• Svenske oberster. Les mer

• Svenske offiserer. Les mer

• Kungl. Maj:ts orden. Les mer

• Svenske militære forfedre

Flaggoffiserer

Riksmarsk (Forsvarssjef (ÖB))

Riksmarsk, riksråd Sten Bengtsson (Bielke) Les mer
Riksmarsk, riksforstander og konge Karl Knutsson (Bonde) Les mer
Riksmarsk, riksråd Ture Turesson (Bielke) Les mer
Riksmarsk, riksråd og riksforstander Svante Nilsson Sture Les mer
Riksmarsk, riksråd Lars Siggesson (Sparre) Les mer
Riksmarsk, greve Svante Sture d.y. Les mer
Riksmarsk, friherre Gustaf Olofsson (Stenbock) d.y. Les mer
Riksmarsk, greve Magnus Brahe Les mer
Riksmarsk, greve Jacob Pontusson De la Gardie Les mer

Feltmarskalk

Feltmarskalk, friherre Pontus De la Gardie Les mer
Feltmarskalk, greve Jacob Pontusson De la Gardie Les mer

Admiral

Admiral Gabriel Kristiernsson Oxenstierna Les mer
Admiral Olof Andersson Gyllenmärs Les mer
Admiral Knut Bengtsson Hård af Torestorp Les mer
Admiral, baron Claes Johansson Uggla Les mer
Admiral Gustav Wilhelm von Gertten Les mer
Admiral Mauritz Adolf von Krusenstierna Les mer

General

General og generalfelttøymester, grev Per Larsson Sparre Les mer

Viseadmiral

Viseadmiral, baron Johan von Rajalin Les mer
Viseadmiral Tomas Johansson von Rajalin Les mer

Feltoffiserer/stabsoffiserer/ekvivalent

Oberst Göran Johansson Ekeblad Les mer
Oberst Gustaf Gustafsson Gadde Les mer
Oberst Mauritz von Gertten Les mer
Oberst ved orlogsflåten Nils Graméen Les mer
Oberst Adolf Fredrik II von Krusenstjerna Les mer
Oberst Nils Assersson Mannersköld til Jesterborg, Lenevard, Löneberg og Adelsnäs Les mer
Oberst Kristoffer Siggesson
Oberst Olof Eriksson Stake (1540-1563) Les mer
Oberst Olof Eriksson Stake (1593-1664) Les mer
Krigsöverste Peder Larsson Svenske Les mer
Oberst Bernd Taube Les mer
Oberst Eberhard (Edvard) (Evert)Taube af Odenkat, Macters och Pallal Les mer
Oberst Otto Gotthardsson Vellingk d.ä. Les mer

Major Gustaf Olofsson Gadde Les mer
Major ved orlogsflåten Fredrik Wilhelm von Krusenstjerna, født Graméen Les mer
Major Fredrik Löwenhjelm Les mer
Major Peter Hollander Ridder Les mer
Major Hildebrand Claesson Uggla Les mer
Major, baron Johan Wilhelm von Rajalin Les mer

Rittmester Johan Andersson Ekeblad Les mer
Rittmester Johan Möller zu Lillienhagen Les mer
Rittmester Anders Eriksson Rosenstråle Les mer
Rittmester Bengt Göransson Sparre Les mer
Rittmester Gustaf Stake Les mer

Admiralitetskaptein ved orlogsflåten, baron Johan Claesson Uggla Les mer

Subalterne offiserer

Kaptein Hans von Gertten Les mer

Kaptein Adolf Friedrich I von Krusenstiern Les mer
Kaptein Daniel Poignant
Kaptein Carl Uggla Les mer
Kaptein Jürgen Tönnessen Wrangel Les mer

Løytnant Carl Gustav Löwenhjelm Les mer

Fenrik, baron Johan Gustaf Uggla Les mer
Kornett Rutger Koch

Warrent offiserer

Arklimester Peter Graméen

Soldater

Rytter Olof Holm Les mer
Rytter Christian Robson Robsahm

Feltjeger Nils August Carlsson

Eldre grader

Rikshøvedsmann

Rikshövitsman Karl II Knutsson (Bonde) av Norge og Sverige Les mer
Rikshövitsman Kristiern Nilsson (Vasa) Les mer

Styrkesjef

Överbefälet över den svenske krigshären i Finland Gustaf Axelsson Banér Les mer

Överbefälhavare för den till Gotland avsända hären Birger Birgersson (Trolle) d.y. Les mer

Befalet ved beleiringen av Älvsborg og Bohus festning Per Joakimsson Brahe af Visingborg d.ä. Les mer

Annet

Ridder Ingvald Estridsson. Les mer

Opprørsleder Erik Karlsson (Vasa) Les mer

Høvedsmenn

Knekthövitsman Botvid Larsson Anckar d.ä. Les mer
Hövitsman Botvid Larsson Anckar d.y. Les mer
Hövitsman Eskil Isaksson (Banér) Les mer

Peder Turesson (Bielke) Les mer
Erik Eriksson (Gyllenstierna) d.y. Les mer
Krigshövitsmann Antonius Olai Bellinus
Hövitsman Sten Turesson (Bielke) Les mer
Hövitsman Lars Bröms Les mer
Hövitsman Arvid Knutsson Drake af Instorp Les mer
Hövitsmann Trotte Eriksson (Eka)
Hövitsman Nils Eriksson Gyllenstierna Les mer
Hövitsman Gustaf Olofsson Stenbock Les mer
Hövitsman Olof Jönsson Stenbock
Hövitsman Gustav Anundsson Sture Les mer
Hövitsman Laurentz Axelsson (Tott) Les mer
Hövitsman Birger Birgersson (Trolle) d.y. Les mer
Hövitsman Erik Johansson (Vasa) Les mer

• Mottakere av Svärdsorden

Kommandører

Admiral Gustav Wilhelm von Gertten (KmSO) Les mer
Viseadmiral, friherre Johan von Rajalin (KmSO) Les mer

Riddere

Admiral (RSO) Mauritz Adolf von Krusenstierna Les mer
Oberst ved orlogsflåten Nils Graméen (RSO) Les mer
Major ved orlogsflåten Fredrik Vilhelm von Krusenstjerna (RSO) Les mer
Major, friherre Johan Wilhelm von Rajalin (RSO) Les mer

• Norske militære forfedre (under utarb.)

Høvedsmann på Akershus Jöns Nilsson Svarte Skåning Les mer
Høvedsmann på Akershus Agmund Berdorsson Bolt Les mer

En rekke av Anna Sofias norske forfedre førte kommando over og ledet militære styrker og hærer i strid, enten som konger eller som kongens adelsmenn i vikingtiden og middelalderen. Et eksempel er Olav den Hellige, et annet Harald Hardråde, et tredje Erling Skakke og et fjerde Erling Skjalgsson.

(Geir Winnæss - Juli 2013)

Sjørøverforfedre »

Vitaliebrødrelederen Arnd Stuke. Les mer/Les mer
Høvedsmann og ridder Nils Jönsson (Svarte skåning). Les mer

(Geir Winnæss - Desember 2013)

Korsfarerforfedre »

Midtøsten

Kong Sigurd Jorsalfare. Les mer
Jarl Erling "Skakke" Ormsson. Les mer
Lendmann Skofte Ogmundsson (død på vei til det hellige land). Les mer

Baltikum

Livlandsk leder Kaupo af Turaida. Les mer

(Geir Winnæss - Desember 2013)

Redaktør for nettstedet er Geir Winnæss (kontakt@aner.priv.no)

Bildet over viser oldemor Sofie A. (Anna Sofia) og oldefar Karl sammen med barna (f.v.) Solveig, "Mossa", Gunnar, Asbjørn (morfar) og Hjørdis.

von Krusenstiernas döttrar »

Formoder 4. kvartal 2013 - Hoffdame, brukspatron og entreprenør grevinne Ebba Brahe »

Militær forfader 4. kvartal 2013 - Feltmarskalken, riksråden og stattholderen friherre Pontus De la Gardie »

Fyrstelig forfader 4. kvartal 2013 - Kong Fredrik I av Danmark og Norge »

Forfader 3. kvartal 2013 - Direktøren, brukspatronen, topografen, musikkhistorikeren og genealogen Abraham Abrahamsson Hülphers »

Militær forfader 3. kvartal 2013 – Fransk greve, svensk baron, riksråd, kammerherre, guvernør, ridderhusdirektør, general, generalfelttøymester, landshøvding, ambassadør, fredsdelegat og fredsmegler Per Larsson Sparre »

Fyrstelig forfader 3. kvartal 2013 – Kong Johan III av Sverige »

Kong Johan III (wikipedia.no)

Formoder 2. kvartal 2013 – Det svenske nasjonalikonet og regenten ”Fru Kristina” »

Forfader 2. kvartal 2013 - Obersten, kommandanten, generalguvernøren og krigshelten Nils Assersson Mannersköld »

Forfader 2. kvartal 2013 - Obersten, kommandanten, generalguvernøren og krigshelten Nils Assersson Mannersköld »

Anna Sofias muslimske forfedre »

Fyrstelig forfader 2. kvartal 2013 – Den bysantinske keiseren og imperiebyggeren Alexios I Komnenos »

Forfader 1. kvartal 2013 - Gründeren og brukspatronen Hans Sebastian Grave »

Militær forfader 1. kvartal 2013 – Anna Sofias 3x tippoldefar, sjøhelten og admiralen Gustaf Wilhelm von Gertten »

Admiral Gustaf Wilhelm von Gerttens nekrolog »

Fyrstelig forfader 1. kvartal 2013 – Anna Sofias 28x tippoldefar helgenkongen Olav den hellige »

Anna Sofias forfedre 2012 »

Forfedre tidligere år »

Forfedre »

Militære forfedre »

Fyrstelige forfedre »

Kanoniserte forfedre »

Geistlige forfedre »

Kjente mordere »

Henrettede forfedre »

Militære forfedre »

Sjørøverforfedre »

Korsfarerforfedre »

Redaktør for nettstedet er Geir Winnæss (kontakt@aner.priv.no)

Forfedre 2013